Veien er viktigst, ikke målet

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er også leder i Høyres programkomite, og har på vegne av komiteen luftet tanken om å la utarbeide en norsk «kulturkanon», en opplisting av de viktigste kulturimpulsene som utgjør viktige faktorer i norsk identitetsbygging. En slik kanon kan (jeg tror den vil) bidra til at limet i det norske hus blir sterkere, at den norske modellen blir mer robust og at vi blir mer oppmerksom på fellesverdiene.

Kulturarven

Det er i første rekke kulturarven, den som har preget norske sinn i generasjoner, som bør stå i fremste rekke på en slik liste. Den kan bestå av alt fra litterære og kunstneriske klassikere (som norske barn til nå har fått kjennskap til gjennom den offentlige fellesskolen) - til vår livsstil, vår «way of living». Den kan bestå av alt fra den kristne og humanistiske arven til Grunnloven, folkeeventyrene, etterkrigstidens barnelitteratur, radiohørespill og filmer med norsk opphav. Alt vi opplevde og opplever sammen. Den kan omfatte vinteridrett og hyttekos på fjellet eller i skjærgården for den saks skyld. Om noen vil trekke frem kuriositeter som inntak av Kvikklunsj eller den nesten håpløse øvelsen med å skrelle appelsin med polvått på, så kan noen sikkert finne på å trekke slike fenomener i debatten, men de kommer neppe med på en seriøs liste. En kulturkanon krever en form for redigering med vide rammer, men bør nok avgrenses innenfor gitte temabolker.

Bevisstgjøringen viktigst

Poenget er ikke hva den endelige kulturkanonen lander på, men debatten underveis, bevisstgjøringen, det at mange mennesker tenker gjennom hva det er som gjør at vi føler oss «norske». For dette er hovedsaken: Det spiller mindre rolle om deler av de felles kulturverdiene er importert fra utlandet, for det gjør alle kulturnasjoner. Det vesentligste er at mennesker som bor her oppe langs iskanten føler det slik.

UNESCOs kulturelle verdensarv

Vi snakker ofte om «fransk kultur», «tysk kultur» eller «britisk kultur». UNESCO stiller hele verdens kulturarv opp på en liste, en «kanon». Alle de store kulturnasjonene har lånt og importert fra andre. Men etter en tid er elementene tatt opp i folkesjelen og blitt en del av dagligliv og tankeverden. Vi nyter «den nasjonale kulturen» som gir oss berøringspunkter, gir oss stolthet og fellesskap. Og selv om både Ibsen, Bjørnson, Munch og Kittelsen var påvirket og godt kjent med europeisk kunst og litteratur, var de norske forfattere, diktere og kunstnere som tenkte som nordmenn under utarbeidelsen av sine verker.

En veileder for nye landsmenn

En opplisting av de vesentligste impulsene norske kulturarbeidere har gitt oss, kan være en veileder for nye landsmenn og et middel i integrerings- og inkluderingsarbeid. Første generasjon behøver ikke ta alt inn over seg og gjøre smitt og smule til sitt, men de vil ha fordel av å vite hva som knytter Norge sammen, hva de kulturelle kodene i fest og hverdag går ut på.

Ikke kraftpatriotisme

Å snakke sammen om en norsk kulturkanon behøver ikke gjøre oss til kraftpatrioter eller sjåvinister. Egen stolthet trenger ikke føre til nedlatenhet i den andre enden. Den som kjenner sin kultur og vet hva den inneholder, føler trygghet i møtet med andre kulturer. Det gir respekt og ydmykhet.

Motstanden mot at staten skal ta initiativ til at kulturarbeidere og alle oss andre drøfter norske kulturverdier har allerede vist seg i tale og skrift. Noen motargumenter er åpenbart av partipolitisk art i valgåret og kan avfeies som nettopp det. Andre er vektige og verdt å lytte til og vurdere. Noen kulturkretser vil sette seg imot, kanskje fordi de er redd for at nettopp deres kulturytringer ikke vil få plass på listen, eller at de ikke vil bli plassert så høyt oppe som ønsket. Det får vi ta for hva det er.

Verdikommisjonen

Jeg sammenligner kunnskapsministerens initiativ med tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks opprettelse av «verdikommisjonen» i sin første regjering på slutten av 1990-tallet. Her gikk mandatet ut på at kommisjonen skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati.

I parentes bemerket nådde Bondeviks Kristelig Folkeparti under kommisjonens arbeid en oppslutning blant velgerne som ikke er tangert hverken før eller senere.

Man kan diskutere de reelle resultatene, men også den gang var det mest vesentlige at nordmenn engasjerte seg, tok del i debatten og tenkte gjennom verdiene våre.