Sant og usant om asylbarn m.m.

Det skrives og synses mye om «asylbarn» om dagen, og i alt for mange tilfelle dreier det seg om halvsannheter eller postfaktuelle påstander som bare virker forvirrende i debatten. Medie-eliten fører an i en kampanje mot regjeringen og Sylvi Listhaug – men i realiteten dreier det seg om noen partier, og deres mikrofonstativer, som har angret i ettertid på at de gikk med på flyktning- og integreringsforliket og som i disse valgkamptider prøver å distansere seg fra det klarsignalet for innstramning de tydelig ga.

Hvem er de afghanske asylbarna, og hvorfor er de havnet i Norge? Det kan ikke være fordi alle flykter fra akutt livsfare slik de syriske flyktningene har gjort og gjør. Resten av familiene til de unge mennene lever jo fortsatt i Afghanistan. Hadde alle vært i livsfare, hadde hele familien lagt ut på flukt.

Finansiert av andre

Et felles trekk ved de unge mannlige asylsøkerne er at de er blitt finansiert av familie og slekt med tanke på å være ankerfester og stifinnere til trygge og rike europeiske land. Håpet er at familiene skal kunne følge etter ved familiegjenforening (slik gjenforening kan selvsagt skje både her og der, dvs. også hjemme), eller man håper at de unge guttenes arbeid skal bidra til familiens inntekt og velferd der de er. De unge asylsøkerne har måttet betale store, svært store, beløp til menneskesmuglere for å nå frem til velferdsstatene i vest. De flykter fra dårlige kår, fra små utsikter for utdannelse, fra generelt usikre tilstander i hjemlandet der de ikke ser noen lys fremtid. Alt det er forståelig. Norske emigranter dro i sin tid til andre verdensdeler, først og fremst USA – men der var de ønsket velkommen, der var det ledig jord nok, der var det arbeid. Slik er ikke situasjonen i Europa eller USA nå.

Økonomiske immigranter

Poenget er at de aller, aller fleste asylsøkere som kom til Norge i 2015 og 2016 er økonomiske immigranter. De ønsker en bedre fremtid for seg og sine. Problemet er at lille Norge kan ikke ta imot «halve Afrika» som kong Harald uttalte ved en anledning i fjor. Hverken arbeidsplasser, studieplasser eller velferdsmidler er et bunnløst overskuddsgode. Velferdssystemet vårt vil ikke være bærekraftig i lengden fordi det tar lang tid før de fleste flyktninger og økonomiske immigranter står på egne bein. Det viser all statistikk. Mange nordmenn og vesteuropeere frykter sosial dumping på arbeidsmarkedet, og at vi får sosial uro og sterke motsetninger mellom den etniske befolkningen og alle nykommerne dersom innvandringsbølgen blir for stor. Det er legitime argumenter.

Vil ikke returnere frivillig

De unge asylantene (mange er slett ikke så unge, de er myndige, men lyver på alderen for å bli velvillig behandlet) vegrer seg kraftig mot å vende frivillig tilbake til Afghanistan. Der vil de bli møtt med krav om tilbakebetaling av reisepengene, og de mister ære og anseelse fordi de ikke har lykkes. Frykten for å bli avvist og returnert er derfor reell nok.

Likevel fikk hele 316 enslige asylsøkere oppholdstillatelse i Norge i 2016. Det er et høyt tall og viser at den norske staten viser forståelse, storsinn og romslighet. Det kan for eksempel dreie seg om personer fra familier som har jobbet for de FN-godkjente NATO-styrkene, blant dem Norge: tolker, de som har arbeidet i de alliertes garnisoner eller ved utenlandske sivile hjelpeprosjekter. De står helt klart i en særstilling og er spesielt utsatt for Taliban-terrorisme. Alle andre har det best sammen med sine familier eller andre omsorgspersoner – også i andre deler av Afghanistan enn der de opprinnelig kom fra. Ville vi synes det var så ille i en tilsvarende situasjon om vi ble tvangssendt til Trøndelag i stedet for oppvekstregionen Sørlandet?

Maurflittige organisasjoner

Andre asylbarn bor en begrenset tid i interneringsleire (Trandum) sammen med sine familier mens de venter på utreise etter et negativt vedtak. Disse barna har fått mye oppmerksomhet og blir utnyttet maksimalt av alle dem som jobber for at et høyt antall flyktninger og immigranter skal få varig opphold i Norge. Både antirasistisk senter, Redd Barna, Røde Kors, Norsk Folkehjelp – alle statsfinansierte hjelpeorganisasjoner - gjør så godt de kan ut fra organisasjonenes formålsparagrafer og verdisyn – for at alle verdens barn skal ha det godt etter FN-konvensjonene. Og aller best vil de få det i Norge, selvsagt. Men også dette er et kapasitetsproblem, selv om de vil innrømme det.

For det er jo foreldrene på for eksempel Trandum som sitter med nøkkelen til å få egne barn ut av «fengslet»: De kan samarbeide med norske myndigheter om frivillig retur. Da blir oppholdet på Trandum kort. Vegrer de seg, protesterer og trenerer, kan oppholdet bli langvarig. Det går ut over barna.

Stikker av fra mottakene

Når unge enslige afghanske asylsøkere får avslag på opphold, stikker mange av dem av, går under jorda i Norge, eller reiser videre til andre europeiske land. 182 stakk av fra flyktningemottakene i fjor. Det kan ikke norske UDI lastes for. Mottakene er ikke fengsler med låste dører. Det er selvsagt et problem at de som velger å skjule seg i Norge, da kan bli tvunget til å ta jobber for en slikk og ingenting, begå kriminelle handlinger eller utsetter seg for prostitusjon. Vi er nødt til å ha bedre kontroll med hvem som oppholder seg her i landet, og hva de gjør.

To vanskelige spørsmål gjenstår: Alt for mange av dem som allerede har fått opphold og statsborgerskap i Norge, har løyet og sagt de kommer fra et annet land enn der de faktisk ble født og vokste opp. Somaliere peker seg dessverre ut her. I en del norske lokalsamfunn der somaliere (eller andre) oppholder seg, dukker det opp eksempler på at de drar hjem på ferie – både til Somalia selv, eller til nabolandene. Hva var det da de flyktet fra?

Utnytter et eksempel

Venstre-opposisjonen utnytter nå maksimalt eksemplet med bioingeniøren Mahad Abib Mahamud som ble avslørt etter 17 år i Norge. Klart det virker urimelig at en som er så godt integrert og veltilpasset og som lever av egen inntekt, skal miste sitt statsborgerskap og dermed jobb, fordi han i sin tid, for lenge siden, løy om nasjonal tilhørighet. Hovedansvarlig er de voksne i familien hans som løy om opprinnelsesland. Her må man ta rimelighetshensyn, som enkelttilfelle uten presedens.

Men at de samme opposisjonspartiene går løs på Solberg.regjeringen og integreringsministeren i denne saken er også urimelig. Regelverket ble innført av den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen, og det var de som gjenopptok saken rundt Mahamuds statsborgerskap. Nå stikker de av med halen mellom beina og prøver å velte skylden over på andre. Nåværende regjering blir kritisert for at den benytter lover og regler de selv har innført! Det er rett og slett feigt.

Gjør plass for dem

Når jeg i denne bloggen har forsvart nåværende praksis for behandling av økonomiske immigranters asylsøknader og tilsvarende for mindreårige asylsøkere, er det ikke for å stenge grensen for flyktninger. Det må gjerne komme titusener av reelle flyktninger til Norge: De som flykter fra akutt livsfare i krigssoner, de som er personlig forfulgt av myndigheter, de som FNs høykommisær for flyktninger har bedt om kvoter for til Norge – de må ønskes velkommen, og arbeidet for integrering og inkludering for disse bør starte umiddelbart ved ankomst. Jeg ønsker bare å gi plass for «virkelige» flyktninger, de som trenger vår omsorg og solidaritet aller mest.