Det er et velkjent faktum at kvinner (og barn) fra innvandrermiljøer er langt mer utsatt for vold og oveergrep enn den etnisk norske befolkningen (selv om fenomenet er alt for utbredt også der). Det ser man blant annet av statistikken over hvem som oppholder seg på krisesentra.
De tre jentenes opptreden i programmet står i motsetning til feige norske feminister på venstresiden som har unnlatt å reise disse vesentlige spørsmålene som førsteprioritet.
Leo Ajkic, som selv er flyktning fra Balkan på 90-tallet, har brukt sine egne personlige erfaringer når han i varme og sterke scener lar flyktninger fortelle sin dramatiske historie. Naturlig nok har han konsentrert mye av oppmerksomheten rundt de syriske krigsflyktningene, men han har også tatt opp andre nasjonaliteters situasjon. Vi har fulgt flyktninger på vei over sjøen fra Tyrkia til Hellas og dem som har nådd Europa fra libyske strender. Og vi har fulgt enkeltskjebner videre helt opp til Skandinavia.
Reportasjene og samtalene i flyktningeleire i Jordan og Libanon har satt søkelyset på flyktningenes situasjon der, og hvor viktig det er for europeiske land å prioritere hjelp nettopp her, i nærområdet. Samtidig har Ajkic ikke unnlatt å fortelle om konsekvensene for libanesere og jordanere - når flyktningene tar levebrødet fra landets egne innbyggere ved å selge sin arbeidskraft langt under "markedspris". Her fikk vi et varsku mot det håpløse Venstre-forslaget om at flyktninger skulle kunne jobbe i Norge for lavere tariff enn nordmenn flest.
Det som også særmerker Flukt-programmene, er i tillegg Ajkic` uredde reportasjer og intervjuer blant dem som er kritiske i innvandrerdebatten - de som finnes i for eksempel Sverige, Tyskland, Østerrike og Nederland. Innvandringskritikerne som vil holde flyktninger, asylsøkere og økonomiske immigranter borte fra vår verdensdel. Dermed har vi fått innsikt i disse kreftenes tankegang og ideologi. Slike intervjuer ville aldri - jeg gjentar aldri - en vanlig NRK-medarbeider gjort. Men disse holdningene, som de fleste av oss tar avstand fra, hører også med i den store diskusjonen. De har støtte i brede befolkningsgrupper og må hentes frem i lyset. Troll sprekker som kjent i opplysningens klare lys.
Selv tror jeg mye av forklaringen på medienes lave troverdighet i Vest-Europa nettopp er undertrykkingen, demoniseringen og nedrakkingen av meninger medieeliten ikke selv liker i innvandringsdiskusjonen. Det er bedre med en åpen debatt der fakta og etikk kan debatteres i åpent lende.
Leo Ajkic har videre fortjenstfullt og faktamessig rubrisert flyktningene etter hva som motiverer flukten: Rene krigsflyktninger, asylsøkere som trenger personlig beskyttelse fra egne myndigheter - og de økonomiske immigrantene som er ute etter å søke lykken for seg og sin familie. Før disse programmene var det fortsatt mange i Norge som avviste at mange som kommer fra Midt-Østen og Afghanistan, i realiteten søker en bedre fremtid for seg og sin familie, noe som er helt legitimt og forståelig, men som neppe er til fordel for bærekraften i de europeiske landenes velferdsordninger på sikt.
Samtidig er jeg fortsatt blant dem som dypt beklager NRKs nedlegging av programserien Migrapolis. Kritikken internt i statskringkastingen var at det ble for mye "innvandrernes Norge Rundt", for mange vellykkede historier, serien var ikke kritisk nok. Selv synes jeg Migrapolis gav stor innsikt og forståelse, og de dyktige programmedarbeiderne presenterte mange gode eksempler på vellykket integrering, rollemodeller som kunne inspirere andre. Jeg er helt overbevist om at de "norske" seerne fikk større forståelse og sympati med innvandrere generelt når man så hvordan de strevde for å bli integrert i det norske samfunnet, hvilke problemer de støtte på, hvor løsningene lå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar