Langt tilbake på 70- og 80-tallet var det også diskusjoner rundt byrdefordelingen, men europeerne brydde seg ikke om signalene og det moralske i saken. De konsentrerte seg om å bygge ut ikke bærekraftige velferdsstater og regnet med at amerikanerne ville ta ansvar og sørge for at USAs våpenskjold ville være til stede i overskuelig fremtid uansett.
Så kommer en Trump inn på scenen og gjør det klart, både i valgkampen og etter presidentinnsettelsen, at enten oppfyller Europa sine forpliktelser i alliansen, eller så kan man ikke uten videre regne med amerikansk hjelp i alle typer konflikter og kriser.
Trump er en forretningsmann. Han forstår - ennå ikke - hvordan internasjonalt samarbeid og diplomati foregår. Han vil forhandle direkte med små og store land uavhengig av handelsavtaler, gjensidig forpliktende overnasjonale organer eller regionale unioner. Han går hardt ut med et primært standpunkt, en utgangsposisjon og regner med at motpartens innledende posisjon lar seg endre under marsjen frem mot et kompromiss. Forhandlinger er å gi og ta. Man kan "prute" på pris og leveringsbetingelser.
Hvordan ser Trump på Krim og Øst-Ukraina? Antagelig slik: Russland okkuperte Krim fordi halvøya er gammelt russisk land (ikke så veldig langt tilbake, men tilstrekkelig til at Putin kan bruke argumentet). Det bor stort sett russere der, selv om de formelt har vært ukrainske statsborgere i et par generasjoner. Mye tyder på at befolkningen foretrekker å være del av "moderlandet". Kultur og språk er tross alt russisk. Mye tyder på at folk på Krim synes det er ok at russiske styrker kom dem til unnsetning. Putin er, eller har vært, populær.
Men Trump kan ikke uten videre godta annekteringen med det folkerettsbruddet som ligger i bunnen. Han må finne ryggdekning. Det kan skje ved at USA de facto "godkjenner" anneksjonen, dersom befolkningen sier ja til å tilhøre Russland under en internasjonalt overvåket folkeavstemning. Bare det kan gi anneksjonen moralsk og folkerettslig legitimitet. Tross alt finnes det flere eksempler i de europeiske tidligere kolonimakter på at verdenssamfunnet godkjenner gamle anneksjonen bare befolkningen gir sitt samtykke (Falklandsøyene, Gibraltar, Nord-Irland).
Dersom Trump kan få til en avtale langs disse linjene, vil han ha noe igjen. For eksempel "hands off Øst-Ukraina". Det vakte forsiktig optimisme denne helgen, da Russland erklærte våpenhvile i Donbass, blant annet skal tyngre våpen (artilleri) trekkes tilbake utenfor rekkevidde av partenes aksjonsradius. Det gir en antydning om at noe er på gang. Trump kan lokke med at de sviende, følbare sanksjonene kan bli opphevet eller kraftig dempet. Det trenger Putin akkurat nå. Økonomien er så dårlig at den vanlige russer blør. De offentlige budsjettene er kraftig redusert, velstandsutviklingen er på retur. Der er helt sikkert begynnende sosial uro under overflaten av rungende Putin-støtte.
Antagelig må Den "folkedemokratiske" utbryterrepublikken i Øst-Ukraina få en spesiell status som formelt "sikrer" den russiske befolkningen visse rettigheter, men som igjen kommer inn under Kievs overhøyhet. En slags "handelsavtale": Behold Krim, men kom dere ut av Donbass.
Jeg regner med at Trump tenker på denne måten. Han ønsker et saklig forhold til Russland og vil gjerne ha status som den som ordner opp i internasjonale konflikter hans forgjengere ikke fant noen vei ut av. En som skjærer igjennom og "ordner opp". En som eier handlekraft og viser gjennomføringsevne.
Inne i Ukraina går utviklingen langsomt i den riktige retningen. Økonomien har klart seg bedre enn fryktet, og både Helsingforskomiteen og Europaparlamentet ser positive endringer. Fortsatt er mye ugjort, men i lengden kan ikke Putin være tjent med at alt går i feil retning i Øst-Ukraina, økonomisk og sosialt, mens det demokratiske Kiev-regimet stabiliserer seg.
Vi går en spennende vår i møte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar