Høsten 2014 ble en "turbulent" tid for den borgerlige Solberg-regjeringen. Forslaget til statsbudsjett var som helhet godt og inneholdt tydelige prioriteringer av helse og omsorg, skole og samferdsel, samtidig som de første skritt ble tatt for å forberede Norge på en mer olje-uavhengig næringsstruktur.
Helt som forutsatt krevde samarbeidspartiene Venstre og KrF endringer i budsjettet. Det var det rom for, det var Høyre og Frp forberedt på, og det fikk de.
At budsjettet var godt tilpasset lavere oljepris, lavere kronekurs og lavere rente viser seg ved at det ikke er nødvendig å gjøre store endringer i det økonomiske opplegget for 2015. At vi kan få enkelte mindre tilpasninger gjennom revidert nasjonalbudsjett er en annen sak. Det skjer hvert år i mai/juni.
Det endelige budsjettet for 2015 ble temmelig nøyaktig slik det ville blitt dersom Venstre og KrF hadde vært likeverdige medlemmer av Regjeringen. Hvorfor da lage så mye støy i Stortingets vandrehall og korridorer? Hvorfor de illsinte utfallene gjennom mediene? Hvorfor truslene og krokodilletårene, de tilsynelatende frustrerte og fornærmede positurene? Forklaringen ligger i den svake oppslutningen om de 4-5-prosents vippepartiene, der særlig Venstre i flere galluper har ligget under sperregrensen.
Det ligger mye desperasjon i de kravstore utspillene og innspillene, beskyldningene og alt taktikkeriet. Begge partier har vært kurtisert av Arbeiderpartiet som ved siden av å kritisere budsjettet etter gammel og utterpet oppskrift har sittet stille i båten og tjent på den innbyrdes borgerlige krangelen i full offentlighet.
Venstres og Kristelig Folkepartis opptreden i forhold til det opprinnelige budsjettforslaget har gitt som resultat at Arbeiderpartiet har oppnådd en oppslutning på drøye 40 prosent på meningsmålinger. Det er ris til egen bak for samarbeidspartiene. Nå er de stilt i utsikt - om de skulle velge å fjerne seg fra Høyre-Frp-regjeringen og støtte Arbeiderpartiet i stedet - at kjøttvekta blir seende helt annerledes ut: De to vippepartiene på borgerlig side vil være så små i forhold til et stort og maktarrogant sosialdemokrati at de vil ha små muligheter til å påvirke Arbeiderpartiets budsjetter og generelle politikk. Venstre og KrF vil ha begrenset innflytelse for å få gjennomslag for hjertesaker som betyr noe for disse partienes velgere.
De vil ha mye lettere for å få gevinster i en koalisjon der Høyre har en velgeroppslutning på 22-25 prosent og et Frp som vaker i området 12-15 prosent.
For folk flest vil budsjettet for 2015 bety fortsatt økt reallønn, et høyere velferdsnivå og lavere skatter og avgifter. Alle inntektsgrupper får skattelettelser, ingen får høyere skatt. Formuesskatten blir redusert, men ikke fullt så mye som det Høyre og Frp foreslo - 0,85 prosent. "Innslagspunktet" for formuesskatt blir 1,2 millioner kroner for enkeltpersoner, 2,4 millioner for ektepar. Toppskatten blir redusert for store grupper skattebetalere fordi innslagspunktet blir hevet fra 527.400 kroner til 550.550 kroner. Minstefradraget øker til 89.150 kroner. Det betyr 769 kroner i skattelette. For studenter, skoleelever og andre heves frikortbeløpet til 50.000 kroner.
Så blir en rekke engangsavgifter redusert eller helt tatt bort, slik at bl.a. bilkjøp blir billigere. Flere vil få råd til å kjøpe nyere bruktbiler. Deri ligger også en klimagevinst fordi nyere biler forurenser mindre enn eldre. Avgiften på oppladbare hybridbiler går kraftig ned og betyr et prisavslag på 15-20.000 kroner. Omregistreringsavgiften for bruktbiler settes kraftig ned, fra 17.223 kroner til 3.700 kroner.
Det blir fra nyttår gjennomført forenklinger for arbeidsgivere, kampen mot "tidstyver" i skolen er teappet kraftig opp, det samme gjelder innsatsen for et mindre byråkratisk Norge. Endringene i uførereformen (foreslått også av Arbeiderpartiet i 2011) har som mål å få flere ut i arbeid. I løpet av 2015 vil forslaget om noe mer adgang til midlertidige ansettelse og utvidet adgang til å holde søndagsåpent i varehandelen gi bedre muligheter for store grupper på arbeidsmakedet - med større skatteinntekter og mindre trygdeutbetalinger som resultat.
Den store kommunereformen er kommet godt i gang, en politireform er i startfasen. Landbrukspolitikken legges om. Det skjer positive endringer i sykehuspolitikk og eldreomsorg. Det store taktskiftet i utbygging av veier og jernbane er godt dokumentert og mye omtalt.
Regjeringen setter fart på Norge. Mange av reformene ville ikke kommet med en rødgrønn regjering, der museumsvokterne og bremseklossene sørget for nær stillstand i åtte år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar