Lageret bør tømmes

De siste ukene har vi opplevd en øredøvende og tåresprutende debatt om de altfor mange grunnløse asylsøkere som prøver å klore seg fast i den norske velferdsstaten ved å nekte å oppgi hvor de kommer fra eller ved å lyve om sin identitet og tilhørighet - eller de finner på historier om forfølgelse som ikke holder vann. Mange av dem flykter ikke fra politisk undertrykking der de risikerer liv og lemmer, men har et naturlig og forståelig ønske om å forbedre sin livs- og levestandard, skaffe barna utdannelse og kanskje senere få anledning til å ønske slektninger velkommen etter.("familiegjenforening").

Grundig behandling

Søknadene deres er grundig og samvittighetsfullt behandlet av norske myndigheter ut fra gjeldende regelverk. UDI konkluderer i mange tilfeller med at betingelsene for opphold ikke er til stede og gir beskjed om at familiene må reise tilbake til "hjemlandet", som enkelte altså vegrer seg mot å oppgi. Dermed blir de kanskje boende likevel, i år etter år.

    De får hjelp av norske "asyladvokater" som har gjort det til et godt levebrød å tale asylsøkernes sak  (både de med en god sak og de med en dårlig sak), og trenere avgjørelsene så lenge som mulig i klagebehandling og rettssystem.
   I mellomtiden skyver de grunnløse asylsøkerfamiliene egne barn foran seg, sørger for at de kan få skolegang og et sosialt nettverk som deretter kan mobiliseres og brukes som argument mot tvangsutsendelse. Aksjonsgrupper og ordførere kan slå seg på sitt varme bryst og øve press via åpne mikrofonstativer, mens myndigheter og politikere som holder fast ved regelverket, beskyldes for å være kalde og følelsesløse. "Innvandringspolitiske hensyn" er blitt et skjellsord, uansett hvor viktig det er å ta slike hensyn når tusener på tusener står på trappa og vil inn.

Sender et signal

I de tilfellene der barnefamiliene får bli til tross for løgn og manglende samarbeidsvilje, sendes et signal til familier i lignende situasjoner verden over, og til menneskesmuglere som følger godt med i norske og sosiale medier: I Norge er det mulig å vinne frem. Nordmenn er naive og ekstremt empatiske. Her er det verdt å prøve seg.

   Mediene elsker tåredryppende enkelthistorier og gir dem bred og ensidig dekning, der kun "barnas beste" er i fokus. Ikke det faktum at foreldrene lyver eller nekter å samarbeide. Man bryr seg ikke om den konsekvensen at de grunnløse asylsøkerne tar opp plassen til reelle asylsøkere eller FNs kvoteflyktninger, de som virkelig har et dokumentert behov for vern mot forfølgelse og som trenger en ny hverdag i et fremmed land.

Kan ikke åpne slusene

Norge kan ikke ta imot begge deler. Skulle vi åpne armene for absolutt alle som gjerne vil til "verdens rikeste land", ville velferdssystemet vårt, trygdene våre og de sosiale ytelsene fort bryte sammen. Vi er nødt å begrense flyktningestrømmen og prioritere dem som trenger opphold aller mest.

   Instruks og regelverk for behandling av asylsøkere - inkludert tvangsutsending - oppstod under den rødgrønne regjeringen og ble innskjerpet i 2009. Høyre og Frp har det samme synet på avvisning av grunnløse asylsøkere og økonomiske eventyrere som Arbeiderpartiet, og har videreført regelverket i store trekk. Det er SV, Venstre og særlig KrF som er "snørr-og-tåre-partier" som vil åpne slusene fullstendig og taler asylbarnas sak helt ut i det ekstreme.

For lang behandlingstid
Problemet vi står overfor, er den alt for lange behandlingstiden i UDI og Politiets utlendingsenhet. Likevel har begge instanser, og særlig politiet, gjort en sterk innsats siden i sommer for å få tilbakesendt et maksimalt antall grunnløse flyktninger. Både den forrige regjeringens instruks og i den blå-blå regjeringens retningslinjer hjemler det som har skjedd i høst. Lageret er virkelig i ferd med å tømmes. Noe av årsaken er at Norge har fått flere hjemsendelsesavtaler med land som Nigeria og Afghanistan. Derfor øker tvangsutsendingene, ikke det at politiet motarbeider instruksen. Hverken politidirektøren eller justisministeren har noen grunn til å beklage noe som helst.
   Et politisk problem er den famøse avtalen mellom regjeringspartiene og "samarbeidspartiene" om asylsøkerbarn. De to snørr-og-tåre-partiene trodde de skulle få langt flere grunnløse flyktningefamilier til å bli boende. Det gjør seg på tårestatistikken. Heldigvis ser det ikke ut til at de lykkes. Nå er et nytt regelverk på plass etter forhandlinger. Men da er noe av problemet løst allerede ved at lageret er mindre enn før.

Regulering, ikke nødvendigvis begrensning
Asylsøkerbarna har fått alt for stor oppmerksomhet. De sendes hjem til familie, slektninger og eventuelt nabolag eller landsbyer. De får et hardt liv, omtrent det de forlot. Norske bistandsmyndigheter må gjerne følge etter dem og følge med dem for å yte bidrag, for eksempel til skolegang, der de blir repatriert.
   Mange av barna har skaffet seg et nettverk, venner og vennefamilier rundt om i Norge. Hvis disse er virkelige venner, vil også de følge opp og ikke bryte kontakten. En del av barna er nå så store at de om ikke mange år kan søke om å komme tilbake til Norge som studenter eller arbeidsinnvandrere. Vi behøver ikke nødvendigvis bryte all kontakt.

Andre skal ta deres plass
Min hensikt er å tale for at andre grupper flyktninger med reelt behov for beskyttelse og opphold skal erstatte de grunnløse. I disse tider er det blant annet riktig å ta imot krigsflyktninger fra Midt-Østen. Mange av disse bør gis den samme status som krigsflyktninger fra Jugoslavia på 90-tallet: De skal hjem igjen når krigen er over og forholdene normalisert. Ikke normalisert på norsk nivå, men på hjemlandets normale velferdsnivå.
   Andre bør og skal få permanent opphold i et varmt og inkluderende land.