Nasjonsbyggingen ennå ikke fullført

2014 og det store grunnlovsjubileet nærmer seg. Historikere finkjemmer hva som er skjedd i Norge i løpet av de siste 200 årene, og gir svar på spørsmålet: Hva er egentlig nasjonen Norge, hva kjennetegner det norske, hva er identiteten vår og hva knytter oss sammen som folk?

   Noen av svarene: Grunnloven i seg selv var og er – grunnleggende. Den etablerte de senere styrende organene på nasjonalt nivå: Stortinget, Statsrådet, domstolene. I 1837 kom formannskapslovene som la grunnlaget for det lokaldemokratiet som etter hvert utviklet seg. Poenget var at de samme lover og regler skulle gjelde for hele riket, alle landsdeler. Gradvis ble byprivilegiene opphevet, skillet mellom byer og ladesteder forsvant, til slutt også spesialreglene for bykommuner og landkommuner.

   I årene før 1814, mens Norge fortsatt var et lydrike under Danmark, ble drømmen som oppsto blant norske studenter i København (Norske Selskab), til virkelighet: Et eget norsk universitet (Universitas Regie Fredericiana, nå UiO) ble åpnet i Christiania i 1813. En meget viktig institusjon for nasjonsbygging.

Knyttet landet sammen

Landet Norge ble på 1800-tallet etter hvert knyttet sammen med moderne infrastruktur og kommunikasjon: Vei, jernbane, kystruter, telegraf og telefon gjorde det praktisk mulig å sende varer, reise og knytte forbindelser over større avstander og kommunisere lettere med andre. Tidligere hadde størstedelen av folket levet mesteparten av sine liv i isolerte dalfører og kystsamfunn. Norge ble ett felles økonomisk marked. Egen myntenhet og norske frimerker bidro ytterligere til en følelse av å være innbyggere av samme land.

   Et utrolig viktig samlende element var skolelover som gjorde lese- og skriveferdigheten almen, fastsatte noenlunde samme pensum og ga muligheter for enhver til å erverve den samme grunnleggende kunnskapen - og det i faste skolebygg reist for formålet. Innholdet i historiefaget bidro sterkt til å forme nordmenns oppfatning av seg selv, og føle stolthet over forfedrenes verk. Gullalderen innen litteratur, drama, musikk og bildende kunst mot slutten av 1800-tallet styrket selvfølelsen. Det samme gjorde innhentingen og publikasjonen av de norske folkeeventyrene, sagnene og folkevisene. De ble allemannseie.

Kirken, en samlende kraft

Den norske kirke var og er fortsatt en samlende kraft. Bibel-, salmebok- og prekensamlinger fant veien til så godt som alle hjem, ikke bare embedsmannsstuene. Liturgien ble etter hvert norsk, og prestene med. Splittelsen i «to målføre» fra 1885 virket i motsatt retning, men ikke verre enn at de fleste forsto hovedinnholdet av det trykte religiøse ord.

   Forestillingen om å være norsk fikk en kraftig vitamininnsprøytning etter løsrivelsen fra personalunionen med Sverige. Kongefamiliens kloke nasjonsbygging kan knapt verdsettes høyt nok. De norske navnene i denne familien knyttet forbindelsen bakover til middelalder og vikingtid - «storhetstiden» da Norge var et eget rike med samlende kongemakt. Vi må heller ikke glemme de «norske» bragdene i isødet både i nord og sør: Amundsens og Nansens oppdagelser og eventyrferder i Arktis og Antarktis. Også de var elementer i nasjonsbyggingen.

   Oppfatningen av at nordmenn hadde en felles kultur i vid forstand, med felles ritualer og symboler, utviklet seg raskt mot slutten av 1800-tallet og inn i det 20. århundre frem til første verdenskrig. Det rene flagget ble et opphøyd symbol, og den nye arbeidsdagen i arbeids- og næringsliv etter 1900 satte fart i moderniseringen av landet.                                             Verdensutstillingen i Frognerparken i 1914 ble et stolt høydepunkt. Selv den revolusjonære mellomkrigstiden da hjemlige kommunister og sosialdemokrater gjorde hva de kunne for å rive samfunnet fra hverandre og torpedere følelsen av fellesskap, maktet ikke å rokke ved hovedelementene i det som tross alt virket samlende.

Krigsårene styrket samholdet

På toppen av det hele kom erfaringene fra krigen og okkupasjonen 1940-45. Den relativt fåtallige flokken av NS-medlemmer og frontsoldater som gikk okkupantenes ærend, styrket samholdet blant det store flertall, og dette samholdet varte et godt stykke inn i etterkrigstidens gjenreisningsstrev. Da oppsto også en ny samlende kraft: Filmavisen, rikskringkastingen, radioen og fjernsynet. Så lenge NRK-monopolet sto urokket, fikk nordmenn i hus og hytte, fra fjord til fjell, de samme daglige nyhetene, kommentarene, barnetimene og underholdningsinnslagene. Norske filmer ble sett overalt fra kinopalasser til bygdekinoen. Kulturen ble brakt «ut til folket» gjennom riksteater og rikskonserter.

   På 60-tallet og et par tiår framover forsøkte riktignok rabiate 68`ere som dyrket kommunismen og proletariatets diktatur med væpnet revolusjon og undergravning av samfunnsautoritetene, å knuse fellesskapets institusjoner og innføre elitetenkeres romantiske forestillinger om det perfekte sosialistiske samfunn. De besatte i en viss utstrekning høydedragene i norsk kultur- og samfunnsliv og hadde stor indoktrineringskraft helt fram til 90-tallet. Så rullet bølgen av fanatisme og ensporethet tilbake til dyphavet, sammenfallende med nye medier og flere uavhengige kilder for kunnskap og meningsdannelse.

Velferdssamfunnet

Jeg legger også vekt på det norske velferdssamfunnet som alle politiske partier omfavnet og utviklet fra 30-årene av, uavhengig av hvem som hadde regjeringsmakten. Dette nasjonale fellesprosjektet er kanskje noe av det mest dyrebare og samlende i dag. Kanskje er det ikke helt korrekt å kalle prosjektet «norsk» eller «nordisk», men det føles sånn (eller vi er blitt hjernevasket til å tro det). Myter blir realiteter når bare tilstrekkelig mange tror på dem.

   Mye av det som føles som særnorsk er utviklet i konflikt og konkurranse mellom ulike ideretninger. Men på de store høytidsdager da ritualene og tradisjonene leves ut, er det liten tvil om at vi føler tilhørighet til én nasjon. Det er en stor styrke i møtet med utfordringer som innvandring og andre kulturelle (eller ukulturelle) impulser utenfra representerer. Det globale trykket vokser, og det er ikke åpenbart at nasjonsbyggingsverket vil bestå helt uten riper, sprekker og skader.

Språket splitter

Én bit av nasjonsbyggingen gjenstår: Felles skriftspråk og en landsgyldig norsk uttale. De aller, aller fleste kulturnasjoner i vår del av verden har, til tross for dialekter og provinsielle varianter, samlet seg om én skriftnorm og én standard nasjonal uttale når journalister, nyhetsopplesere, entertainere og politikere henvender seg til hele folket, hele nasjonen. Ikke slik i Norge. Her er vi sære, «alternative» og dyrker det kuriøse og individuelle.

   Selvsagt benyttes en lang rekke honnørord for å tillate og forsvare «mangfoldet»: Toleranse, raushet, inkluderende holdninger. Med denne argumentasjonen er vi blitt tvunget til å godta et dialektvirvar i riksmediene som andre nasjoner slipper. Den forrige kringkastingssjefen åpnet slusene for alle slags former og personlige språkvrier. Da tillot han også utydelig, munnslapp og grammatikalsk ukorrekt språk. Ingen medarbeidere i NRK behøvde lenger å forholde seg til en norm, en tydelig uttale og vise et minimum av respekt for lyttere og seere.

Manglende respekt

I min tid i NRK Radio på Marienlyst hadde vi strenge instrukser om å vise denne respekten, å uttale oss distinkt slik at de som lyttet kunne konsentrere seg om innholdet, ikke måten ting ble sagt på. Å snakke kav dialekt var bannlyst. De to normerte målførene skulle gjelde. I dise tider stanser mye av budskapet på veien inn i hodene våre under dagsnytt og dagsrevy. Først må vi konsentrere oss om å forstå hva vedkommende egentlig sier, deretter følger den møysommelige prosessen med å lagre innholdet.

   Noen programmer er verre enn andre. Formiddagssendingene i radio er desidert verst. Programlederne snakker utydelig og ustrukturert, er dårlig forberedt, blir «private» og strever vettet av seg for å være «folkelige», hverdagslige – men oppnår bare å fremstå som dialektisk heslige tomtønner.

   Aldri før i radio- og TV-historien har vi hørt så mye kjatring, plapring, skvalder og intetsigende vås som i disse dager. Den nye kringkastingssjefen har en jobb å gjøre – om han våger.

Språkåret

Det offisielle språkåret vi er inne i, kunne vært benyttet til å sette søkelyset på bevissthet rundt språk og fremme språkinteressen, kanskje også normering og landsgyldige uttaleregler. I stedet opplever 90 prosent av nordmennene med riks- og bokmål i dagliglivet som språkform at «året» nok en gang blir misbrukt for nynorskens sak, ikke flertallets foretrukne målform. Dessverre har nynorskfolket alltid benyttet rå statsmakt og deler av statsbudsjettet for å bevare og fremme sin egen offisielle målform. Men det er ikke, slik jeg ser det, i nynorskens interesse at den drukner i dialektvirvar og upresis muntlighet.

   Jeg er ikke ute etter å ta livet hverken av nynorsken eller dialektene. Sistnevnte har sin naturlige plass i mangfoldet. Dialektkjennetegn er artig å støte på, de gir en innfallsport til samtale om tilhørighet og oppvekststed. De hører hjemme i portrettintervjuer der språket forteller mye om intervjuobjektets karakter og personlighet. I lokalsendinger der lytterne er forutsatt å kjenne til språklige særegenheter, kan også dialekter ha sin naturlige plass.

   Nynorsken er dessuten innfallsporten til en rik nasjonal litteratur som undertegnede har hatt ufattelig mye glede av fra ungdommen til denne dag. Det gjelder både klassikere og samtidsforfattere som benytter vårt andre målføre. Slik måtte det bare bli etter norskstudiet på Blindern og ikke minst i tiden med Hartvig Kiran som avdelingssjef i NRK.

Det landsgyldige

Men på riksnettet bør andre regler gjelde enn et fritt fram til å kakle med ethvert nebb. Der bør det noenlunde landsgyldige være hovednormen. For språket vårt er og blir en samlende kraft i nasjonsbyggingens tjeneste.

   Jeg har i ganske lang tid hatt omgang med nye landsmenn, både fra Baltikum, Balkan, Midtøsten og mer fjerne strøk. De er fortvilt over språkvirvaret i sitt nye hjemland. De lærer å lese, snakke og forstå språket på obligatoriske norskkurs ved bruk av normerte lærebøker, og går så begeistret ut i det norske samfunnet for å søke arbeid, skaffe seg oversikt over nyhetsbildet og lære det norske samfunnet bedre å kjenne. Så møter de en muntlig uttale i riksmediene som ligger fjernt fra det lærerne på språkkurset benyttet. Nyhetssendingene blir en stengt port på veien inn til det norske.

   At dette er et hinder for integrering og inkludering, sier seg selv. Språket mister formidlingsverdi og blir noe man irriterer seg over, ikke noe som gir større forståelse, innsikt og kunnskap. Og tilhørighet.