tirsdag 26. mai 2020

Nå som dengang

I siste nummer av Aftenposten Historie gjengir tidsskriftet et 100-årsminne, "Stor norsk hjelp mot skrikende nød i Tyskland". Det dreier seg om den norske innsatsen i 1920 som blant annet besto i å sende "18 jernbanevogner med levnetsmidler til Dresden" der den norske konsulen, arbeidere og skolebestyrere står for utdelingen av nødhjelpen. Representanten for den norske hungersnødkomiteen, Emil Frøen, har studert forholdene i Berlin og andre steder i landet, og gir rystende rapporter om tilstanden: ""Familiene spiste utelukkende grøt laget av potetskall, nesle og løvetann, men uten spor av mel. Selv til grisemat ville man hjemme i Norge ikke ha benyttet sådan føde". Frøen forteller om barn som er satt redselsfullt tilbake i vekt og vekst. De stivt stirrende øynene avslører sulten, og "legemet er oftest ligesom et skelet med hud".

Frarådet overføring til Norge
Videre blir det opplyst at norske Røde Kors har sørget for å anbringe 50 berlinerbarn på sanatorier. Frøen fraråder å sende barn til Norge, "da reiseutgiftene sluker for meget". Han foreslår at barna anbringes på norsk bekostning i Tyskland, og ernæres med mat fra Norge. Røde Kors har dessuten kjøpt sjøbadssanatoriet Nordholz ved Cuxhafen med plass for 500 barn. Syke barn får opphold etter en turnusordning.
   Noe gjenkjennelig her? Det norske hjelpearbeidet konsentrerte hjelpen "der de er". Vi husker diskusjonen for noen år siden da Assadregimet i Syria sendte millioner av landsmenn på flukt til nabolandene Jordan og Libanon. Hjelpearbeidere i felten ba innstendig om norske kroner til å kjøpe lokal mat og andre tjenester i landene der flyktningene oppholdt seg, og pekte på den enorme forskjellen i kjøpekraft her og der. I Midtøsten var den norske kronens kjøpekraft mellom 11 og 14 ganger høyere. Likevel var det en del, sikkert velmenende, mennesker som stilte seg i moralsk positur og tryglet om at Norge tok imot et maksimalt antall krigsflyktninger.

Ny symbolsak for de snille
Vi hører ikke så mye om akkurat den diskusjonen nå. Men til gjengjeld er ropene høyrøstede og den moralske pekefingeren tilsvarende høyt hevet rundt barna i Moria-leiren. I stedet for å lette presset på forholdene i leiren på stedet, kreves nærmest en luftbro til Norge. Hvorfor er det etisk forkastelig å påpeke at norske penger får større effekt og bidrar til å hjelpe langt flere om man bistår greske myndigheter lokalt - redusere antall flyktninger i leirene gjennom relokasjon og overføring til bedre forhold på fastlandet?
   Ett av problemene med Moria-leiren er de mange asylsøkende afghanere og andre, der det er berettiget tvil om de overhodet har rett til opphold. Fra hele Europa sendes unge afghanere tilbake til Afghanistan fordi de rett og slett er økonomiske immigranter som ønsker en bedre fremtid i Europa. Etter FNs konvensjoner har de ikke rett til opphold. Bildene fra leiren viser utelukkende småbarn som aldri skulle vært sendt ut på farefulle reiser av eller med uansvarlige foreldre. Vi ser ikke de mange afghanske ungguttene i 16-18-årsalderen som er sendt ut for fotfeste ("anker") i Europa - i håp om å få penger sendt hjem i posten, eller i håp om familiegjenforening. Afghanistan er ikke det eneste landet som byr på slike historier. Fra land sør for Sahara kommer hundretusener av lignende økonomiske immigranter.

Mer enn 70 millioner på flukt
Der er mer enn 70 millioner mennesker på flukt i dagens verden, enten internt fordrevne eller flyktninger som har tatt opphold i naboland. Selv med oljemilliarder på bok er det ikke mulig å løse verdens flyktningproblem ved å ta imot selv en brøkdel av dem. Jo, om vi kan hjelpe noen, skal vi gjøre det. Men "noen" kan bli til langt flere. Da er vi imidlertid nødt til å tenke realistisk og med fornuft. Norge er et rikt land som selvsagt skal hjelpe mennesker i nød, og vi ligger langt over andre land i mottak av flyktninger i forhold til folketallet og vårt eget brutto nasjonalprodukt.
   Men Moria-leiren er en kunstig oppblåst symbolsak, elsket av medier og fremmet av partier og institusjoner som håper å tjene på saken politisk (og moralsk) i opinionen. Dem om det. Jeg lar meg ikke påvirke fordi jeg vet at ved å bruke fornuft og kjølig kalkulasjon, hjelper vi flere mennesker i nød på alternative måter.
   Som den norske hungersnødkomiteen gjorde i 1920: Ta ikke barna til Norge. Vi hjelper best der de er.
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar