Underlige standpunkter

Spillet fra KrF og Venstre i jordbruksoppgjøret avdekker forvirring, prinsippløshet og ren opportunisme. «Støttepartiene» rir på to hester: De vil både stortingsforhandle frem et tilleggsbeløp til bøndene på 250 millioner kroner som premie for bondelagenes brudd (og motta takksigelser og ovasjoner fra mottagerne av subsidier), samtidig som de hevder at forhandlingsinstituttet kan beholdes! Stort nærmere spagaten kommer man ikke, og ingen av de to partienes ledere er i stand til å gjennomføre den øvelsen.

Forhandlingsinstituttet

Det er lang tradisjon for at når bøndene bryter videre samtaler med staten, da vedtar Stortinget statens siste tilbud. Punktum. Det er det som er forhandlingsinstituttet. Som regel vedtar Stortinget proposisjonen med stort flertall. Opposisjon stemmer som oftest sammen med posisjon (regjeringen). Bortsett fra Senterpartiet, da. Med sin opptreden undergraver Venstre og KrF hele forhandlingssystemet. Fra nå av behøver ikke bondelagene legge noen særlig tid, energi og alvor i forhandlingene – de vet at etter et brudd plusser Stortinget på subsidiebeløpet (14 milliarder kroner) likevel.

Hvilken retning?

Så unnskylder KrF- og Venstrelederne seg med at jo, da, de er enig i «retningen» på Solberg-regjeringens landbrukspolitiske opplegg (sjekk programmene deres, det stemmer sånn noenlunde), men ikke «tempo og omfang». Hva i all verden betyr det? To skritt frem og minst ett tilbake og ut til venstre? De ønsker også «variert bruksstruktur». Det er nettopp det statens tilbud i forhandlingene ivaretar. Det er bare å gå inn i detaljene. Små bruk får fortsatt en uforholdsmessig stor del av de statlige overføringene fra statskassa, distrikstilskuddene står urokket. Hvor mye mer «variert bruksstruktur» er man ute etter? Hva slags målsetninger har man for norsk landbruk?

Plusser på 250 mill.

Det er ganske uhørt at de to partiene krever hele 250 millioner kroner mer enn det regjeringen la på bordet. Dette er overbudspolitikk av verste sort, på skattebetalernes bekostning.

   Vanligvis opptrer Arbeiderpartiet med en slags ryggrad i slike saker. Men ikke denne gang. Det ble for fristende å påføre den borgerlige regjeringen et nederlag (med Venstres og Kristelig Folkepartis velvillige hjelp), så ryggraden er byttet ut med gummistrikk.