Ta frihetsbegrepet tilbake?

1. mai var igjen preget av Arbeiderpartiets og fagbevegelsens markering av politiske standpunkter og de tradisjonelle angrepene på politiske meningsmotstandere, arbeidsgivere og rikfolk - og sutring over alle de problemområdene som de rødgrønne ikke maktet å gjøre noe med gjennom åtte år. Etter bare seks måneder er det nå Solbergregjeringen som «eier» alt som er skjevt og skakt her i landet.

   23. april 1947 vedtok Stortinget enstemmig 1. mai som Arbeidets dag, en høytids- og festdag som skulle hedre all hederlig arbeidsinnsats, håndens og åndens. Vedtaket fant sted i en atmosfære av nasjonal gjenreisningsånd to år etter verdenskrigens og okkupasjonens slutt.

Styring og regulering

Samarbeidsklimaet varte ikke lenge. Arbeiderpartiet fikk, dels alene, dels sammen med kommunistene, solide stortingsflertall og innførte sosialistiske, senere sosialdemokratiske, styringssystemer og fullmaktslovgivning som overførte enorm makt til byråkratene i statsforvaltningen. Prislovene var et grelt eksempel på partiets reguleringsiver. Individene, enkeltmenneskene, skulle bare tilpasse seg det som ble definert som allmennhetens interesser og «overordnede hensyn».

   Etter kort tid falt man tilbake til det tradisjonelle innholdet av 1. mai – en sosialistisk, internasjonal kampdag. Vi mot «de andre».

Grunnlaget for velferd

Samtidig hadde Norge økonomisk vekst, innførte ny teknologi, moderniserte industrien og oppnådde dermed en produktivitetsvekst uten sidestykke. Det var dette som dannet grunnlaget for at fagforeningenes rettmessige krav om høyere lønn og bedre velferdsordninger kunne innfris. Resultatet ble helt sikkert opplevd som økt «frihet» for den jevne mann og kvinne: Alle de nye tekniske hjelpemidlene i hjemmet, frigjøringen av bilsalget, veksten i kulturtilbudene, bedre låneordninger for elever og studenter, bedre trygdeytelser, sykelønnsordning.

   Alt dette er en materiell velferdsutvikling som egentlig ikke har med frihetsbegrepet å gjøre. Det dreier seg først og fremst om å «få mer» av noe. Virkelig frihet dreier seg om fravær av tvang, det at du ikke trenger å bøye deg for en ordre, at du kan velge, at der finnes alternativer. At den enkelte har et handlingsrom. At familien selv kan finne ut om far eller mor skal ut i permisjon mens barna er små – i varierende lengde.

Velgerne fikk nok

Da det norske velgerfolket fikk nok av reguleringsiveren (les: de rødgrønnes rikspolitiske retningslinjer, «forventningsbrev» m.m.) sa det kraftig i fra – i 1965 og 1969, i 1981 og 1985, og nå sist i 2013. Folk flest hadde fått nok. Mange husker fortsatt hvordan Arbeiderpartiet tviholdt på den kunstige prisreguleringen av boliger, den som førte til et usunt «under bordet»-marked. Så minnes vi NRK-monopolet, stengetidloven, de tunge, ineffektivt statsdrevne vesnene.

   Arbeiderpartiet kan ikke ta tilbake noe det aldri har eid. Det vil bli en håpløs oppgave å få velgerne til å akseptere at partiet er et frihetsprosjekt. Virkeligheten og erfaringene sitter for dypt. I krysset mellom personlig frihet og allmennhetens interesser vil venstresiden alltid velge det man tror gavner flertallet – og fagforeningsmedlemmene.

Vulgær retorikk

LO-lederen misbrukte kraftig det frihetsbegrepet hun gjerne vil ta tilbake, ved å fremstille individuell frihet som en personlig egotrip. At høyresidens frihet går ut på at alle enkeltmennesker skal klare seg selv. Dette tøvet går kanskje hjem på Youngstorvet i en eksaltert 1. mai-rus, men har ingenting med realitetene å gjøre. Og det vet den som skrev talen for henne. Gerd Kristiansen raljerte over de litt kuriøse eksemplene Segway, lakrispipe, scooterkjøring og proffboksing og satte likhetstegn mellom disse perifere temaene og det frihetsprosjektet de blå-blå kommer til å gjennomføre. Uttalelsene fra LO-lederen var vulgære, men så er da også Gerd Kristiansen kun en overgangsfigur.

   Poenget er at skal Arbeiderpartiet og LO knytte frihetsbegrepet til egen politikk, må politikken forandres. I liberal retning. Det kommer ikke til å skje. LO-lederen lovte dyrt og hellig at hun ville kjempe mot søndagsåpne butikker. Av hensyn til egne medlemmers velferd. Folk flest, forbrukerne, skal ikke ha noe valg, noe alternativ.

   De som med rette forvalter frihetsbegrepet, har mye å glede seg til. Den debatten LO og Ap legger opp til, vil høyresiden vinne.