Budsjett med feil adresse

Når Venstre legger frem sitt forslag til statsbudsjett, skjer det tilsynelatende med brodd mot Fremskrittspartiets innflytelse i Solberg-regjeringen: De viktigste angrepsmålene dreier seg om å forhindre skattelettelser både for bedrifter og enkeltpersoner (de rike, altså), og å øke transportutgiftene kraftig for folk flest gjennom høyere bensin- og dieselavgifter, i første omgang en krone høyere pris pr. liter drivstoff. Partiet legger seg langflat for klimapanelvarslene om verdens kommende undergang i form av global oppvarming med CO2-utslipp, og er skjønt enig med miljøbevegelsen i at norsk olje- og gassproduksjon (med tilhørende inntekter) er et fenomen noen hakk verre enn svartedauen.

   Men i realiteten slåss ikke Venstre mot Fremskrittspartiet og regjeringen, men mot konkurrenter i Miljøets ground zero - som alle har satt miljøpolitikk og drastiske  klimatiltak øverst på dagsordenen: Miljøpartiet De Grønne, SV, litt Senterpartiet (som støtter en næring som mest av alle har skylden for forurensning av vassdrag og innsjøer).

Det begynner å bli trangt i miljøsentrum, for Arbeiderpartiet under Støre prøver også å fremstå som klimaets aller beste venn (med kraftige motreaksjoner fra LOs industriforbund som resultat). KrF vil gjerne fremstå i politisk korrekt miljøpositur, det også. Alle slåss mot alle i striden om dette begrensede velgerpotensialet.

Trangt rundt tumultene

For i miljøtummelen er det begynt å bli trangt, veldig trangt. Derfor må Venstre virkelig bruke albuene for å vriste til seg en prosent her og en prosent der i kampen mot sperregrensen. Det gjelder å være synlig og tydelig, og da må budskapet spisses for å få medieoppmerksomhet. Man slåss mot andre miljøpartier, ikke mot Høyre og Frp. Kampanjejournalistene følger opp.

   I virkelighetens verden sier velgerne nei til alle de mest ekstreme miljøtiltakene, i valg etter valg. Dersom en kraftig omlegging av det norske samfunnet hadde fenget i velgerflokken, hadde Venstre, SV og MDG hatt godt over 50 prosent oppslutning, alle sammen og hver for seg. Ingen skal komme å si at ikke velgerne er opplyst, for ikke å si hjernevasket.

Hisser på seg velgere

Men nå hisser Venstre på seg folk i grisgrendte strøk som er avhengig av lange kjøreavstander med bil. Produktive næringer i distrikts-Norge som i sentrale strøk frykter en forverret transportøkonomi som fører til kroken på døra, folk er urolig for arbeidsplassene sine og ønsker heller olje-, gass- og baseutbygging velkommen for å få et abeid å gå til, enn en langsom kvelning av offshore-Norge.

   Statoil har lagt frem oppmuntrende planer om produksjon på Johan Sverdrup-feltet. Den produksjonen trenger Norge og norsk økonomi. Ikke bare det: I den grad norsk olje og gass erstatter brunkull-strøm på Kontinentet, er vår produksjon og våre oljeledninger god miljøpolitikk. Globalt.

Skitten energi må importeres

Oljeselskapene skal tvinges til å føre frem elektrisitet til plattformene fra land. Det dreier seg om så store mengder kraft, at Norge i den andre enden må importere mer skitten kraft fra Europa for at landbaserte bedrifter og vanlige forbrukere i Norge skal få nok elektrisitet i det daglige. Bare en brøkdel av dette kan erstattes av vindkraft, solcellepaneler og andre mer eksotiske energibærere. Det vet alle aktørene innerst inne.   Men her er det mye symbol- og positurpolitikk ute og går.

   Solberg-regjeringen har valgt en klok, riktig og balansert klimapolitikk ved å satse solid på internasjonale tiltak som virkelig hjelper oss i retning av en renere atmosfære. Norge kan med sine økonomiske ressurser gjøre mer til gavn for klimaet utenfor enn innenfor landets grenser. Det norske bidraget til luftforurensning og såkalte klimagasser utgjør 0,1 prosent på global basis.

Mer FoU

Verden trenger mer forskning og utvikling på nye energiformer. Vi må få flere elbiler, flere hybridbiler, etter hvert overgang til hydrogendrift. Alt dette er like om hjørnet. Vi trenger en ny giv i utbygging av sjøtransport, jernbane og kollektivnett, det er regjeringen godt i gang med. Vi trenger en mer effektiv energiproduksjon, oppgradering av gamle kraftverk, men først og fremst en storstilt bistand til fattige land som må skaffe seg mer energi for å komme ut av fattigdommen. I de fleste av de landene det her er tale om, er solen virkelig et alternativ – ikke i det vinterkalde og lysfattige Nord-Europa.

   Det er et tankekors at Frankrike og Finnland er de «reneste» landene i Europa når det gjelder forurenset luft og atmosfære. Årsak: Kjernekraftverk. Men det vil miljøbevegelsen heller ikke ha.