Omtrent som innenfor

Statsbudsjettet for 2015 er i havn, og resultatet var svært forutsigbart. Rammer, prioriteringer og profilerte poster er blitt omtrent som resultatet ville vært om Venstre og KrF hadde vært fullverdige medlemmer av Solberg-regjeringen. At de skriker seg til fordeler for hjertesaker og kjepphester fra utsiden i stedet for i ro og mak å diskutere hva de ønsker å oppnå innenfor en regjering, er deres valg.

   Arbeiderpartiet har gjort maksimalt for å lure de to partiene over til seg i prosessen, delvis ved å la kopimaskinen gå varm fra partiprogrammene og de alternative budsjettene deres. Enn har det ikke lykkes, men utsiktene er bedre i et litt lengre tidsperspektiv.

Problemet for alle i opposisjonen (inklusive sentrum) er at når formuesskatten på det nærmeste er borte om et par-tre år, vil det bli mindre rom for hjertesaker og budsjettøkninger å «veksle inn». Få tror Venstre og KrF tør utfordre norske bedrifter og skattebetalere ved å øke skattene igjen fra 2017 dersom formuesskatten er kommet ned i null eller tilnærmet null. Arbeiderpartiet har alt gitt opp kampen mot arveavgiften, som partiet med begeistring forsvarte i åtte år. Da må også KrF og Venstre faktisk begynne å si nei til noe for å kunne si ja til noe annet. De må kreve mindre byråkrati og en mer effektiv offentlig forvaltning. De må være med på fullt trykk i kunnskapsløft, forskning, innovasjon og modernisering – på bekostning av noe annet. De må dytte flere ut i arbeid fra uføretrygd og følge arbeidslinjen (som de motarbeider alt de kan nå).

Sentrum styrkes?

For en stakket stund vil økt popularitet for KrF og Venstre på meningsmålingene kunne svekke Høyre og Frp noe slik at styrkeforholdet mellom de fire partiene endres i «sentrumspartienes» favør. Det kan gi ihvertfall Venstre bedre argumenter for å gå inn i regjeringen etter lokalvalgene neste år, dersom valgresultatet er bedre enn for to og fire år siden. KrF og Hareide vil neppe gjøre det. Knut Arild Hardeide har et kobbel av syvende fedre i huset sitt som sitter på nakken hans og har innflytelse over ham og stortingsgruppen. Jeg har mine tvil om han er sterk nok til å stå imot advarslene mot Høyre fra tidligere statsministre, partiledere og parlamentariske ledere. De dagdrømmer fortsatt om regjeringsmakt med KrF-statsminister.

Økte offentlige utgifter

Enkelte kommentatorer geberder seg over at de offentlige utgiftene øker med noen milliarder etter at de to samarbeidspartiene på utsiden har satt sitt fotavtrykk på budsjettet. Det er det liten grunn til. Finansministeren og regjeringen kunne ha brukt enda flere oljemilliarder uten at handlingsregel, kronekurs eller inflasjonsmål var nevneverdig negativt påvirket. Spørsmålet gjelder ikke antall oljemilliarder, men hva milliardene brukes til. For å styrke landbaserte næringer på sikt kan man med god margin i enda større grad styrke vei- og jernbaneutbygging, redusere etterslep på vedlikehold, gi klarsignal for større broprosjekter (først og fremst den nye forbindelsen Horten-Moss) og tunnelavlastninger i Oslo samt gode kollektivløsninger a la Fornebubanen (statens andel bør økes).

Det er når oljemilliarder går til å heve den jevne levestandarden til et enda høyere nivå (uten tilsvarende produktivitetsvekst) , med enda høyere velferd, fristende permisjonsordninger, generøse IA-avtaler, økte satser for uføretrygd og sosialhjelp at alarmklokkene bør ringe.

Mer forsvarsmateriell

I den urolige og farlige tiden Norge og andre NATO-land er inne i stilt overfor russisk aggresjon, ville det være klokt å heve beredskap og forsvarsnivå. Innkjøp av materiell for hær, luft- og sjøforsvar gjøres stort sett i utlandet uten negative virkninger for norsk økonomi. De virkelig store og tunge samferdselsutbyggingene vil høyst sannsynlig bli utført av utenlandske entreprenører i EU. Arbeidskraften hentes allerede i dag for en stor del fra Nord-Europa og Baltikum.