"Samfunnsingeniørene" er over oss

To tilsynelatende uavhengige hendelser fant sted denne uken. Først foreslo en profilert «foreldrerepresentant» å avskaffe lekser i skolen. Oppegående, kanhende høyt skolerte og muligens velstående foreldre følger nemlig opp og hjelper sine barn med leksene slik at de blir enda flinkere. Andre foreldre gjør det ikke, slik at barna tilsynelatende blir dummere. Sånt skaper forskjeller i det sosialdemokratiske vassaue-samfunnet. Leksene må vekk!

   Den andre mediebegivenheten var at to forskere fra SSB og og Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning (FaFo) genialt har funnet ut at der er klare tendenser til segregering i Oslos barnehager ved at foreldre tar ulike valg for sine barn: Etnisk norske foreldre med høy utdanning søker sine barn inn på private barnehager i større grad enn hva minoritetsforeldre gjør. De siste lar barna sine gå på kommunale barnehager. Det skal visstnok være kvalitetsforskjeller mellom de to barnehagetypene, i form av flere eller færre barn pr. ansatt eller høyere utdanning blant de ansatte. Bildet er nok ikke så klart som dette.

Loddtrekning

Forskernes råd er: Foreldre bør ikke få velge barnehage for sine barn. Loddtrekning kan utjevne forskjellene. For segregering vil vi ikke ha! Alle skal være mest mulig like i det sosialdemokratiske Norge. Tidligere har slike samfunnsingeniører foreslått bussing av barnehagebarn på kryss og tvers i hovedstaden for å få «riktig» etnisk blanding og slik at alle får samme mulighet til å lære seg godt norsk (eller dårligere norsk, det viktigste er at barna blir like).

   Slike grandiose designforslag for samfunn og fellesskap ville hatt god grobunn under en rødgrønn regjering med en Stoltenberg eller en Støre som fanebærer. Men heldigvis for barna våre er det en Høyre-statsråd som bestyrer Kunnskapsdepartementet for tiden, og hans tale er høy og klar: Skolen, inklusive lekser, er en av de mest sosialt utjevnende arenaene i samfunnet vårt.

Kunnskapen skal sitte

Lekser er ikke fordummende pugg av allerede lært eller gjennomgått stoff, det er en viktig repetisjonsøvelse for at kunnskapen skal sitte bedre. Først en alminnelig lang skoledag, så hvile for hjernen, deretter repetisjon om ettermiddagen eller kvelden. De gode erfaringene med dette systemet er tuftet på flere tusen års praktisk pedagogikk.

   For hva skjer hvis leksene tas bort? Da vil ressurssterke foreldre med ansvarlige holdninger fortsatt følge opp, «overvåke» og hjelpe sine barn med det barna skal lære, mens andre ikke gjør det – fordi de ikke er i stand til det, eller ikke gidder. Tidsknipa, vet du. Det er så mye annet. Barna skal jo kjøres til fotball- og håndballtrening, dans og ballett, kulturskole eller Speidern. Lekser sprenger tidsskjemaet. Forskjellene vil uansett bestå.

Jevne ut forskjellene

Svaret fra kunnskapsministeren hva barnehagevalg angår, er det eneste riktige: Han vil jevne ut kvalitetsforskjellene mellom barnehagene, sørge for at de barnehagene som har for mange ansatte pr. barn eller for mange ufaglærte blir tilført ressurser. Det skjedde blant annet gjennom statsbudsjettet for 2015, der det blir satt inn flere hundre millioner kroner i etterutdanning for barnehageansatte.

   At foreldre velger barnehage for sine barn er opplagt en driver for høyere kvalitet. Og enda bedre blir det når Regjeringen innfører en foreldreportal på nettet der de kan finne ut mer om barnehagenes bemanning og faglige opplegg.

Kunnskapssamfunnet lar seg ikke endre eller avskaffe gjennom grep fra samfunnsingeniørene på venstresiden. Kunnskapssamfunnet er der for å bli, og det blir enda viktigere i fremtiden. Derfor satser Høyre, Frp og vel også samarbeidspartiene, på kunnskapsskolen, ikke den sosialdemokratiske kose- og trivselsskolen med frukt og grønt og utjevnet prestasjonsnivå.

Gullalderen på 60-tallet

60-tallet var samfunnsingeniørenes gullalder, den tiden da de vestlige industrinasjonene hadde tilsynelatende uendelige ressurser til å skape – fra oven - «The Great Society». Forsøkene ble særlig gjort i USA under demokratene. De mislyktes totalt. De store antifattigdomsprosjektene gikk bankerott, og Ronald Reagan fikk en stri jobb med å gjenskape de amerikanske verdiene.

   Du vil alltid finne sosialdemokrater i en eller annen fasong som vil endre samfunnet med de store grepene, de nøye uttenkte planene, de utopiske visjonene. Heldigvis er deres innflytelse på retur. De utslagene vi ser nå om dagen, er de siste krampetrekninger av en 68er-filosofi som alt har spilt fallitt.