Putin har bare ett år på seg

Våpenhvile mellom Ukraina og opprørerne i Donetsk og Luhansk? Glem det. De prorussiske opprørerne trengte en pustepause, tid til omorganisering og mottak av forsterkninger av russiske soldater og tungt artilleri før en ny, avgjørende offensiv. For å lure verden rundt seg, har man tilsynelatende vist antydning av et fredelig ansikt.   Opprørerne, med solid russisk ryggstøtte, vil ikke gi seg før Mariupol, vei- og jernbaneknutepunktet Debaltseve og kystkorridoren mellom Mariupol og Krim er erobret. Putin og de prorussiske opprørerne vil heller ikke tillate at de ukrainske regjeringsstyrkene kontrollerer deler av riksgrensen mellom de to ukrainske regionene og selve Russland.

Putin lyver

Putin og Lavrov lyver, og de lyver hele tiden. Alle propagandaknep blir benyttet, og de har klart å utnytte intern uenighet innen EU, og mellom EU og USA. Flere store stater i EU, som Tyskland og Frankrike, kryper for russerne av økonomiske årsaker. Det er nok å se på handelsstatistikken mellom de enkelte EU-medlemmene og Russland for å forstå bakgrunnen for de ulike standpunktene. Vi så det samme mønsteret da debatten gikk høyt i FN før krigen mot Saddam Husseins terror-regime i Irak: De som hadde gullkantede handelsavtaler, var våpenleverandører eller hjalp Saddam med høyteknologi for kjemiske masseødeleggelsesvåpen (som ble brukt mot egne, opprørske landsmenn) satte seg imot enhver aksjon mot Saddam.

Våpenstillstand brytes

Like før den gjennområtne våpenstillstandsavtalen i Minsk ble inngått i september ifjor, hadde de ukrainske regjeringsstyrkene fremgang. Da passet det opprørerne, med Putin i ryggen, å inngå en tilsynelatende avtale om våpenstillstand. Den ble brutt umiddelbart etterpå, og er kontinuerlig blitt brutt til denne dag.

   Årsaken er at Putin har dårlig tid. For å komme Russland i møte og forhindre full konfrontasjon der og da, tilbød Ukrainas regjering å ikke iverksette EU-avtalen før i 2016 – den avtalen som fikk Putin til å grafse til seg Krim og gi klarsignal for «opprør» i de to østligste regionene av Ukraina.

i Tidsnød

Putin vet inderlig godt at klarer ukrainerne å stabilisere økonomien sin med vestlig hjelp, få bukt med korrupsjonen og reformere rettssystemet (reformer som er i full gang allerede), vil folket i Ukraina i enda større grad slutte opp om en provestlig tilnærming. En handelsavtale med EU gir ukrainsk eksportindustri adgang til et marked som omfatter 500 millioner forbrukere. Samtidig, sett fra Russlands side, mister russisk industri det ukrainske markedet for sine produkter. Donetsk og Luhansk-provinsene er et tyngdepunkt for ukrainsk næringsliv. Altså tilraner Putin seg kontroll over iallfall disse ressursene.

IMF trår til

Det siste døgnet har det skjedd interessante og positive ting: Det internasjonale pengefondet (IMF) har offentliggjort forslag til en avtale mellom IMF og Kiev som innebærer trekkrettigheter tilsvarende 15,5 milliarder euro, eller ca 130 milliarder norske kroner. I tillegg kommer økonomiske ressurser som blir stilt til disposisjon fra en rekke medlemsland. Avtalen med IMF skal gjelde i fire år, og blir satt i kraft umiddelbart. Den skal sikre økonomisk stabilitet i Ukraina og heve levestandarden for det ukrainske folk.

Avtalen er foreslått av topplederen for IMF, Christine Lagarde, og vil høyst sannsynlig bli godtatt og bekreftet av IMFs styre om kort tid. Avtalen gir tøffe føringer for regjeringen i Kiev, som imidlertid har vist at den er villig til å betale prisen – streng fiskal disiplin (i 2014 klarte regjeringen å begrense underskuddet på statsbudsjettet til 4,6 prosent av BNP – målet var 5,8 prosent), innføre et fleksibelt regime for valutakurser og en begrensning av subsidiene til gassprisen i husholdningene. En storstilt kampanje er satt igang for å bekjempe korrupsjon og hvitvasking i byråkratiet og rettsvesenet. Bankene skal restruktureres, og et strengt regime er innført for å overvåke de statseide industriforetakene.

Sikkerhetsnettet styrkes

Samtidig som dette skjer, og det er et viktig punkt, blir det satt i verk tiltak som skal forbedre det sosiale sikkerhetsnettet, det vil si sørge for at andelen fattige synker, høyere pensjoner kan utbetales og sosiale ytelser når fram til dem som trenger dem sårt.

Det er viktig at vestlige land følger opp med investeringer og økt handel, nettverksbygging og NGO-allianser i forhold til Ukraina. Utsiktene for å lykkes er så mye bedre etter at det siste parlamentsvalget rensket ut de gamle oligarkene fra nasjonalforsamlingen, og yngre og mer provestlige, idealistiske politikere overtok.

   Dette er en utvikling Putin frykter mest av alt. Selv er Russland belastet med et håpløst ineffektivt økonomisk system som mer og mer minner om den gamle sovjetiske planøkonomien. De Putin-vennlige oligarkene kontrollerer store og viktige deler av russisk industri og tjenesteytende næringer. Det betyr ineffektivitet, lav produktivitet og ødeleggende korrupsjon på alle nivåer.

Kappløp med tiden

Vi står overfor et kappløp med tiden. En løfterik utvikling er avhengig av relativt lav oljepris over noen tid. De siste dagenes tegn til stigende oljepriser er dårlig nytt for dem som ser at Putin kan tvinges i kne rett og slett på grunn av manglende statsinntekter.

   Den gigantiske opprustningen som Putin har satt i gang, kan vise seg å være for mye for en skakkjørt, skjør russisk økonomi.