Hva med Amedia i valgkampen?

Vi står midt oppe i valgkampen foran kommune- og fylkestingsvalget 2015, som igjen bare er et mellomheat foran det store og avgjørende oppgjøret i 2017. Den offisielle valgkampstarten kommer gjerne i sluttspurten noen uker før valgdagen, men i realiteten foregår det en kontinuerlig kamp også mellom valgene, med stands og postkasseaksjoner, dørbank og programutspill, politisk vinklede oppslag i pressen, leserbrev og debattinnlegg og først og sist en hissig ordkrig i sosiale medier der terskelen for grums og buskagitasjon er både lav og delvis lavpannet. De sosiale mediene blir avgjørende ved kommende valg. Papiravisene er ikke så viktige som de engang var.

Medienes innflytelse

Alle kjenner til medienes innflytelse i forbindelse med slike oppgjør. Den fjerde statsmakt er antatt å spille en kritisk, men uavhengig rolle i forhold til myndigheter, partier og alle viktige samfunnsaktører. I praksis er de ofte hverken uavhengige eller balanserte. Vi vet at NRK har vært omstridt og kraftig angrepet til tider for sin venstre-orientering. «Arbeiderpartiets Rikskringkasting» er et velkjent begrep, spesielt i Carl I. Hagens glansdager. Fristelsen til å bidra til å skade regjerings- og samarbeidspartiene er for tiden stor på Marienlyst, siden den borgerlige regjeringen sysler med tanker om reform av lisenssystemet og mulige restriksjoner på kringkastingens ekspansjon utenfor sitt kjerneområde. Det gir kutt i NRK-jobber. Reformvegring og menneskelig konservatisme er gammel som alle haugene, og kan komme til å påvirke holdning og opptreden hos medarbeiderne.

Kjøpte opp Edda

En ny problemstilling dukket opp da den LO-kontrollerte Arbeiderpressen kjøpte opp den borgerlige mediegruppen Edda Media sent i 2011. Allerede da var det klart for bransjefolk at papiravisenes stilling ville bli kraftig svekket, så «investeringen» LO gjorde, var ikke motivert av utsikten til profitt. Her gjaldt det nok å skaffe seg innflytelse. Innflytelse over innhold, retning og dagsorden, og muligheten til å forsyne fagforeningenes tillitsvalgte og lokale Ap-lag med mikrofonstativer og kanaler ut til velgerne.

   I dag kontrollerer Amedia 78 aviser som til sammen har 2,1 millioner lesere.

Kosmetisk nøytralt

Som kjent er dagens Amedia det kosmetiske og «nøytrale» navnet på den gamle A-pressen som har røtter i Norsk Arbeiderpresse. Helt siden 1800-tallet har selskapet finansiert driften av arbeideravisene i Norge, og har i hele perioden hovedsakelig vært eid av LO og Arbeiderpartiet. I 1990 ble selskapet refinansiert av LO og omdannet til konsernselskap med LO og Ap som største eiere. Arbeiderpartiet solgte seg ut i 1995.

   I 2011-2012 kjøpte altså A-pressen opp Edda, som til da hadde hatt kontroll over borgerlige og konservative aviser. Både Konkurransetilsynet og Medietilsynet var svært betenkt over oppkjøpet, men presset ble for stort til at tilsynet stanset kjøpet.

Største aksjonær

I dag er altså LO største eier med 48,6 prosent, Telenor litt mindre, og så har Stiftelsen Fritt Ord noen bitte små prosenter imellom. Men det som er interessant, er styresammensetningen: Tidligere LO-leder Roar Flåthen er styreleder, og med seg i styret har han nåværende styreleder Gerd Kristiansen og Fagforbundets mektige boss, Jan Davidsen. Et tilsvarende antall kommer fra Telenor. Men utenom disse seks er det tre ansatterepresentanter, og de kommer gjerne fra store fagforbund, to av dem LO-tilknyttet. Styrets flertall er helt åpenlyst på Los side.

Påvirker ikke direkte

Et konsernstyre styrer og påvirker selvfølgelig ikke redaktørene og redaksjonene. Men man ansetter folk i toppstillinger i underliggende konsernselskaper og det er fristende å sørge for at de som ansetter redaktører har den rette holdning. Redaktørene ansetter journalistene. Det er neppe mange der ute nå som tror at redaktørspirer med borgerlige holdninger har særlig store karrieremuligheter i dette systemet. Mange som var i Edda-aviser var nettopp det, men de går av med pensjon etter hvert, eller går over til andre jobber utenfor Amedia. Hvem blir de erstattet med?

Flotte idealer

Selvsagt har Amedia flotte plakater for verdisyn og publisisterklæringer om uavhengighet og høye idealer for en fri presse. Men hva skjer i praksis, i hverdagen der ute, hvor stadig yngre journalister søker midlertidige jobber i Amedia? I en tøff hverdag hvor kutt i redaksjonene, frivillige avgangspakker og usikkerhet for fremtiden er daglig kost?

   Bare praksis og det som faktisk kommer på trykk, det som virkelig skjer fra dag til dag i redaksjonenes prioriteringer og valg av vinklinger, intervjuobjekter og talspersoner kan gi svaret. Det er en utvikling vi alle kan se og vurdere i sammenheng og over tid.

   Jeg håper selvsagt at jeg tar dundrende feil.