Afghanistans barn er Afghanistans framtid

«Kjøret» ved hjelp av kampanjejournalistikk og ondskapsfulle lederkommentarer mot regjeringens asyl- og flyktningepolitikk forsterkes i dagene frem mot den avklarende høringen i Stortinget.

   Behendig glemt fra særlig Arbeiderpartiets side er at den asylpolitikken som har vært ført siden stortingsvalget i 2013 stort sett er en fortsettelse av de rødgrønnes linje. Den er ikke noe prinsipielt brudd med det man må kunne si er en tverrpolitisk konsensus med bred ryggdekning: En åpen holdning til å ta imot asylsøkere som har et beskyttelsesbehov – en streng linje mot dem som jukser, lyver og er kreative for å skaffe seg opphold i landet. En åpen dør i forhold til det å ta imot krigsflyktninger og kvoteflyktninger via FN, inntil et lite lands tålegrense. En liberal innvandringspolitikk målt opp mot nærings- og arbeidslivets behov for flinke hoder og varme hender.

Et klart stortingsflertall

Målt i folkelig oppbacking og antall stortingsrepresentanter har denne linjen en solid forankring. Jeg ser da bort fra små sperregrensepartier som SV, Sp, KrF og Venstre. De har sin egen agenda, til dels basert på en irrasjonell snørr-og-tåre-holdning hinsides sunn fornuft.

   Det skrives hele tiden – helt bevisst og med propagandagevinster i øyekroken – om «asylbarna» som om de eksisterte isolert fra sine foreldre og sitt opphav. Det er selvfølgelig ikke tilfellet: Vi snakker om foreldrene deres, familien, de som ikke har noe behov for beskyttelse gjennom opphold her i landet. De misbruker asylinstituttet og fortrenger dem med et virkelig behov. Foreldrene har fått avslag på søknaden om å få bli i Norge, de skal hjem til det landet de kommer fra. Og man vil vel ikke skille barn fra foreldrene?

Fikk det ikke til

Også Arbeiderpartiet jobbet hardt for å få til returavtaler med en rekke lands myndigheter, bl.a. Afghanistan. Arbeiderpartiets statssekretær Pål Lønnseth reiste jorda rundt for å få til økt retur – godt støttet av egen regjering, Høyre og Fremskrittspartiet. De fikk det bare ikke til.

   Solberg-regjeringen har imidlertid fått det til. Det er årsaken til at så mange foreldre med barn har kunnet returneres i 2014. Det skjedde mens et nytt regelverk var under utarbeidelse og der hovedlinjene til slutt ble avtalt før jul i samtaler mellom regjeringen og «samarbeidspartiene» KrF og Venstre. Mens det nye regelverket var under arbeid, gjaldt selvsagt det gamle.

«Engangsløsning» - amnesti

Når avtalen og regelverket får form av en instruks til UDI, vil ventelig en del familier med barn som har oppholdt seg i landet noen år, få et slags amnesti, en form for «la nåde gå for rett». Det er regjeringen og justisminister Anders Anundsen forpliktet til, og den forpliktelsen vil bli fulgt. Dette er imidlertid en engangsløsning og kalt nettopp det i avtalen.

   Avtalen innebærer imidlertid også at nye grunnløse asylsøkere, med eller uten barn, vil bli mye raskere returnert enn noen gang tidligere. Det er en gevinst for alle. Asylsøkere med avslag skal ikke få mulighet til å slå rot i det norske samfunnet og være her over lengre tid, slik tilfellet har vært til nå.

Må ta imot egne landsmenn

Forholdene i Afghanistan er til dels vanskelige, men ikke umenneskelige sammenlignet med mange andre samfunn rundt om i verden. Enkelte regioner er farlige, andre ikke. Afghanistan er èn nasjon, èn stat, selv om regjeringen i Kabul for tiden ikke har full kontroll over alt. Den afghanske regjeringen er selvfølgelig forpliktet til å ta imot egne landsmenn. Returavtalen står fast.

   Det er dukket opp brev og påstander om at afghanske myndigheter har protestert mot at så mange barnefamilier returneres fra Norge. Hva i all verden kan grunnen være til det? Afghanistans barn er Afghanistans framtid. Det er de som skal bygge opp landet etter mange års krig og ødeleggelser.

Verdifulle impulser

Jeg ser det slik: For det afghanske samfunnet må det bare være en fordel at asylbarn med flere års opphold i Norge tar med seg verdifulle kulturimpulser hjem (kanskje også skolekunnskaper). I Norge har de opplevet et humant og fritt land der menneskerettigheter respekteres og den religiøse toleransen er stor. I Norge kan muslimer dyrke sin tro, bygge moskeer og misjonere. Her har barna opplevd likestilling mellom kjønnene og fri skolegang for alle. Her har folk tillit til myndighetene, som de selv har valgt. Kanhende vil de hjemvendte barna i sin tid forsøke å reformere sitt eget lands lover, og endre egne landsmenns holdninger og "kultur"? Hva skade gjør det når hensikten med eventuelle reformer er utvidede menneskerettigheter, kort og godt?

«Farlige» ideer?

Kan det være slik at afghanske myndigheter nettopp frykter en slik utvikling? At lengeboende barn fra Norge skal ha med seg «farlige» ideer og impulser, ja, at til og med deres foreldre er blitt påvirket? Èn ting er å ta imot enslige voksne afghanere uten rett til opphold i Norge. De er oppdratt i sin religion og sin kultur i hjemlandet, og blir kanskje sett på som mindre farlige. Men lett påvirkelige unge mennesker...

   Hvis dette er afghanske myndigheters egentlige motiv, bør «protestbrevet» avvises og returene fortsette. Gjerne med trussel om at norske bistandsmidler blir avkortet dersom regjeringen i Kabul nekter. Det er det som som ligger i flere avsnitt i avtalen mellom Høyre. Frp, KrF og Venstre, bl.a: «Arbeide for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon til å sikre flere avtaler».

Afghanistans barn er Afghanistans framtid.