«Kjøret»
ved hjelp av kampanjejournalistikk og ondskapsfulle lederkommentarer
mot regjeringens asyl- og flyktningepolitikk forsterkes i dagene frem
mot den avklarende høringen i Stortinget.
Behendig
glemt fra særlig Arbeiderpartiets side er at den asylpolitikken som
har vært ført siden stortingsvalget i 2013 stort sett er en
fortsettelse av de rødgrønnes linje. Den er ikke noe prinsipielt
brudd med det man må kunne si er en tverrpolitisk konsensus med bred
ryggdekning: En åpen holdning til å ta imot asylsøkere som har et
beskyttelsesbehov – en streng linje mot dem som jukser, lyver og er
kreative for å skaffe seg opphold i landet. En åpen dør i forhold
til det å ta imot krigsflyktninger og kvoteflyktninger via FN,
inntil et lite lands tålegrense. En liberal innvandringspolitikk
målt opp mot nærings- og arbeidslivets behov for flinke hoder og
varme hender.
Et klart
stortingsflertall
Målt
i folkelig oppbacking og antall stortingsrepresentanter har denne
linjen en solid forankring. Jeg ser da bort fra små
sperregrensepartier som SV, Sp, KrF og Venstre. De har sin egen
agenda, til dels basert på en irrasjonell snørr-og-tåre-holdning
hinsides sunn fornuft.
Det
skrives hele tiden – helt bevisst og med propagandagevinster i
øyekroken – om «asylbarna» som om de eksisterte isolert fra sine
foreldre og sitt opphav. Det er selvfølgelig ikke tilfellet: Vi
snakker om foreldrene deres, familien, de som ikke har noe
behov for beskyttelse gjennom opphold her i landet. De misbruker
asylinstituttet og fortrenger dem med et virkelig behov. Foreldrene
har fått avslag på søknaden om å få bli i Norge, de skal hjem
til det landet de kommer fra. Og man vil vel ikke skille barn fra
foreldrene?
Fikk det ikke til
Også
Arbeiderpartiet jobbet hardt for å få til returavtaler med en rekke
lands myndigheter, bl.a. Afghanistan. Arbeiderpartiets statssekretær
Pål Lønnseth reiste jorda rundt for å få til økt retur – godt
støttet av egen regjering, Høyre og Fremskrittspartiet. De fikk det
bare ikke til.
Solberg-regjeringen har imidlertid fått det til. Det er
årsaken til at så mange foreldre med barn har kunnet returneres i
2014. Det skjedde mens et nytt regelverk var under utarbeidelse og
der hovedlinjene til slutt ble avtalt før jul i samtaler mellom
regjeringen og «samarbeidspartiene» KrF og Venstre. Mens det nye
regelverket var under arbeid, gjaldt selvsagt det gamle.
«Engangsløsning» -
amnesti
Når
avtalen og regelverket får form av en instruks til UDI, vil ventelig
en del familier med barn som har oppholdt seg i landet noen år, få
et slags amnesti, en form for «la nåde gå for rett». Det er
regjeringen og justisminister Anders Anundsen forpliktet til, og den
forpliktelsen vil bli fulgt. Dette er imidlertid en engangsløsning
og kalt nettopp det i avtalen.
Avtalen
innebærer imidlertid også at nye grunnløse asylsøkere, med
eller uten barn, vil bli mye raskere returnert enn noen gang
tidligere. Det er en gevinst for alle. Asylsøkere med avslag skal
ikke få mulighet til å slå rot i det norske samfunnet og være her
over lengre tid, slik tilfellet har vært til nå.
Må ta imot egne
landsmenn
Forholdene
i Afghanistan er til dels vanskelige, men ikke umenneskelige
sammenlignet med mange andre samfunn rundt om i verden. Enkelte
regioner er farlige, andre ikke. Afghanistan er èn nasjon, èn stat,
selv om regjeringen i Kabul for tiden ikke har full kontroll over
alt. Den afghanske regjeringen er selvfølgelig forpliktet til å ta
imot egne landsmenn. Returavtalen står fast.
Det
er dukket opp brev og påstander om at afghanske myndigheter har
protestert mot at så mange barnefamilier returneres fra Norge. Hva i
all verden kan grunnen være til det? Afghanistans barn er
Afghanistans framtid. Det er de som skal bygge opp landet etter mange
års krig og ødeleggelser.
Verdifulle impulser
Jeg ser det slik: For det afghanske samfunnet må det bare være en fordel at
asylbarn med flere års opphold i Norge tar med seg verdifulle
kulturimpulser hjem (kanskje også skolekunnskaper). I Norge har de
opplevet et humant og fritt land der menneskerettigheter respekteres
og den religiøse toleransen er stor. I Norge kan muslimer dyrke sin
tro, bygge moskeer og misjonere. Her har barna opplevd likestilling mellom kjønnene og fri skolegang for alle. Her har folk tillit til myndighetene, som de selv har valgt. Kanhende vil de hjemvendte barna i
sin tid forsøke å reformere sitt eget lands lover, og endre egne
landsmenns holdninger og "kultur"? Hva skade gjør det når hensikten med
eventuelle reformer er utvidede menneskerettigheter, kort og godt?
«Farlige» ideer?
Kan
det være slik at afghanske myndigheter nettopp frykter en slik
utvikling? At lengeboende barn fra Norge skal ha med seg «farlige»
ideer og impulser, ja, at til og med deres foreldre er blitt
påvirket? Èn ting er å ta imot enslige voksne afghanere uten rett
til opphold i Norge. De er oppdratt i sin religion og sin kultur i
hjemlandet, og blir kanskje sett på som mindre farlige. Men lett
påvirkelige unge mennesker...
Hvis
dette er afghanske myndigheters egentlige motiv, bør «protestbrevet»
avvises og returene fortsette. Gjerne med trussel om at norske
bistandsmidler blir avkortet dersom regjeringen i Kabul nekter. Det
er det som som ligger i flere avsnitt i avtalen mellom Høyre. Frp,
KrF og Venstre, bl.a: «Arbeide for flere returavtaler, og bruke
Norges posisjon til å sikre flere avtaler».
Afghanistans
barn er Afghanistans framtid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar