Feil av Nobelkomiteen

Nobelkomiteens flertall gjorde en feilvurdering da den vraket Thorbjørn Jagland som leder. Av flere grunner. For det første vil stormakter som misliker komiteens valg av for eksempel egne opposisjonelle til fredsprisen tro at press virker. Det mest nærliggende eksemplet er selvfølgelig utnevnelsen av den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiabo.

   Det er nødvendig å minne om at komiteens leder er dens ansikt utad, den som fronter valg og avgjørelser og som får all kritikken – selv om komitemedlemmene ellers er enig. China vil lett se vrakingen av Jagland som et aldri så lite tilbaketog og et ønske om «godt vær». Det at Regjeringen ikke ville møte Dalai Lama styrker slike mistanker. China tror jo at storting og regjering har innflytelse på Nobelkomiteens valg av kandidater og vinnere.

Uavhengighet i drift

For det andre kan avgjørelsen tolkes som om komiteens uavhengighet er kommet i drift. Det er riktig som det har vært påpekt: Det har aldri tidligere skjedd at en leder som selv ønsket å fortsette, er blitt kastet. Selv ikke når det politiske flertallet på Stortinget eller i komiteen har skiftet (det andre er konsekvensen av det første).

   Jeg legger likevel mest vekt på et tredje argument: Thorbjørn Jaglands personlige egenskaper og brede erfaring. Det er få mennesker på den rødgrønne siden jeg har større respekt for enn Jagland. Han har, i tillegg til partipolitiske toppverv, vært statsråd og statsminister og hatt en rekke internasjonale posisjoner. Den nåværende stillingen som generalsekretær i Europarådet har vært brukt mot ham, men jeg vil si tvert imot: En slik posisjon er en styrke for en leder eller et medlem av Nobelkomiteen. Stillingen gir et internasjonalt kontaktnett av stor verdi, også utenfor Europa. Det at han ble gjenvalgt i Europarådet er et bevis på hans unike posisjon internasjonalt.

Partipolitikk?

Selv om jeg er klar over at Arbeiderpartiet ville gjort nøyaktig det samme, synes jeg lite om at Høyres og Fremskrittspartiets representanter i komiteen vraker lederen fordi han er en partipolitisk meningsmotstander (eller det kan utledes slik). Det svekker folks oppfatning av komitemedlemmenes uavhengighet i forhold til partipolitikken, og dermed komiteens omdømme.

   Jagland er en ærlig, likefram og bunn solid sosialdemokrat som fortjente å bli gjenvalgt. Han har ikke bare frontet utnevnelsen av en kinesisk opposisjonell, men var også så modig at han gikk sterkt inn for å tildele prisen til EU – som fredsbyggende prosjekt i mer enn 50 år. Det var da vi så forskjellen på puslete småpolitikere og de med statsmannsevner (vi husker jo Sp-statsrådenes manglende folkeskikk og raushet da de nektet å være med på selve prisutdelingen).

Åndssnobberi

Selvsagt har Jagland sine mindre sterke sider, det har vi alle. Arrogante akademikere har kritisert hans norske intonasjon i fremføring av engelske budskap, til tross for at ordforrådet er imponerende stort og presist. De innser ikke at Jagland er en lysende representant for arbeiderklassens intelligensreserve. For kritikerne dreier dette seg ikke om noe annet enn åndssnobberi av verste merke. Thorbjørn Jagland er og blir en arbeidergutt. I likhet med undertegnede.

   Det skal bli spennende å se hvilken prisvinner Nobelkomiteen velger for i år og de nærmeste årene. Selv er jeg redd den vil gjøre forsiktige og nærmest nøytrale valg som alle kan gi sin lunkne bifall. En opposisjonell i dagens Russland har liten mulighet for å nå opp. Det vil landets naboskap og Barentssamarbeidet sørge for.