De kuppet 8. mars

Jeg har stor forståelse for at likestillingsminister Solveig Horne nekter å gå i 8. mars-komiteens tog i Oslo. Venstresiden har gjennom manipulering og politisk taktikkeri tilranet seg definisjonsretten for hva likestillingskampen skal dreie seg om, og dermed splittet ikke bare bevegelsen, men skjøvet fra seg tusener på tusener av kvinner og menn.

   Metoden er enkel og minner om AKP (M-l)s antidemokratiske og hersketekniske framferd på 70- og 80-tallet: Først og fremst gjelder det å finne på paroler og saker som har brodd mot den sittende regjering. I år har de bl.a. funnet på at den store kampen skal dreie seg om privatisering av barnehager og retusjering av reklame. Hovedparolen i Oslo er: «Stopp regjeringas angrep på kvinners rettigheter». 

På stedet hvil

Dette tøvet skal dekke over det faktum at likestillingskampen i regi av regjering og statlige institusjoner knapt kom ett skritt videre under de åtte lange rødgrønne regjeringsårene. Litt utvidelse av allerede innførte ordninger her, noen strengere kvoteringer der, mye skrik og skrål om at kvinnene i større grad måtte komme inn i lederstillinger i nærings- og samfunnsliv. Dette til tross for at Norge har kvinnelig statsminister for første gang siden Gro Harlem Brundtland og at både NHO-sjefen og LO-lederen er kvinner, kvinner har gjort et godt innhugg i styrerommene og overgår det annet kjønn på høyskoler og universiteter.

   Kvotering har sørget for at kvinner går inn i politikken på bred front lokalt, regionalt og sentralt. Like muligheter for skolegang og karriere i yrkeslivet er kommet så langt for kvinner at de har oppnådd nøyaktig hva både de og samfunnet ønsker.

Mye er oppnådd

Den reelle likestillingen og frigjøringen er kommet lengre i Norge enn i noe annet land, og det kan være på tide å utvide perspektivet til den internasjonale scenen. Men nei, 8. mars-komiteen er ikke interessert i en større vekt på fattigdomsbekjempelse, vannprosjekter i utviklingsland, skolegang for kvinner, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap (det siste foregår i stort omfang også i Norge). Dette i kontrast til 1. mai-paroler der internasjonale spørsmål svært ofte dominerer plakater og bannere.

   Vold mot kvinner (og barn) har stått sentralt i debatten det siste året, og godt er det. Dette spørsmålet er noe alle kan enes om og er et tema vi ikke kan slippe før holdninger og kultur er endret.

Basert på løgn

Fjorårets 8. mars-tog dreide seg om et ikke-tema, nemlig forsvar for kvinners rettigheter i forhold til abortlovgivning og reservasjonsrett for et forsvinnende lite antall leger. Tog og paroler fikk stor oppslutning, men parolene var basert på en løgn: Loven om selvbestemt abort var overhodet ikke i fare. Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla sa det rett ut og tordnet mot løgnen. Den sosialdemokratiske pressen (Amedia) forholdt seg taus i forhold til hennes vitnesbyrd. Hun passet ikke inn i det partitaktiske spillet på Youngstorvet.

   8. mars-feministene går ut mot diskriminering i Den norske Kirke, men er underlig tause i forhold til kritikk mot moskeer og muslimsk konservatisme. Man nekter å anerkjenne at tvangsetkteskap og kjønnslemlestelse er likestillingsspørsmål.

   «Kampen mot regjeringa» er viktigere.