Dagsaktuelt, litt av hvert 1

Alvorlige hendelser, og en del ikke fullt så alvorlige begivenheter, har hjemsøkt verden og fedrelandet de siste dagene.

   Det var interessant å studere stemmebruk og kroppsspråk til TV-reportere og deres «ekspertpaneler» etter valget i Israel. De var tydelig frustrerte over at meningsmålingene ikke slo til og at Benjamin Netanyahu likevel vant en brakseier rundt sammensetningen av Knesset. Innsikten i landets helt spesielle situasjon er ikke imponerende. Vi i Norge overfører vår erfaringsverden til Midt-Østen og innbiller oss at folk også der stemmer ut fra boligpriser, økonomiske problemer, arbeidsløshet og fattigdom.

Daglige utfordringer

Selvsagt er dette alvorlige innenrikspolitiske utfordringer. Men jødene vet samtidig så inderlig vel at forholdet til fiendtlige naboland og bestialske terrororganisasjoner, som Israel er innringet av på alle kanter, er mer avgjørende for såvel nåtid som fremtid. Der er fortsatt mange titalls millioner arabere som ikke anerkjenner at Israel overhodet eksisterer, at staten bør knuses og jødene kastes på sjøen i et umettelig blodbad.

   Når slike eksistensielle problemstillinger roterer rundt i velgernes hoder, er det ikke så merkelig at man faller ned på støtte til Likud og andre sentrum-høyre-partier. Innenrikspolitikken avgjør hvordan man lever, utenrikspolitikken om man skal få leve overhodet. Det siste ble avgjørende.

Eliten imot

Netanayhus seier er desto mer imponerende når vi tar med at de fleste aviser og TV-kanaler var imot ham, landets intellektuelle og den borgelige eliten likeens.

   Samtidig var det interessant å observere hvordan valgkampen og valget ble gjennomført. Israel er det eneste demokratiet i hele Midt-Østen, omgitt av mer eller mindre despotiske regimer, diktaturer og autoritære regimer. Ytringsfriheten står fjellstøtt, det samme respekten for menneskeretigheter (det siste er omstridt, men sammenlignet med nabolandene ligger de individuelle frihetene skyhøyt over andre land i området). Den arabiske minoriteten på 20 prosent lot sin stemme høre og blir representert i nasjonalforsamlingen med en blokk på 14 seter. Det er arabere som ikke har noe som helst ønske om å emigrere til andre arabiske land. For det første har de bodd i landet lenge, og for det andre har de levestandard og sosiale velferdsrettigheter i staten Israel som de ikke finner noen andre steder.

Fortsatt håp

Jeg merket meg den israelske Norges-ambassadørens kommentar om at det slett ikke er sikkert Netanayhu virkelig mener at tostat-løsningen er skrinlagt for godt, selv om den israelske statsministeren gjorde et poeng av nettopp det i valgkampen. Det er forholdet til USA, EU og andre mektige aktører som til syvende og sist blir utslagsgivende her. Et mildt, delvis vennskapelig, men tydelig press utenfra kan få ting igang. FN er irrelevant.

   Selv mener jeg at Hamas og den palestinske selvstyremyndigheten må ta et stort medansvar for at en tostatsløsning har strandet til nå. Hamas har fortsatt punktet i sitt charter om at Israel skal utraderes på kartet, og Fatah tør ikke føre en for moderat samarbeidslinje av frykt for Hamas. I periferien lurer Hizbollah, ISIL og Iran. Sistnevnte med et åpenbart mål om å utvikle atombomber for å utslette Israel og alle som bor der. Det er kun et spørsmål om tid.

Fred først, deretter Palestina

Anerkjennelse av «Palestina?» Man kan ikke anerkjenne en stat uten definerte og avtalte grenser, basert på en fredsslutning en gang for alle. Partene må først komme til enighet seg imellom, gjerne via tredjeparts meglere. Bosetningene er selvfølgelig et problem.   Svært mange av dem er ulovlige midlertidige konstruksjoner, husvogner og lignende som er lett å fjerne, slik Israel gjorde i Gaza. Verre er det med de små landsbyene som er oppstått på Vestbredden som følge av offisiell jødisk bosetningspolitikk. Men alt i alt dekker de foreløpig ikke mer enn 3-4 prosent av det totale arealet som den palestinske staten var ment å kontrollere. Der finnes fortsatt muligheter for makeskifte og grensejusteringer med utgangspunkt i FNs tostatvedtak og diverse resolusjoner. Hvis palestinerne vil.

Kommer aldri tilbake

De arabiske, eller palestinske, flyktningene fra 1948- og 1967-krigene kommer aldri tilbake, om da ikke en eventuell palestinsk stat på Vestbredden ønsker dem velkommen dit. Spørsmålet er om hvorfor deres arabiske brødre ikke vil tillate flyktningene å ha fulle rettigheter der de oppholder seg nå. De er alle arabere, med samme språk, kultur og religion. I teorien skulle de være lett å assimilere, lett å integrere. Men nabolandene nekter dem like rettigheter til velferdsytelser, bolig, arbeid, yrke og eiendom. Man vil ikke ta imot dem som arabiske brødre.

   Både etter første og andre verdenskrig var flere titalls millioner mennesker på flukt i Europa og tilstøtende områder. Grekere bosatt i dagens Tyrkia ble tvangsflyttet til Hellas, tyrkere bosatt i Hellas ble sendt til «hjemlandet» etter første verdenskrig. Mange millioner polakker ble sendt vestover fra Russland og Hviterussland til dagens Polen etter andre verdenskrig, tyskere i Øst-Preussen og andre tyske landområder ble likeledes truet vestover til Øst- og Vest-Tyskland. Krim-tartarene ble også forvist av russerne.

Har slått seg til ro

Overalt har disse millioner menneskene slått rot, blitt integrert og har ikke noe mål om å «vende tilbake» dit besteforeldrene bodde. De driver ikke terror eller skyter med raketter mot de opprinnelige hjemtraktene, de sender ikke selvmordsbombere inn til sine gamle byer og landsbyer. Hvorfor er det samme ikke mulig i Midt-Østen? Hvorfor gjelder ikke FN-vedtaket om «rett til å vende hjem» disse millionene, bare arabere og deres etterkommere som en gang bodde i dagens Israel?

   Slik kan man fortsette å spekulere. Valget i Israel har i utgangspunktet ikke gjort flokene lettere å løse. Men flertallet av israelere vil altså ha det slik. Det er sånn demokratiet fungerer.