Gjeninnfør totalforsvarskonseptet!

I den forrige kalde krigens tid, grovt regnet fra 1945 til tidlig 1990-tall, var det norske forsvaret relativt sterkt, alt tatt i betraktning. Landet hadde en liten befolkning og var og er geografisk langstrakt, men både mobiliseringsforsvaret og stående styrker var kampklare, forholdsvis godt utstyrt og tilstrekkelig trent til å gi dybde og utholdenhet inntil allierte NATO-forsterkninger var på plass. Og ikke minst var moralen høy, til tross for sterk forsvarsfiendtlig agitasjon fra gamle «brukne gevær»-tilhengere og militærnekteraksjoner fra kommunister og datidens SV`ere.

   Faren for overfall var reell, og alle oppegående nordmenn så hvordan Sovjetrussland behandlet sine okkuperte naboer (de baltiske statene), hvordan dets ledere brukte militærmakt mot frihetshungrende Ungarn og Tsjekkoslovakia og hvordan de gjennom marionettregimer i Polen, Tyskland og Øst-Europa underkuet befolkningen, tråkket på menneskerettighetene og holdt folk som ville flykte vestover bak solide grensemurer, minefelt og piggtrådsperringer.

Alle ressurser må tas i bruk

Som et lite land måtte storting og regjering planlegge for et scenario der alle landets ressurser måtte tas i bruk, både sivile og militære, i en eventuell nasjonal krise- eller krigssituasjon. Beredskapslagre av korn og drivstoff, reservedeler og tyngre våpen ble bygget ut og til dels plassert langt inne i fjell. Heimevernets våpendepoter var tilgjengelig lokalt i by og bygd, mange HV-soldater oppbevarte sine personlige våpen hjemme. De kunne rykke ut på timers varsel for å beskytte viktige objekter.

   Den borgerlige regjeringen etter 1965 sørget for å bygge et 30-talls «kyllingmarker» (småflyplasser) som også kunne ta ned moderne jagerfly (lenge en godt bevart hemmelighet). Dermed hadde luftforsvaret mange reservebaser som ikke kunne slås ut samtidig i åpningsfasen av et overfall. Gjennom et godt utbygget etterretnings- og overvåkningssystem kunne man følge detaljert med på russiske aktiviteter både til lands, i luften og til sjøs (både over og under havoverflaten). Det ga nødvendig reaksjons- og mobiliseringstid.

NIKE-rakettene rundt Oslo

Rakettforsvaret av hovedstaden (NIKE) ga trygghet for at viktige funksjoner kunne forsvares og landets ledelse beskyttes.

   Svært viktige grep var planleggingen av Nortraship og rekvisisjonsavtalene med sivile bedrifter. Nortraship ble i virkeligheten ikke lagt helt ned etter annen verdenskrig, men gjenoppsto i Rederiforbundets beredskapsmessige samarbeid med staten. Om bord i alle norskregistrerte, norskeide og norskkontrollerte skip hadde kapteinene i sin safe hemmelige, forseglede forhåndsordrer om hva de skulle gjøre ved et eventuelt nytt «9. april». Hvilke havner de skulle søke og hva slags krigsviktig last de var tiltenkt innenfor NATO-samarbeidet.

   Maskinentreprenørene hadde avtaler med Forsvaret om hvilke anleggsmaskiner de skulle stille til disposisjon i en krig. Lignende avtaler ble gjort i transportnæringen, med busselskaper osv, osv. Innenfor medier og psykologisk beredskap var det opprettet beredskapsorganisasjoner som «Regjeringens pressetjeneste i krig». Planene ble testet gjennom jevnlige øvelser.

Lot Forsvaret forfalle

Det aller meste av dette ble avskaffet og bygget ned da lite fremtidsrettede og uansvarlige regjeringer på 90-tallet lot forsvaret av Norge forfalle til et bitte lite innsatsforsvar med en brøkdel stående styrker, og et mobiliseringsforsvar som åpenbart ikke ville makte oppgavene i en krig på norsk jord. Verneplikten ble satt ned og bare en brøkdel av årskullene innkalt til førstegangstjeneste. Samarbeidet mellom det militære forsvaret og det sivile samfunnet ble redusert til omtrent ingenting. Forsvarsbudsjettene ble redusert år for år. I stedet ble pengene brukt til å øke velstand og velferd. Den kalde krigen var over, Sovjet-Unionen borte, så nå var det bare å fråtse i stadig høyere kjøpekraft i en oljesmurt økonomi.

Må bygges opp igjen

Så står vi i dagens virkelighet overfor en situasjon der forsvaret må bygges opp igjen for å sikre norsk uavhengighet, fred og frihet.

   Norge rår over store ressurser for hurtig overflytting av militære mannskaper, våpen, proviant og utstyr av ethvert slag. Vi har en enorm kapasitet i helikopterne som til daglig benyttes i Nordsjøen. Vi har en stor sivil flyflåte av SAS-, Norwegian- og Widerøe-maskiner som selvfølgelig vil bli trukket inn i overføring av mannskaper til særlig Nord-Norge om behovet skulle oppstå.

   Det er bra at Forsvaret nå inngår beredskapskontrakter med Wilh.Wilhelmsen-gruppen om bruk av deres skip (spesielt ro-ro) for å overføre styrker og materiell raskt i en krisesituasjon. Det er nettopp hva vi har sett russerne er i stand til, på Krim, i Øst-Ukraina og under siste ukes beredskapsøvelse i nord, kloss ved Norges grense. Selvfølgelig synes deler av pressen at denne styrkingen av Forsvarets reaksjonstid bør problematiseres, men det kan vi leve med. Det er uhyggelig hvor lite journalistene kan, vet og har lært.

   Totalforsvaret var oppegående til bortimot år 2000. Der eksisterte et nettverk av samarbeidsavtaler mellom Forsvaret og det sivile samfunn. Rekvisisjonslovgivningen ga hjemmel for å overta sivile ressurser. Wilh. Wilhelmsen-avtalen er ikke noe prinsipielt nytt.

På høy tid

Slike avtaler forkorter reaksjonstiden for norsk forsvarsinnsats og vil bli lagt merke til. Det er på høy tid at noe av dette skjer, og at ansvarlige myndigheter går videre med å gjeninnføre et totalforsvarskonsept som fungerer. Samtidig må forsvarsbudsjettet økes til minst to prosent av BNP. Verden rundt oss har endret seg, vi lever farligere enn før.