Trine-posen og samarbeidet

Venstres «Trine-pose», plastposeavgiften som partiet lover å innføre i sitt stortingsvalgprogram 2013-2017 (side 30) blir kanskje ikke innført likevel. Avgiften ble lansert under de fire borgerlige partienes budsjettsamtaler ifjor høst. Avgiften fikk begeistret støtte fra Kristelig Folkeparti, lunken aksept fra Høyre og Fremskrittspartiet. I forhandlinger om et flertall må man gi og ta. Venstre og KrF fikk finansiert noen av sine kjepphester i budsjettet på denne måten.

   I etterkant var ingen av de to partiene altfor entusiastiske med å innrømme fars- og morskapet til poseavgiften. De vet inderlig godt at nye avgifter på forbrukerne er upopulære. Over et år blir halvannen krone pr. pose noe som merkes i de fleste familier. Poser av plast er kommet for å bli og benyttes mange ganger også til andre formål. Gjenvinningsprosenten er høy og miljøeffekten forsvinnende liten. Avgiften blir bare en ny inntektskilde for staten – 1,25 milliarder kroner.

Innføringen utsatt

Nå er innføring av Knut-Trinepose-avgiften utsatt, den skulle vært satt i verk 15. mars. Men det dreier seg ikke om noen «blå avgiftsforvirring» som det sosialdemokratiske, lett opposisjonelle Aftenposten får seg til å skrive. Utsettelsen skyldes at Regjeringen faktisk lytter til innspill i høringsprosessen og tar en liten time-out. Bakgrunnen er nok at kritikken har haglet i høringsrunden. Nå kommer Regjeringen tilbake til saken i forbindelse med revidert statsbudsjett.

   Høyre og Frp er selvsagt innerst inne imot avgiften, men ga etter for press fra Venstre og KrF. Det rare er at kommentarene fra de to partienes talspersoner nå har et snev av lettelse over seg. Venstres Terje Breivik sier plutselig at partiet «ikke legger noen prestisje i at avgiften på død og liv skal innføres», og KrFs Hans Olav Syversen uttaler at «det er klokt av Regjeringen å lytte til innspillene fra høringsrunden». Han er åpen for å finne «alternativ inndekning».

Ga seg for lett

Altså ga Høyre og Frp seg litt for lett under forhandlingene om inneværende års statsbudsjett. Det var til dels høy temperatur og sterke følelser med tilsvarende harde utfall mot Solberg-regjeringens primære budsjettforslag under samtalene. Nå har man kanskje lært av de store sprikene som kom for dagen og har pratet sammen i en ny runde i Nydalen. Støy og uenighet utad svekker velgertilliten og rammer alle fire.

   Her oppstår et dilemma: Det skal lønne seg å ta ansvar i regjering. Det har ikke Venstre og Kristelig Folkeparti vært villig til. De vil stå utenfor og ønsker å stille seg fritt til å protestere, kritisere og presse, med kraftige megafoner og maksimalt med støy i mediene. De tror det tjener deres sak. Dersom de allerede nå i utgangspunktet skal få påvirke neste års budsjett før budsjettets hovedprofil er bestemt, og at de så i tillegg skal få bråke og kreve forhandlinger om enda flere endringer fra fremleggelsen i oktober og utover høsten, da får fire-fem-prosentpartiene alt for stor innflytelse.

Må ta ansvar

Skal de få innflytelse som vippe- og presspartier, må de ta ansvar ved å gå inn i regjering. Faktum er at det de to støttepartiene oppnådde av endringer og profil ifjor høst, det ville de fått også innenfor regjering. Det er ingenting som tyder på noe annet.

   Men i stedet setter de seg i en posisjon der de både kan være spekkhuggere i budsjettkroppen og samtidig være en slags politiske fristikkere ved at de ikke vil ta et regjerings-medansvar. Det går ikke i lengden. Om Venstre og KrF mener de har rett til å være irritert over budsjettprofil og innhold, kan jeg forsikre om at irritasjonen er minst like sterk blant Høyre- og Frp-velgere. Venstre- og KrF-lederne må snart innse at det ikke var de som fikk den store velgerstøtten ved valget i 2013. Litt mer magemål, litt lavere kravmentalitet og høyere grad av realisme er nødvendig for at det borgerlige prosjektet skal lykkes.

   Det går ikke alltid å kreve både i pose og sekk.