Rollebytte til ingen nytte

For tre år siden var sentrale politiske myndigheter – les den rødgrønne regjeringen – begynt å bli bekymret på våre vegne: Boligprisene var blitt for høye, og Ola Nordmann satte seg i høy gjeld for å kunne skaffe seg et sted å bo. Finanstilsynet mente det ville hjelpe å heve kravet til egenkapital fra 10 til 15 prosent. Daværende opposisjon protesterte, og det med rette. Å heve egenkapitalkravet ville være usosialt, fordi det rammer dem med aller dårligst råd, mens de som kan skaffe tilleggsgarantier (kausjon) fortsatt vil kunne handle på boligmarkedet. De talte for døve ører, den gang.

Aller verst ute i slike tilfelle er yngre mennesker som skal forsøke å skaffe seg sitt første hjem. Mens de med velstående foreldre får hjelp til førstegangsetableringen, kommer ikke de som mangler slik ryggstøtte over egen dørstokk.

Fortsatte å stige

Stikk i strid med meglerbransjens spådommer har prisene de siste par årene bare fortsatt å stige, og nå ropes det varsku også fra regjeringshold. Det vil si, finansministeren er under press for å «gjøre noe». Siv Jensen har bedt Finanstilsynet om råd, og tilsynet har lagt frem en smørbrødliste med innstramninger som finansministeren kan plukke fra.

Hun bør – foreløpig - ta det med ro. Den lave renten vil holde seg lenge, og der er ennå tid til å få fart på boligproduksjonen før den begynner å stige igjen. Så er det nesten komisk hvordan Arbeiderpartiets hofforgan Dagsavisen velger å se bort fra sitt standpunkt fra få år tilbake og nå fremfører de samme argumentene som Høyre og Frp luftet i 2012-2013: «Løsningen er å bygge flere boliger». Nå er plutselig innstramninger ikke god latin lenger, selv om prisene har nådd nye rekordnivåer.

Har snudd trill rundt

Den rødgrønne opposisjonen har snudd trill rundt – vel vitende om at det ikke er deres regjering som får svi dersom et boligkrakk skulle ramme fedrelandet. I kjent partiagitatorisk stil hevder nå Dagsavisen at Siv Jensen har bedt Finanstilsynet «slå til mot lånekundene». Og så heter det at svaret på utfordringen ikke ligger i å gjøre det umulig for ungdom i å få lån i banken. «Så lenge etterspørselen er mye større enn tilbudet, vil prisene øke». Lederskribenten har tydeligvis tatt seg et kortkurs i kapitalistisk markedsøkonomi siden 2013.

   I bunn og grunn har Dagsavisen selvfølgelig rett: Det er og blir ubalansen mellom tilbud og etterspørsel som er hovedproblemet. Nå som i perioden 2005-2013. Kommunene klarer ikke å frigjøre tilstrekkelig med tomter, og eiendomsutviklerne kvier seg for å legge ut for mange salgsobjekter av frykt for at boligprisene (les: fortjenesten) skal flate ut eller synke.

Hadde selv et ansvar

De rødgrønne hadde selv stor skyld i at byggekostnadene gikk i været, i tillegg til ubalansen i markedet. Kravet om universell utforming på stadig nye områder og forsterkede krav til teknisk standard i byggeforskriftene var en kilde til fordyrelse.

Det tar litt tid å få luket bort de mest unødvendige kravene, men Solberg-regjeringen er godt i gang med opprydningssjauen i bygningsbyråkratiet. Ett eksempel er «frigjøringen» av mindre bygninger, påbygg og tilbygg som til nå har måtte være med på runddansen i kommunene.

   Kommunereformen som fører til at innelåste byer i en større sammenslutning etter hvert kan bygge boliger i omegnen uten å berøre dyrket mark i utrengsmål, vil være en pådriver for en større boligproduksjon. Men det løser ikke det akutte behovet de aller nærmeste årene. Folk flytter av fri vilje inn i sentrale byområder selv om de noen mil utenfor kunne få langt rimeligere hjem. Sånn er det bare.

Et kommunalt medansvar

Kommunene under politisk ledelse må også ta et ansvar for å oppmuntre entreprenører til høyere produksjon, med minst mulig negative og tidkrevende stengsler i saksbehandlingen. Men også ved å sette klare tidsfrister for å bebygge frigjorte tomter. Dersom private boligprodusenter er avventende med byggingen fordi de vil posisjonere seg til høy fortjeneste, må kommunene selv overveie å gå inn som byggherre og heller satse på boligkooperasjonen. Det får være riset bak speilet.

   Folk skal ha et sted å bo uten å måtte bo seg ihjel. Virkemidlene er der, det gjelder bare å ta dem i bruk.