Stakkars Senterpartiet

Bondepartiet, unnskyld: Senterpartiet, er et parti «ute av tia» og dømt til tilbakegang og isolasjon. Årsaken er dels demografisk utvikling der skaren av kjernevelgere reduseres hvert eneste år, dels en håpløs politisk «ideologi» som i realiteten er en konstruert tankemessig overbygning til støtte for statssubsidierte inntektsøkninger for medlemmene i bondelagene.

   Det skjer gjennom importvern, landbruksstøtte og dyr distriktsutbygging for å fryse fast dagens og gårsdagens strukturer, i stedet for å bygge opp kraftfulle regionsentra med urbane kvaliteter.

Tvangsfordeling av goder

Man ønsker en sterk og sentralisert stat som fordeler godene ved å tvangsflytte offentlige institusjoner ut i Distrikts-Norge («skape arbeidsplasser») og gi private bedrifter uten livets rett økonomisk støtte fra fellesskapet. Ingen er så flinke som Bygde-Norge og Senterpartiet til å renne opp og ned trappa til finansministeren, næringsministeren og samferdselsministeren for å skaffe støtte til lokale prosjekter. Som noen andre betaler for.

Partiet har tida og utviklingen mot seg, og nå slåss man kraftig mot den fornuftige kommunereformen som vil føre til «ordførerras» for partiet. I dag sitter partiet med rundt 90 ordførere, men snittet på kommunene de regjerer over, er 4.000 innbyggere. Partiet har seks-syv prosent (eller lavere) oppslutniung ved kommunevalg, enda lavere ved stortingsvalg.

Mister makt

Kommunereformen vil føre til at Senterpartiet mister ordførere, makt og innflytelse. Når to-fire kommuner slår seg sammen, vil man i en overgangstid ha oppsvulmede størrelser på de felles kommunestyrene, ved neste kommunevalg vil tallet på kommunestyrerepresentanter gå kraftig ned, mye lavere enn i de tidligere kommunene til sammen. Dermed kreves det flere velgere bak hver representant, og utregningsmåten ved lokalvalg i Norge gjør at Sp vil oppleve kraftig tilbakegang, miste ordførere og bli en nærmest irrelevant størrelse. Den samme situasjonen er forøvrig SV i.

Ingen ting vil bli reversert

Glem Sp-landsmøtets valgløfte om at man vil «reversere» kommunesammenslutninger som er gjennomført med mildt press eller direkte tvang. Arbeiderpartiet, Høyre og Frp vil sørge for at det ikke skjer. Ingen av disse vil snu klokka tilbake. Kampen er tapt før den er begynt. Heller ikke den fornuftige politireformen vil Sp få noen innflytelse på. De vil tape den kampen. Motstanden mot at de alt for mange høyskolene og universitetene her i landet (delvis resultat av distriktsutbygging) skal fusjonere, vil ikke nytte. Her er det snakk om administrativ sentralisering fra 19 til 10 høyskoler og samling av fakulteter, uten nødvendigvis å redusere tallet på «campus» i like stor grad. Men en og annen administrativ stilling kan selvsagt forsvinne.

Partiets grandiose ide om at Oljefondets fondsforvaltning skal «desentraliseres» til flere norske byer, er bare latterlig. Det vil ikke skje.

Bremsekloss

Senterpartiet er et konservativt parti, til dels også en reaksjonær bremsekloss på samfunnsutviklingen. De eneste to punktene i programmet jeg applauderer, er kravet om et styrket forsvarsbudsjett, og utdeling av pepperspray til lokalbefolkningen i ulveområder. Et enda bedre alternativ er å utrydde ulv fra norske skoger for å unngå husdyrdrap. Der er jeg faktisk enig med sauebøndene.

   På den annen side har jeg langt større tro på de forsiktige reformene landbruksminister Sylvi Listhaug er i gang med. Selv om de protesterer offentlig av lojalitet mot organisasjonene, er en økende skare bønder fornøyd med utviklingen når man snakker med dem på tomannshånd. Bare la reformene virke en stund og gå videre i prosessen mot et friere norsk landbruk. Senterpartiets velmaktsdager er for lengst over.