Bondepartiet,
unnskyld: Senterpartiet, er et parti «ute av tia» og dømt til
tilbakegang og isolasjon. Årsaken er dels demografisk utvikling der
skaren av kjernevelgere reduseres hvert eneste år, dels en håpløs
politisk «ideologi» som i realiteten er en konstruert tankemessig
overbygning til støtte for statssubsidierte inntektsøkninger for
medlemmene i bondelagene.
Det
skjer gjennom importvern, landbruksstøtte og dyr distriktsutbygging
for å fryse fast dagens og gårsdagens strukturer, i stedet for å
bygge opp kraftfulle regionsentra med urbane kvaliteter.
Tvangsfordeling av goder
Man
ønsker en sterk og sentralisert stat som fordeler godene ved å
tvangsflytte offentlige institusjoner ut i Distrikts-Norge («skape
arbeidsplasser») og gi private bedrifter uten livets rett økonomisk
støtte fra fellesskapet. Ingen er så flinke som Bygde-Norge og
Senterpartiet til å renne opp og ned trappa til finansministeren,
næringsministeren og samferdselsministeren for å skaffe støtte til
lokale prosjekter. Som noen andre betaler for.
Partiet
har tida og utviklingen mot seg, og nå slåss man kraftig mot den
fornuftige kommunereformen som vil føre til «ordførerras» for
partiet. I dag sitter partiet med rundt 90 ordførere, men snittet på
kommunene de regjerer over, er 4.000 innbyggere. Partiet har seks-syv
prosent (eller lavere) oppslutniung ved kommunevalg, enda lavere ved
stortingsvalg.
Mister makt
Kommunereformen
vil føre til at Senterpartiet mister ordførere, makt og
innflytelse. Når to-fire kommuner slår seg sammen, vil man i en
overgangstid ha oppsvulmede størrelser på de felles kommunestyrene,
ved neste kommunevalg vil tallet på kommunestyrerepresentanter gå
kraftig ned, mye lavere enn i de tidligere kommunene til sammen.
Dermed kreves det flere velgere bak hver representant, og
utregningsmåten ved lokalvalg i Norge gjør at Sp vil oppleve
kraftig tilbakegang, miste ordførere og bli en nærmest irrelevant
størrelse. Den samme situasjonen er forøvrig SV i.
Ingen ting vil bli reversert
Glem
Sp-landsmøtets valgløfte om at man vil «reversere»
kommunesammenslutninger som er gjennomført med mildt press eller
direkte tvang. Arbeiderpartiet, Høyre og Frp vil sørge for at det
ikke skjer. Ingen av disse vil snu klokka tilbake. Kampen er tapt før
den er begynt. Heller ikke den fornuftige politireformen vil Sp få
noen innflytelse på. De vil tape den kampen. Motstanden mot at de
alt for mange høyskolene og universitetene her i landet (delvis
resultat av distriktsutbygging) skal fusjonere, vil ikke nytte. Her
er det snakk om administrativ sentralisering fra 19 til 10 høyskoler
og samling av fakulteter, uten nødvendigvis å redusere tallet på
«campus» i like stor grad. Men en og annen administrativ stilling
kan selvsagt forsvinne.
Partiets
grandiose ide om at Oljefondets fondsforvaltning skal
«desentraliseres» til flere norske byer, er bare latterlig. Det vil
ikke skje.
Bremsekloss
Senterpartiet
er et konservativt parti, til dels også en reaksjonær bremsekloss
på samfunnsutviklingen. De eneste to punktene i programmet jeg
applauderer, er kravet om et styrket forsvarsbudsjett, og utdeling av
pepperspray til lokalbefolkningen i ulveområder. Et enda bedre
alternativ er å utrydde ulv fra norske skoger for å unngå
husdyrdrap. Der er jeg faktisk enig med sauebøndene.
På
den annen side har jeg langt større tro på de forsiktige reformene
landbruksminister Sylvi Listhaug er i gang med. Selv om de
protesterer offentlig av lojalitet mot organisasjonene, er en økende
skare bønder fornøyd med utviklingen når man snakker med dem på
tomannshånd. Bare la reformene virke en stund og gå videre i
prosessen mot et friere norsk landbruk. Senterpartiets velmaktsdager
er for lengst over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar