Ap har gjort et dårlig ledervalg

Det var ikke måte på hvor fornøyd Arbeiderpartiet var med seg selv da Jøtul-arvingen og rikingen Jonas Gahr Støre uten motkandidat ble løftet opp til leder og samtidig «adoptert» inn i arbeiderbevegelsen - som han aldri har tilhørt. Den genierklærte tidligere utenriksministeren (en regjeringspost han forøvrig forvaltet på en utmerket måte) falt riktignok igjennom som helseminister, men det er få forunt å klare en slik gigantisk oppgave etter åtte reformvegrende år med de rødgrønne. Støre hadde ikke en sjangs i havet for å lykkes, bastet og bundet som han var og er av gammeldags sosialdemokratisk tankegods og privatiseringsfobi.

   Arbeiderpartiets økende oppslutning etter valget har etter min oppfatning lite med Jonas Gahr Støre personlighet å gjøre. Det er kun et spørsmål om SV`s tilbakegang, til dels har det rødeste partiet ligget langt under sperregrensen. Forholdet mellom rødgrønn og borgerlig blokk på meningsmålingene (med tilsvarende stortingsmandater) er nøyaktig som ved valget ifjor. Venstresiden har ikke vunnet noenting i opposisjon. Folk er fornøyd med Solberg-regjeringen.

På kollisjonskurs

Så har Støre bommet grovt med flere av sine kjappe, verbalflinke utspill: Han sa han ville «føre Arbeiderpartiet nærmere LO», men har gjort det motsatte. Både i saken om elektrifisering av Utsirahøyden og med de stolte løftene overfor AUF om at det meste av petroleumsrikdommene våre skal bli liggende urørt kom han direkte på kollisjonskurs med nettopp LO`s mektige Fellesforbund, de som nå ser at tusenvis av medlemmer bli sagt opp i Nordsjøen og i offshore-relaterte virksomheter. De signalene Støre har gitt i oljepolitikken («vi må redde klimaet») går fullstendig på tvers av LO-medlemmenes interesser.

   Støre er rett og slett for ivrig etter å bevise noe, «tenke nytt og høyt» uten å reflektere grundig over konsekvensene. Han er for opptatt av medieorienterte innspill og utspill uten forankring blant fagbevegelsens kjernevelgere. Når han opptrer i debatter, er det noe febrilsk og nesten nervøst over de verbalintelligente formuleringene han pøser ut. Han fyller tomrom med så mange akademiske og teoretiske utsagn at tilhørerne ikke ser forbindelsen til vanlige menneskers hverdag.

Et Davos-menneske

Det nytter ikke for Støre å kle seg mer i fritidsklær med dongeri og rutete arbeidsskjorter. Det virker uekte og tilgjort. Jonas Gahr Støre er og blir et typisk «Davos-menneske», medlem av et hektisk globalt jet-set i sirkler han kjenner og kan forholde seg til. Klimaforurensende flyturer på løpende bånd rundt om til verdens hovedsteder, diplomatpass og -biler, forhandlinger på høyt plan, luftige men velklingende uttalelser til mediene. Det er her Støre trives.

   Jeg la merke til Støres kroppsspråk under valgkampen i 2013: Han så ikke folk inn i øynene ved de obligatoriske håndtrykkene, blikket var forlengst på vei mot neste person på hilserunden. Han virket sky, sjenert og utilpass, og han har senere ikke klart å endre seg i den rollen.

   Kontrasten til de svenske sosialdemokratenes leder og kommende statsminister Stefan Löfven er enorm. Löfven kommer fra «gølvet» som sveiser og har gått den lange veien. Han kan fagbevegelsen ut og inn. Löfven snakker med folk og ikke til dem. Han lytter, inngir tillit, virker trygg på seg selv. Han oppfattes som ærlig og likefram.

Utsira-lureriet

Det virket skadelig på Støres omdømme da han deltok i «Utsiralureriet». Mellompartiene følte seg sveket og sviktet etter tilbaketoget. Utsirahøyden skal ikke elektrifiseres på mange år, Arbeiderpartiet lot som noe annet. Det siste utspillet overfor KrF når det gjelder kontantstøtten for ettåringer har ført til et ramaskrik og en kanonade av kritikk fra SV og LO. Støre snakker todelt og tvetydig, forsøker å innynde seg særlig overfor Kristelig Folkeparti, men har i virkeligheten fjernet seg fra utsiktene til å lokke Venstre og KrF nærmere Arbeiderpartiet.

   «Kristen-Jonas må stoppes» er krigsoverskriften i avisen Vårt Land. Både en tidligere Dagbladet-kommentator og tidligere Ap-statsråd Åse Kleveland raser. Det taktiske utspillet fra Støre vekker forargelse blant Arbeiderpartiets kvinner. Der vil man heller ha to barnehageopptak i året enn kontantstøtte for ettåringer. Hvor lenge kan Arbeiderpartiets leder fortsette med å provosere sterke grupper innen eget parti før populariteten synker både for ham selv og for partiet?

Lederkrise

I virkeligheten er det lederkrise i Det norske Arbeiderparti, både nasjonalt og i hovedstaden. Det er langt mellom de ruvende personlighetene, og ikke minst Raymond Johansens inntog i Oslo-politikken har selvsagt skapt bitterhet hos dem han trengte til side. Partiets nestleder Helga Pedersen ble veiet og funnet for lett for flere år siden. Blant kandidatene til sekretærvervet og nestlederposisjonene er det heller ingen navn som klart peker seg ut. Partiet har viklet seg inn i et garn av krav til geografisk balanse, kjønnsbalanse og hensynet til periferi og sentrum. De som har hatt vervene til nå, har vært for opptatt av å holde kronprinser og kronprinsesser nede.

   For regjeringspartiene og samarbeidspartiene ville det være en stor fordel om Hadia Tajik rykket opp som nestleder. Hun er «flink» men virker foreløpig lite velegnet for oppgaven. Vi så det særlig i den TV-sendte rasismedebatten der hun på en usedvanlig grov og hevngjerrig måte gikk løs på Frps statssekretær. Hun opptrådte rett og slett som en umoden jentunge.

   Det skal bli spennende å se hva som skjer når AUF velger en muslim med innvandrerbakgrunn til ny leder. Ingen vil si noe offentlig imot dette klart politisk mest korrekte. Men hva tenker folk i sitt indre?