Museumsvokterne

Museumsvokterne og bremseklossene i norsk politikk og samfunnsliv er aktive om dagen. De går kraftig imot et mer fleksibelt arbeidsliv (motstand mot midlertidige ansatte), mot innføring av andre frivillige turnusordninger enn de som har vært gjeldende i flere tiår, mot endring av gammeldagse stengetider i Vinmonopolets utsalg og mot en liberalisering av søndagshandelen. Dette er bare et lite knippe av reformer, endringer og omstillinger som det ble lagt lokk på i perioden 2005-2013.

   I tillegg bremser nå Arbeiderpartiets nestleder støtten til Regjeringens helt nødvendige kommunereform, og partiet hennes legger ut partitaktiske snubletråder for trygdereformen som skulle få flere trygdede til å utnytte sin restarbeidsevne – en linje som et tverrpolitisk storting ga klarsignal for under den rødgrønne regjeringen, men som selvfølgelig ikke ble realisert.

Gammeldags

Den gammeldagse lisensfinansieringen av Norsk Rikskringkasting er stanset av såvel opposisjon som de «borgerlige» samarbeidspartiene. En ordning som for lengst er akterutseilt av medieutviklingen og som koster unødvendige 100 millioner kroner å inndrive. Det er Stortinget som uansett bestemmer NRK-lisensens størrelse ved de årlige budsjettforhandlingene, og Stortinget kan like godt finansiere NRKs virksomhet med tilsvarende beløp i form av direkte bevilgninger over Kulturdepartementets budsjett. Med 100 millioner kroner spart for felleskassa. Njet, sier alle som heller vil bevare noen arbeidsplasser i distrikts-Norge som har fått ansvaret for den fordyrende innkrevingsmåten.

   Modernisering, innsparing, effektivisering? Glem det. Museumsvokterne passer nøye på at noe ikke skjer, at alt blir som før.

Konkurransesituasjonen

Dette finner sted i en tid der olje- og offshorevirksomheten tar en hvilepause og hvor fastlands-Norges økonomiske grunnlag må styrkes for å kompensere for tapte inntekter og arbeidsplasser i petroleumssektoren. Det skjer i en periode der det industrielle og tjenesteytende Norge er i en trengt konkurransesituasjon med høyere formuesskatt, høyere selskapsskatt og markant høyere sosiale utgifter for arbeidsgiverne enn i konkurerende land. Det skjer samtidig som skatteinntektene faller i et kommune-Norge som sørger for våre daglige basistjenester – omsorg, skole, vei, vann og renovasjon.

Perspektivmeldingen

Den mye omtalte, men lite erkjente Perspektivmeldingen til nå, tegner et fremtidsscenario som rykker stadig nærmere, og som krever reformer museumsvokterne stritter imot: Eldrebølge som krever sterkt økende utgifter til pensjoner, helse og omsorg. Færre arbeidsaktive i forhold til dem som ikke jobber blant uføretrygdede, eller som er vel fortjente pensjonister. Bare en så liten endring som å heve aldersgrensene for å kunne gjøre en innsats lenger for de som vil, vekker motstand, skepsis og kritikk.

   Vi opplever museumsvokterne på alle disse feltene, og flere til. Fagforeningene er redde for å miste makt over medlemmer og samfunnsutviklingen. LO er verst. Man aner en viss desperasjon når man går til det skritt å forberede streik mot Stortinget i sammenheng med mer fleksible arbeidstidsordninger. Utenomparlamentarisk press i form av aksjoner skal erstatte argumenter (som ikke holder) og vanlig sivilisert samfunnsdebatt.

På vikende front

I realiteten er LO-forbundene i ferd med å tape innflytelse og fotfeste blant arbeidsfolk, spesielt i de utradisjonelle yrkene utenom industri, håndverk og tjenesteytende næringer. Det store antall LO-organiserte man flotter seg med bak streiketruslene inkluderer pensjonister. I «nye» fag innen IT og handel er organiseasjonsprosenten minimal. Det mest moderne Norge avviser LO. Nå vil etter alt å dømme ikke lenger sentrale fagforeningspamper kunne stanse lokalt fremforhandlede arbeidstidsordninger som en arbeidsgiver er kommet til enighet om sammen med lokale tillitsvalgte. Museumsvokterne raser.

Reformer kommet for å bli

På den annen side opplever vi djerve fremstøt for å modernisere landet fra Solberg-regjeringens side. Etter åtte års reformpause står vi overfor et oppsamlet behov for endring og omstilling. Nøyaktig slik de borgerlige regjeringene på 60-, 70- og 80-tallet sørget for. Alle de reformene som ble gjennomført da, er blitt stående. De rødgrønne er innerst inne klar over behovet for endringer, men tør ikke gjøre det av hensyn til museumsvokternes innflytelse. Når reformene først er vedtatt, vil de ikke bli reversert.

Vil få tid til å virke

Knapt noen borgerlig reform er blitt nullstilt av Arbeiderpartiet i etterkant når partiet er kommet til makten, rett og slett fordi de var riktige og nødvendige. Et unntak er spørsmålet om midlertidige ansettelser, som de rødgrønne tilbakestilte til null i 2005. Men den reformen gikk lenger enn dagens forslag og hadde ikke fått tid til å virke. Denne gang vil endringen gjelde fra sommeren 2015 til januar 2018. Det er Arbeiderpartiets og Los skrekkscenario.

   For hva hvis (jeg sier når) endringen likevel viser seg å være positiv for begge parter i arbeidslivet? At eventuelle negative konsekvenser blir minimale i forhold til gevinstene som oppnås? At arbeidstakerne, både organiserte og uorganiserte, blir tilfredse med endringene?