Hellas og den greske tragedien

Når dette skrives, er det overveiende sannsynlig at det venstreradikale partiet Syriza blir største parti i Hellas. Det vil få svært alvorlige følger for landet og dets befolkning, og kanskje også ringvirkninger for andre EU-land som grenser mot Middelhavet. Partiet nekter å følge EU-kommisjonens, Den europeiske sentralbankens og Det internasjonale pengefondets pålegg om hestekur for å få den skakkjørte økonomien på fote igjen.

Hellas er et land som kan sammenlignes med en person som har malt seg inn i et hjørne samtidig som vedkommende skyter seg selv i foten. Land og folk har lenge hatt en kollektiv overtro på at «ting årnær seg» og plent nektet å se virkeligheten og behovet for en annen kurs med økonomiske reformer og moralsk oppstramming.

   Landet jukset seg inn i Euro-sonen med statistiske knep for å være med på det prestisjefylte prosjektet. Populistiske politikere overbød hverandre med statsbelånte velferdsgoder hverken produktivitet eller budsjettmessig bæreevne kunne tåle. En vanhellig allianse mellom grådige fagforeninger og en korrumpert politisk ledelse økte problemene fra det ene året til det neste.

Korrupsjon og selvbedrag

Korrupsjonen gjennomsyret hele det greske samfunnet, og gjør det nok fortsatt. Ingen kunne komme til lege, tannlege, advokat, en privatskole politiet eller en offentlig institusjon uten å stikke en konvolutt med eurosedler i lomma på dem som ordnet ventelistene eller som satt på et offisielt stempel. Systemet var alment akseptert og førte til en todelt innenlandsk økonomi: Den hvite og den svarte, hvorav sistnevnte antagelig var størst. Grekerne var noe bortimot verdensmestere i å unndra seg skatt, næringslivet søkte mot skatteparadiser, og politikerne kjøpte seg stemmer før valgene ved å love enkeltpersoner og grupper fast ansettelse i staten – livet ut. Det statlige greske flyselskapet var et grelt eksempel på verdens dyreste flyselskap i driftsutgifter og antall ansatte.

Skjøv problemene foran seg

Velferdsgodene este ut over enhver proporsjon, med lav pensjonsalder og subsidierte goder av alle slag. Dette måtte gå galt før eller siden, men inntil finanskrisen lånte staten langt over støvleskaftene og skjøv problemene foran seg i et fåfengt håp om at «det årnær seg». Et statsbudsjett basert på skyhøye utenlandslån, et stigende misforhold mellom eksport- og importinntekter, høy inflasjon og prokuratorknep i forhold til regnskaper og statistikk – alt dette trakk folk og land ned i en håpløs hengemyr av vanstyre, offisielle løgner og personlig selvbedrag.

   Den greske stat ble tvunget av EU og resten av trojkaen ECB og IMF til å stramme kraftig inn, redusere ikke bærekraftige velferdsordninger inklusive pensjonsordninger, selge statsbedrifter og rett og slett sette tæring etter næring. Det var en nødvendig hestekur, men har samtidig ført til massearbeidsløshet (25 prosent offisielt), dyp fattigdom for store befolkningsgrupper og et fremtidsscenario i håpløshetens tegn.

Vil ikke forandre seg

Likevel ser vi at mange grekere rett og slett ikke vil innrømme og akseptere at de må slutte å opptre som private egoister og heller støtte opp om staten, nasjonen og fellesskapet: Betale skatt, bekjempe korrupsjon og rett og slett ta et oppgjør med egne holdninger. Da myndighetene ikke fikk til en bedre skattemoral gjennom appeller og strengere kontroll, har den i stedet måttet begynne å beskatte objekter som ikke kan lures unna til utlandet eller under madrassen. Boligskatt (Enfia) er varslet fordi en bolig er noe man ikke kan skjule for myndighetene. Protestene er kraftige i typisk gresk ånd. Syriza gir helt forutsigbart etter og lover kutt i skatten gjennom økte bunnfradrag, men sier ikke hvordan partiet vil dekke gapet i nødvendige statsinntekter som da oppstår.

   Mellom 2010 og 2013 falt de totale skatteinntektene for staten til tross for høyere skattesatser og høyere priser på offentlige tjenester som strøm og renovasjon. Delvis skyldes fallet redusert skattegrunnlag når så mange er uten inntekt, dels at den greske stat må betale avdrag på utenlandsgjelda. Landet har fått enorme overføringer fra EU-systemet og utsettelse med noe tilbakebetaling, men makter ikke å få endene til å møtes.

Stygge og rasistiske utslag

Vi har de siste årene sett stygge utslag av «den greske ånden» når demagogene og de folkelige demonstrasjonene minner folk om den tyske okkupasjonen under annen verdenskrig og plasserer Hitler-bart på portretter av Angela Merkel bare fordi tyskerne har vært ledende i kravet om kutt i statsgjeld, innføring av reformer og nødvendige snuoperasjoner. Både Tyskland og trojkaen forlanger rett og slett at grekerne – som motytelse til gigantiske pengeoverføringer – beskikker sitt bo og fører en sunn økonomisk politikk.

   Mitt håp er at Tyskland og EU står imot kravet om gjeldskutt og ikke «lar nåde gå for rett». Det vil være en hån mot alle de folkene i EU som etter finanskrisen tok seg på tak og gjorde de nødvendige grepene – som de baltiske landene og deler av Sentral-Europa. At folk og regjeringer i Spania, Frankrike og Italia håper på en viss smitteeffekt, er klart. Også der har man strittet imot påleggene om å sette tæring etter næring.

Gikk foran

Tyskland selv gjennomførte sine egne kutt på et tidlig stadium, godt ledet av sosialdemokraten kansler Gerhard Schröder. USA har gått gjennom en hestekur, og der vokser økonomien igjen til dels kraftig, mens ledigheten går ned.

   Jeg ser at politisk korrekte sjeføkonomer og sosialøkonomer knyttet til offentlige institusjoner og fagbevegelse foreslår trykking av penger og andre kunstige grep for å få inflasjonen til å øke og stimulere til vekst i EU-landenes økonomi. Keynesianismen stikker trollhodet opp av skuffen igjen.

   Det kan gi tilsynelatende positive effekter på kort sikt, og vil hjelpe noen hjelpesløse europeiske ledere i forestående valgkamper. Men denne kuren er bare en utsettelse. Før eller siden må de tøffe takene tas. Man løser ikke et varmebehov om vinteren ved selvurinering.

   Hellas og euroen? La dem gjerne innføre drakme igjen. Det ene EU-medlemmet etter det andre innfører fellesvalutaen, nå sist Litauen fra årsskiftet. Det europeiske prosjektet er i god driv fremover, og fordypningen i integrasjonen fortsetter ufortrødent.