Nå møter de seg selv i døren

Gårsdagen var en gla`dag for hele Norge – men mest av alt for vår nordlige landsdel:

Regjeringen vil tirsdag til uken utlyse 61 nye blokker i den 23. konsesjonsrunden, hvorav 54 i Barentshavet tett opptil grensen for Russlands økonomiske sone. Blokkene blir gjort tilgjengelige for olje- og gasselskapene, som jubler over denne første konsesjonsrunden siden 1994. Den er godt nytt for Statoil, for en samlet energisektor som baserer seg på petroleumsutvinning, for nærings- og arbeidslivet i Nord-Norge, for engineeringbedrifter og alle leverandørene til offshorevirksomhet kysten rundt.

Riktig energimiks

I all overskuelig fremtid vil olje- og gass-»miksen» være den energiformen som betyr mest for den fattige såvel som den industrialiserte, rike verden. Hverken solenergi, vindmøller, bølgekraftverk eller andre eksotiske energibærere er noe reelt alternativ i overskuelig fremtid, bare et mindre supplement. At noen land har evig fornybare energikilder som vannkraft, er bare en fordel for dem som har fått denne naturgaven. Alle andre må inntil videre og så langt vi kan se bruke fossil energi, og da heller renset gass og olje enn forurensende kull. En dreining bort fra kull er i miljøets interesse, det må skatter og avgifter sørge for.

Oljealderen ikke over

Den norske oljealderen er selvsagt ikke over, det er ikke sikkert vi har nådd den endelige toppen heller. Nye store olje- og gasskilder vil helt sikkert bli oppdaget (som Johan Sverdrup), og utsiktene i Barentshavet er minst like lyse i så måte.

   Selvsagt protesterer miljøbevegelsen. Det var helt forutsigbart. På autopilot har "bevegelsens" talsmenn og -kvinner fremført de argumentene alle kjenner. Olje og gass er djevelens verk, hvis kloden skal reddes fra undergangen, må det meste, helst alt, av petroleumsressurser forbli under havbunnen. De skal ikke komme menneskeheten til gode, ei heller fattige mennesker i Afrika og Asia som trenger energi for å heve levestandard, velferd og helsetilstand. Noe av det mest oppmuntrende som har hendt det siste tiåret, er den senere tids lave oljepris. Måtte den vare lenge (men lite tyder på en veldig lang periode).

Iskanten

Det morsomste motargumentet som er fremført, gjelder «iskanten». Den har vært en hellig terskel for alle dem som for det første ikke vil ha oljevirksomhet i Barentshavet, og spesielt ikke nær iskanten som skiller åpent hav fra iskalotten rundt Arktis (Nordpolområdet). At beltet rundt iskanten er spesielt sårbar for eventuell forurensning av miljø, er riktig nok. Men hva når iskanten trekker seg tilbake og etterlater seg åpent hav?

Det er nettopp dette som har skjedd. Miljø- og klimafolkets argument om at isen smelter i nord, er i denne 23. konsesjonsrunden blitt deres verste fiende. De møter seg selv i døren. Isen har, ifølge Norsk Polarinstitutt, virkelig trukket seg tilbake, enten det nå skyldes temperaturstigning, vind eller havstrømmer. Av denne grunn trekker isen seg lenger nord og åpner nye havområder for spennende oljeleting.

Ingen ny strek

For her er det selvfølgelig ikke snakk om at regjeringen, ved klima- og miljøminister Tine Sundtoft, «har satt ny strek på kartet». Hennes fagfolk i Polarinstituttet har påvist at iskanten har trukket seg lenger nord. Hvorfor? Fordi man har utført noe så vitenskapelig som å justere kartet etter terrenget. Det dreier seg ikke om noen «ny definisjon av iskanten». Kanten har faktisk flyttet på seg. Tidligere baserte man seg på gamle kart, målinger og observasjoner for perioden 1967-1989. Nå har Polarinstituttet gjort målinger og observasjoner for perioden 1984-2013, med andre ord oppdatert virkeligheten. Man har ikke redefinert noe som helt (selv om NRK var snar til å påstå det hele tirsdag ettermiddag og kveld 20. januar. Det samme gjorde miljøvernere og kampanjejournalister i store og små medier ellers).

Grei definisjon

Definisjonen på iskanten er rett og slett definert som grensen for områder der det er mer enn 30 prosent sannsynlighet for sjøis i april måned. Samme definisjon har vært gjeldende i flere tiår. Å nekte for at kanten har beveget seg, vil være en konsesjon til klimarealister som hevder at issituasjonen ikke har forandret seg så mye. Ihvertfall ikke varig.

   Bruker de fornuft og realitetssans, vil neppe Kristelig Folkeparti og Venstre, når de får tenkt seg om, protestere på at en mer nordlig iskant gir mulighet for prøveboring lenger nord enn før antatt. Samarbeidsavtalens bokstaver er disse: «Ikke åpne for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede iht petroleumsloven, havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2013-2017, og ikke iverksette petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten, Skagerak eller på Mørefeltene.»

   Nemlig: Iskanten. Som har flyttet seg vekk fra den gamle lengde- og breddegradsstreken, helt i henhold til miljøvernernes spådommer om at isen smelter. Nå bekreftet av Norsk Polarinstitutt.

For kjapt fra Venstre

Venstres Ola Elvestuen var likevel raskt ute med å problematisere iskanten i Dagsnytt 18. Han ville nærmest ikke gå med på at kanten hadde flyttet seg fra det stedet han trodde var tilfellet. Han bør trekke seg litt tilbake i venterommet for fornuftig refleksjon, og huske på hva som skjer med opinionen i Nord-Norge når det går opp for den at Elvestuen og Venstre vegrer seg mot å gå med på blokktildelinger som vil gi dem en ny sjanse til økonomisk aktivitet og utvikling. I «miljøsentrum» er det alt for trangt fra før til at partiet vil kunne tjene noen populistiske promillepoeng på meningsmålingene. Miljøpartiet, SV, Senterpartiet og delvis KrF slåss om disse opinionspromillene.

   Men bevares, det er lov å prøve.