Endelig kommer tiggeforbudet

Under en rundreise i Sør-Afrika for noen år siden tok vår innfødte guide for seg noen regler for oppførsel i landet, enkelte kulturelle koder som vi burde være oppmerksom på. En av dem gjaldt tigging. Oppfordringen var klar: Ikke gi til tiggere, og spesielt ikke barn. Barn som tigger holder seg unna skolen og ødelegger sin livskarriere ved å rekke fram en kopp. Dette er et budskap fra vår Nelson Mandela!

   Vi var ute på Robben Island akkurat da og hadde noen minutter før vært inne i Nelson Mandelas celle. Ja, inne i cellen. «Det er en klar beskjed vi har fått fra ham personlig: Når det kommer norske grupper, da kan dere åpne celledøra og slippe dem helt inn. Norge og Den norske Kirken var blant dem som hjalp meg og min frihetsbevegelse aller mest under Apartheidregimet. Nordmenn stjeler ikke gjenstander der inne».

Turistene stjeler

Tidligere hadde det vært et problem for vaktene på Robben Island at turister tok med seg «souvenirer», helt personlige ting etter Mandela. Derfor hadde man innført en hovedregel om at besøkende kun fikk kikke inn i cellen ute fra korridoren.

   Senere fikk vi besøke Langa Township i Cape Town og Chris Hani Community School midt i slumbebyggelsen. Der ga gruppen penger til skolen så det holdt!

   Det er lite uenighet om at tigging er uverdig og fornedrende. Ingen liker det, hverken de som tigger eller de som gir – egentlig. Vi ønsker et samfunn der det ikke er behov for å tigge.

De varmhjertede tar feil

Likevel finnes en god del «varmhjertede» mennesker som gjerne legger mynter i koppen til stakkarslige, frosne og tilsynelatende utsultede tiggere, gjerne fra Romania (ikke alle er romfolk), og som da blir en oppmuntring til å fortsette tiggingen. Politiet forteller at mye av tiggingen er godt organisert. De som står bak, kjører sine landsmenn rundt til sentrum i minibusser og varebiler om morgenen, og henter dem etter «arbeidstid». De som ikke har skaffet nok mynter, får grundig kjeft, det har jeg selv observert.

   Det rapporteres om kriminalitet på kveld og natt, forsøpling og urinering m.m. Slik vil vi ikke ha det i Norge. Våre egne narkomane er begynt å selge magasiner på gateplan, det er bra, men blir nærmest utkonkurrert av den strie strømmen av romfolk fra sørøst-Europa som også «selger» noe. Som virkelig kommer fra elendige forhold og bør hjelpes – der de er.

Etterlater seg barn i nød

Vi bør være klar over at de voksne som kommer til Norge for å tigge, etterlater seg småbarn hjemme i sosial nød, enten hos gamle besteforeldre som knapt er i stand til å hjelpe seg selv, eller til eldre søsken som dropper skolen. En fjortenåring som ble intervjuet på norsk TV sa hun gledet seg til å bli 16, for da kunne hun også reise til Norge for å tigge. I stedet for å gå på skole eller forberede seg på en selvstendig voksentilværelse.

   Det er et mye bedre alternativ å gi hjelpen der romfolket bor. Og det er ikke småbeløp som nå settes inn på tiltak i Romania. De av oss som lenge har fulgt Europaportalen til vår EU-ambassade i Brussel (nå overført til egen link på UDs hjemmeside) har gjennom lengre tid sett rapporter fra alle de prosjektene som er satt i gang – av EU sentralt, av enkeltland i unionen og av EFTA-landene innenfor EØS. Og Romania selv.

Norge i førersetet

Norge har vært i førersetet som humanitær stormakt igjen og igjen. Hundrevis av millioner kroner er satt inn over det norske statsbudsjettet for å hjelpe den tiggende rombefolkningen. I forrige uke avsatte Solberg-regjeringen ytterligere 165 millioner kroner av EØS-midler til å bekjempe fattigdom i Romania. Pengene fra Norge retter seg mot barn, ungdom, foreldre, arbeidsløse, offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner.

   Senterpartiet hjelper regjeringen til å få flertall for tiggerforbudet som skal være landsgyldig og ikke bare overlater til kommunene å vedta lokale forbud. Det er antagelig en lærdom etter den totalt mislykkede reservasjonsretten for leger. Norske lover skal være landsgyldige.

Bør avvises

Sp krever riktignok «sosiale tiltak» som kan hjelpe dem som tigger. «Det må være hjelpetiltak for norske borgere som tigger, og for de som kommer til Norge for å tigge», sier partiets justispolitiske talsperson. Begge deler bør avvises. Å sette inn hjelpetiltak for utenlandske tiggere i Norge fungerer som en oppfordring til å fortsette tiggingen i smug. Og sosiale og økonomiske tiltak for våre egne i tiggernød har vi nok av i systemet fra før.

   Vi skal ikke «hjelpe» uten å bruke hodet. Lar vi tiggingen fortsette, fortsetter den onde sirkelen å spinne rundt: Tigging for kortsiktige formål, et begrenset materielt gode. En pause, og så fortsette tiggingen som usikker inntektskilde i det uendelige. For å komme ut av fattigdom trengs skolegang, jobb, en selvstendig og verdig tilværelse. Og mange må gis et dytt i ryggen for å forstå alvoret. Et forbud her hjemme må matches med tilbud og tiltak, skole, opplæring og jobb i romfolkets bostedsland.

Samme for flyktninger

Det samme prinsippet må gjelde her som for flyktninger: Hjelpe i nærområdet så langt råd er, men mottak av krigsflyktninger, kvoteflyktninger og asylsøkere så langt vi har kapasitet til i Norge.

   Regjeringen tar sikte på å gjennomføre et tiggeforbud i løpet av sommeren. Saken er mer enn godt nok debattert og «hørt». Nå må det handling til.

   Takk til Senterpartiet for støtten. Kanskje kan regjeringen kvittere med å ta grep mot ulvehylene i norske skoger nær sauenes beitemarker?