Falske basestasjoner

Det sosialdemokratiske Aftenposten (foreløpig i light-versjonen) strutter av selvtillit og selvskryt om dagen etter avisens avsløringer (for offentligheten) om falske basestasjoner for mobilbruk i deler av Oslo sentrum. Avsløringen er i og for seg en journalistisk bragd verdig opptil flere pressepriser. Men avisens lederskribent går for langt når han eller hun onsdag 7. januar hevder at «Anundsens troverdighet står på spill». Ja, avisen insinuerer at det kan stilles spørsmålstegn ved hele regjeringens troverdighet.

   Da har Aftenposten, som tilsynelatende lenge har konkurrert med Dagsavisen om å være de rødgrønnes hofforgan, talerør og fremste våpendrager, inntatt en ny rolle: den som innebærer et stormløp mot dagens regjering – åpenbart for å felle den snarest mulig, slik VG gjorde med Syse-regjeringen i sin tid.

   Samtidig som statsråd Anundsen blir gjort personlig og politisk ansvarlig for overvåkningsorganenes påstått manglende offensive holdning i å forebygge og oppdage falske basestasjoner, bekrefter avisen at «teknologien med falske basestasjoner har vært kjent i årevis. Hvorfor ble myndighetene tilsynelatende tatt på sengen av Aftenpostens undersøkelser?» Da er det grunn til å spørre: Hvorfor tar ikke avisen med i kritikken åtte års rødgrønt styre med justisministrene Knut Storberget og Grete Faremo som ansvarlige for rettsvesen, samfunnssikkerhet og beredskap? Etter det vi vet nå, kan mobilovervåkningen meget vel ha foregått også i årene 2005-2009. Hvorfor gå løs utelukkende på en statsråd som bare har styrt sitt departement et drøyt år?

   I stedet rører avisen sammen regjeringspartienes kritikk av manglende beredskap og forebygging avslørt av «22. juli-kommisjonen» (en kritikk som et tverrpolitisk storting stilte seg bak, ikke bare Frp og Høyre) med den aktuelle mobilovervåkningssaken. Sammenblandingen er hverken logisk eller moralsk holdbar. For det første vet vi ikke eksakt hva PST, den militære etterretningstjenesten og andre nasjonale sikkerhetsmyndigheter faktisk visste om situasjonen rundt mobilovervåkning. Det hører med til sakens natur iallfall for to av dem at de ikke løper rundt og forteller aviser og offentlighet hva de holder på med og har kjennskap til.

   For det andre holder politiet på med en etterforskning av saken, som ennå ikke er avsluttet. Alle spørsmål er neppe avklart. Justis- og beredskapsministeren kan svare på noen spørsmål i Stortinget, men antagelig ikke alle. Han bør heller ikke fortelle alt han vet, av hensyn til rikets sikkerhet og det nødvendige arbeidet de hemmelige tjenestene utfører. Aftenposten slenger ut karaktertistikker og beskyldninger helt prematurt.

   Og hva er hensikten med å gå løs på statsråden og resten av regjeringen og snakke om «troverdighet» bare på grunnlag av vinklingen i denne ene saken? Riktignok har Aftenposten stilt seg like kritisk til andre statsråder i det siste. Både arbeids- og sosialminister Robert Eriksson og helse- og omsorgsminister Bent Høie (sykehussaken) har vært målskivene for Aftenpostens vrede. For ikke å snakke om landbruks- og matminister Sylvi Listhaug. Hva ønsker «Norges største avis» å oppnå?

   Det er kjekt å ha utført god, avslørende journalistikk. Men å reise den type kritikk og beskyldninger som Aftenposten her gjør, går langt over støvleskaftene. Man får lett en mistanke om at avisen er blitt en etterplaprer av kontroll- og konstitusjonskomiteens leder Martin Kolberg, som gjør hva han kan for å «ta» den regjeringen han misliker så sterkt. Med partipolitiske vikarierende motiver.

   I så måte ser det ut for at Aftenposten og Kolberg går godt i tospann.