Dagsavisen
har enkelte kommentatorer man skal gi akt på, for de representerer
brede strøminger i det sosialdemokratiske tenkesettet. Teoretisk vil
de ha innflytelse på Arbeiderpartiets polititiske linjevalg. En av
dem er Erik Sagflat, som nok må finne seg i å bli rubrisert som
litt tilhørende venstrefløyen kombinert med en overvintret
NATO-skepsis. Hans mantra er gjerne at «det skal to til for å oppnå
en krise». Begge parter er like gode, eller helst like dårlige.
De
av oss som har levd en stund, og som har lest seg opp på norsk
etterkrigshistorie, vet at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i de
første årene etter 1945 baserte seg på det som eufemistisk ble
kalt «brobyggerrollen». Til tross for den harde lærdommen fra 9.
april 1940 og det etterfølgende bruddet med nøytraliteten, var det
dem i Norge som etter slutten på krig og okkupasjon trodde de kunne
vende tilbake til nøytralitet og alliansefrihet. Selvsagt satt den
positive holdningen til våre krigsallierte lenge igjen. Spesielt
forholdet til Storbritannia var nært, vennskapelig og
allianseorientert.
Tilbakefall
Men
etter hvert som årene gikk, falt mange tilbake til troen på at
Norge kunne spille en viktig og mer uavhengig rolle som megler mellom
Øst og Vest. Små nasjoner burde holde sammen og ikke blande seg opp
i stormaktspolitikken. Vi skulle ikke binde oss opp til noen «blokk».
Vi skulle satse på FN med norsk generalsekretær. En internasjonal
rettsorden skulle gi oss en fredeligere verden.
Det
sier seg selv at NKP og radikale krefter i Arbeiderpartiet sluttet
helhjertet opp om en slik linje. Selv da Stalin og Sovjet-Unionen
begynte å røre på seg og gradvis fikk økt makt og innflytelse i
sine okkupasjonssoner i Sentral- og Øst-Europa, var det mange som
tviholdt på brobyggerrollen og ikke ønsket å inngå
sikkerhetsavtaler med vestlige stormakter. Da Stalins hensikter ble
stadig mer åpenbare og det ene landet etter det andre ble tvunget
inn under pro-sovjetiske regimer, ble det gjort forsøk på å stable
på beina et skandinavisk forsvarssamarbeid. Det holdt selvfølgelig
ikke. Heller ikke en Vestunion ville ha ressurser og militær
kapasitet nok til å stanse en eventuell sovjetisk angrepskrig
vestover.
Kuppet i Praha
Så
kom kuppet i Tsjekkoslovakia 25. februar 1948 og Gerhardsens
Kråkerøy-tale fire dager senere. Tåkesløret rundt den velmente
brobyggerrollen kunne ikke lenger tilsløre hva som kunne skje med
nordiske og andre lands frihet og nasjonale uavhengighet. Finland ble
«finlandisert» for mange tiår fremover, de nordlige områdene var
åpenbart av stor interesse for sovjetrusserne. I 1949 ble NATO
etablert der Norge gikk inn fra dag en som et lojalt medlem.
Samholdet
i NATO motsto presset uten- og innenfra og ble en fredsbyggende,
sterk forsvarsallianse som holdt den kalde krigen fra å bli varm. De
sovjetiske angrepsplanene som ble funnet i arkivene i
Jeltsin-perioden talte sitt tydelige språk. Likevel har det hele
tiden i Norge vært en understrøm av misnøye med og mistillit mot
det norske medlemskapet og det tette forholdet til USA. NKP var nå
én ting, på 60-tallet dukket SV opp som en konsekvent motstander av
norsk medlemskap. Også der lever myten om at vi kan klare oss best
utenfor, være nøytrale og alliansefrie og drive brobyggerpolitikk.
Det er selvfølgelig denne mentaliteten som ligger bak de nokså
mislykkede forsøkene på å gjøre «fredsbygging» til et nasjonalt
prefiks og ståsted. Kfr. fredsarbeidet i Latin-og Sør-Amerika,
Afrika og Det fjerne Østen. Og i tillegg skulle vi være verdens
største humanitære stormakt. Noen vil også si: Europas mest
generøse sosialkontor.
Vel,
en del av dette hadde og har noe for seg. Der Norge virkelig kan
spille en meglerrolle og utgjøre en forskjell i dialog mellom
krigførende parter, er det vel et forsøk verdt. Men det har lite
med vår egen nasjonale sikkerhet å gjøre.
Vil bort fra NATO
Våre
NATO-motstandere eller -kritikere har helt siden den kalde krigens
slutt forsøkt å snappe opp problemstillinger og roller som skal
bevege Norge bort fra NATO. Beryktet i manges hode er Norges
dobbeltvedtak og rolle som fotnoteland da store ting sto på spill
på 80-tallet. Da Putin-Russland okkuperte Krim og oppmuntret
russiske opprørere til å gripe makten i Øst-Ukraina i 2014, sa SV
og andre klart ifra at «NATO var en del av problemet». Russlands
brutale og folkerettsstridige opptreden ble forklart med at «NATO
hadde rykket nærmere Russland» ved å oppta de baltiske og
østeuropeiske statene i forsvarsalliansen. Det er klart at Russland
må se seg truet vestfra!
Ute
i de sosiale mediene (og åpne også) florerer nå FSB-nettrollene og
Putin-pudlene med påstander om at da Russland «tillot» Øst- og
Vest-Tyskland å slå seg sammen, ble det inngått en avtale om at
NATO ikke skulle skaffe seg innflytelse i de tidligere randstatene.
Påstanden er et falsum, men lever sitt eget liv. Når jeg etterspør
bevis i form av skrevne eller muntlige avtaler og forsikringer hvor
og når, blir man svar skyldig.
Ønsket sikkerhet
Det
sier seg selv at NATO ikke ønsker, og heller ikke er i posisjon til,
å bestemme hvordan selvstendige nasjoner løser sitt nasjonale
sikkerhetsbehov. Etter 60 års okkupasjon av sovjetrusserne er det
ikke så merkelig at for eksempel Estland, Latvia og Litauen hadde et
sterkt ønske om å finne trygghet bak NATO`s og EU`s skjold. De har
siden styrket sitt eget forsvar, men ikke noe i nærheten av å
utgjøre noen trussel mot den mektige naboen i øst. Det dreier seg
mest om grensepatruljering, overvåkning av luft- og sjøterritoriet
– og gjøre forsvarsinstallasjoner klare til å motta alliert hjelp
om angrepet skulle komme. Nøyaktig som i Norge. Det er regnet ut at
alle de tre landenes hovedsteder vil være på russiske hender på
noen timer eller døgn dersom Putin gir marsjordre. Jeg besøkte selv
de tre baltiske statene i 2012 på stipend fra Folk og Forsvar og
fikk et godt innblikk i deres sikkerhetspolitikk og kapasiteter.
Så
forsøker man å hevde at NATO`s militære ressurser er så uhyre mye
sterkere enn Russlands, og at forsvarsbudsjettene er så mye større
(i absolutte tall) i de vestlige super- og stormaktene. Da glemmer
man at opprustning i form av stående styrker og den teknologiske
fordyrelsen er så utrolig mye mer kostbar i vest sammenlignet med
Russland. Og: Det er kapasitet kombinert med vilje til å bruke den
som er den største faren. Det å stille NATO overfor et fait
accompli fjernt fra London og Washington kan tvinge fram kompromisser
som er et livsfarlig spill overfor en dreven, brutal og kynisk
motstander som Putins Russland. Da spiller asymmetriske
forsvarsressurser mindre rolle. Verdenskrig for å redde Ukraina,
Moldova eller den østlige delen av Latvia?
Skal ivareta andre
trusler
Et
viktig moment er at de største militære kapasitetene som det
viktigste NATO-landet USA disponerer, ligger langt fra det europeiske
kontinentet og er rettet mot helt andre scenarier – som Chinas
stadig mer truende opptreden i Asia. Det vil kreve lang tid å
kraftsamle NATO-styrker mot Russland, om man først skulle bestemme
seg for det.
Det
skulle bare mangle at USA og Vest-Europa ikke skulle reagere sterkt
og besluttsomt da Putin okkuperte og innlemmet en del av et naboland.
Det har ikke skjedd etter annen verdenskrig. Sanksjonene var svake og
valne i starten, men er heldigvis blitt utvidet etter hvert som
okkupasjonen av Krim vedvarte og russiske marionetter gjorde «opprør»
i den østlige delen av Ukraina. Nylig kom det fram at Russlands
rolle er mye mer sentral og avgjørende enn først antatt. Ikke minst
er det lekket ut at FSB, etterfølgeren til KGB, via fem russiske
departementer står bak seks grupper som styrer grunnleggende
administrative funksjoner i opprørskontrollerte områder i
Øst-Ukraina. Det gjelder helt avgjørende funksjoner som
skatteinnkrevning, infrastruktur og elforsyning. De rapporterer til
Russlands visestatsminister Dimitrij Kozak. Donbass er i realiteten
blitt en russisk satelittstat.
Hvorfor kritisere NATO?
Kritikken
mot at Russland ikke inviteres til det felles NATO-Russlands-rådet
for å få den kjølige atmosfæren til å bli mer temperert og
gjenopprette tilliten, er i beste fall et skinnargument for å så
mistillit til NATO. Det er ikke NATO eller NATO-medlemmer som har
brutt folkeretten og okkupert deler av en selvstendig nasjon eller
forsøkt å destabilisere en nabostat. Dersom Russland har noe som
helst ønske om å bedre forholdet til Vesten, kunne de gi slike
signaler gjennom de mange og lange samtalene Putin har hatt med USA`s
utenriksminister John Kerry i det siste.
Russlands
ledelse vet selvsagt innerst inne at NATO ikke utgjør noen trussel
mot nasjonen. Det er ikke nødvendig å vise noen «forståelse» for
den russiske offisielle holdningen eller gi den ensidige propagandaen
noe rett. Dersom NATO hadde hatt noen som helst ønske om å invadere
landet, svekke eller påvirke russisk politikk og verdier, hadde
alliansen gjort det på 90-tallet da Russland etter sovjetregimets
fall lå der svakt og kraftløst med brukken militær rygg.
Naive forsøk
Det
er ikke sånn at dersom man bare kritiserer to stridende parter like
mye, da er man «nøytral» og inntar en «kunnskaps- og
forskningsbasert, balansert holdning» i utenrikspolitiske
anliggender. Naive forsøk på å bygge bro gjennom å si at begge
parter er like skurkaktige, faller på sin egen usaklige urimelighet.
Eller uttrykke håp om at motstanderne «må snakke sammen». Hvem
ønsker ikke det?
Men
vi får sikkert høre lignende toner i tiden framover. Sannheten er
imidlertid at det er Putins Russland som har trampet på
Helsingforserklæringen av 1975 gjennom sine aggressive handlinger i
2014. Det er Putin som må ta det første skritt for å oppnå
kontakt og tillit. Skjer det, skal selvsagt NATO og EU stille opp og
gi sine bidrag. Også når det gjelder sanksjoner. Og jeg kan ikke se
at verden trenger noen ledende politiker av Willy Brandts type for at
flokene kan løses. Han løste egentlig ikke så mye. Det er nok at
Putin tar ett skritt tilbake på den veien har han gitt seg inn på.
Da vil ting kunne løsne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar