tirsdag 5. april 2016

Den gamle måten å tenke på

Dagsavisen har enkelte kommentatorer man skal gi akt på, for de representerer brede strøminger i det sosialdemokratiske tenkesettet. Teoretisk vil de ha innflytelse på Arbeiderpartiets polititiske linjevalg. En av dem er Erik Sagflat, som nok må finne seg i å bli rubrisert som litt tilhørende venstrefløyen kombinert med en overvintret NATO-skepsis. Hans mantra er gjerne at «det skal to til for å oppnå en krise». Begge parter er like gode, eller helst like dårlige.
De av oss som har levd en stund, og som har lest seg opp på norsk etterkrigshistorie, vet at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i de første årene etter 1945 baserte seg på det som eufemistisk ble kalt «brobyggerrollen». Til tross for den harde lærdommen fra 9. april 1940 og det etterfølgende bruddet med nøytraliteten, var det dem i Norge som etter slutten på krig og okkupasjon trodde de kunne vende tilbake til nøytralitet og alliansefrihet. Selvsagt satt den positive holdningen til våre krigsallierte lenge igjen. Spesielt forholdet til Storbritannia var nært, vennskapelig og allianseorientert.

Tilbakefall
Men etter hvert som årene gikk, falt mange tilbake til troen på at Norge kunne spille en viktig og mer uavhengig rolle som megler mellom Øst og Vest. Små nasjoner burde holde sammen og ikke blande seg opp i stormaktspolitikken. Vi skulle ikke binde oss opp til noen «blokk». Vi skulle satse på FN med norsk generalsekretær. En internasjonal rettsorden skulle gi oss en fredeligere verden.
Det sier seg selv at NKP og radikale krefter i Arbeiderpartiet sluttet helhjertet opp om en slik linje. Selv da Stalin og Sovjet-Unionen begynte å røre på seg og gradvis fikk økt makt og innflytelse i sine okkupasjonssoner i Sentral- og Øst-Europa, var det mange som tviholdt på brobyggerrollen og ikke ønsket å inngå sikkerhetsavtaler med vestlige stormakter. Da Stalins hensikter ble stadig mer åpenbare og det ene landet etter det andre ble tvunget inn under pro-sovjetiske regimer, ble det gjort forsøk på å stable på beina et skandinavisk forsvarssamarbeid. Det holdt selvfølgelig ikke. Heller ikke en Vestunion ville ha ressurser og militær kapasitet nok til å stanse en eventuell sovjetisk angrepskrig vestover.

Kuppet i Praha
Så kom kuppet i Tsjekkoslovakia 25. februar 1948 og Gerhardsens Kråkerøy-tale fire dager senere. Tåkesløret rundt den velmente brobyggerrollen kunne ikke lenger tilsløre hva som kunne skje med nordiske og andre lands frihet og nasjonale uavhengighet. Finland ble «finlandisert» for mange tiår fremover, de nordlige områdene var åpenbart av stor interesse for sovjetrusserne. I 1949 ble NATO etablert der Norge gikk inn fra dag en som et lojalt medlem.
Samholdet i NATO motsto presset uten- og innenfra og ble en fredsbyggende, sterk forsvarsallianse som holdt den kalde krigen fra å bli varm. De sovjetiske angrepsplanene som ble funnet i arkivene i Jeltsin-perioden talte sitt tydelige språk. Likevel har det hele tiden i Norge vært en understrøm av misnøye med og mistillit mot det norske medlemskapet og det tette forholdet til USA. NKP var nå én ting, på 60-tallet dukket SV opp som en konsekvent motstander av norsk medlemskap. Også der lever myten om at vi kan klare oss best utenfor, være nøytrale og alliansefrie og drive brobyggerpolitikk. Det er selvfølgelig denne mentaliteten som ligger bak de nokså mislykkede forsøkene på å gjøre «fredsbygging» til et nasjonalt prefiks og ståsted. Kfr. fredsarbeidet i Latin-og Sør-Amerika, Afrika og Det fjerne Østen. Og i tillegg skulle vi være verdens største humanitære stormakt. Noen vil også si: Europas mest generøse sosialkontor.
Vel, en del av dette hadde og har noe for seg. Der Norge virkelig kan spille en meglerrolle og utgjøre en forskjell i dialog mellom krigførende parter, er det vel et forsøk verdt. Men det har lite med vår egen nasjonale sikkerhet å gjøre.

Vil bort fra NATO
Våre NATO-motstandere eller -kritikere har helt siden den kalde krigens slutt forsøkt å snappe opp problemstillinger og roller som skal bevege Norge bort fra NATO. Beryktet i manges hode er Norges dobbeltvedtak og rolle som fotnoteland da store ting sto på spill på 80-tallet. Da Putin-Russland okkuperte Krim og oppmuntret russiske opprørere til å gripe makten i Øst-Ukraina i 2014, sa SV og andre klart ifra at «NATO var en del av problemet». Russlands brutale og folkerettsstridige opptreden ble forklart med at «NATO hadde rykket nærmere Russland» ved å oppta de baltiske og østeuropeiske statene i forsvarsalliansen. Det er klart at Russland må se seg truet vestfra!
Ute i de sosiale mediene (og åpne også) florerer nå FSB-nettrollene og Putin-pudlene med påstander om at da Russland «tillot» Øst- og Vest-Tyskland å slå seg sammen, ble det inngått en avtale om at NATO ikke skulle skaffe seg innflytelse i de tidligere randstatene. Påstanden er et falsum, men lever sitt eget liv. Når jeg etterspør bevis i form av skrevne eller muntlige avtaler og forsikringer hvor og når, blir man svar skyldig.

Ønsket sikkerhet
Det sier seg selv at NATO ikke ønsker, og heller ikke er i posisjon til, å bestemme hvordan selvstendige nasjoner løser sitt nasjonale sikkerhetsbehov. Etter 60 års okkupasjon av sovjetrusserne er det ikke så merkelig at for eksempel Estland, Latvia og Litauen hadde et sterkt ønske om å finne trygghet bak NATO`s og EU`s skjold. De har siden styrket sitt eget forsvar, men ikke noe i nærheten av å utgjøre noen trussel mot den mektige naboen i øst. Det dreier seg mest om grensepatruljering, overvåkning av luft- og sjøterritoriet – og gjøre forsvarsinstallasjoner klare til å motta alliert hjelp om angrepet skulle komme. Nøyaktig som i Norge. Det er regnet ut at alle de tre landenes hovedsteder vil være på russiske hender på noen timer eller døgn dersom Putin gir marsjordre. Jeg besøkte selv de tre baltiske statene i 2012 på stipend fra Folk og Forsvar og fikk et godt innblikk i deres sikkerhetspolitikk og kapasiteter.
Så forsøker man å hevde at NATO`s militære ressurser er så uhyre mye sterkere enn Russlands, og at forsvarsbudsjettene er så mye større (i absolutte tall) i de vestlige super- og stormaktene. Da glemmer man at opprustning i form av stående styrker og den teknologiske fordyrelsen er så utrolig mye mer kostbar i vest sammenlignet med Russland. Og: Det er kapasitet kombinert med vilje til å bruke den som er den største faren. Det å stille NATO overfor et fait accompli fjernt fra London og Washington kan tvinge fram kompromisser som er et livsfarlig spill overfor en dreven, brutal og kynisk motstander som Putins Russland. Da spiller asymmetriske forsvarsressurser mindre rolle. Verdenskrig for å redde Ukraina, Moldova eller den østlige delen av Latvia?

Skal ivareta andre trusler
Et viktig moment er at de største militære kapasitetene som det viktigste NATO-landet USA disponerer, ligger langt fra det europeiske kontinentet og er rettet mot helt andre scenarier – som Chinas stadig mer truende opptreden i Asia. Det vil kreve lang tid å kraftsamle NATO-styrker mot Russland, om man først skulle bestemme seg for det.
Det skulle bare mangle at USA og Vest-Europa ikke skulle reagere sterkt og besluttsomt da Putin okkuperte og innlemmet en del av et naboland. Det har ikke skjedd etter annen verdenskrig. Sanksjonene var svake og valne i starten, men er heldigvis blitt utvidet etter hvert som okkupasjonen av Krim vedvarte og russiske marionetter gjorde «opprør» i den østlige delen av Ukraina. Nylig kom det fram at Russlands rolle er mye mer sentral og avgjørende enn først antatt. Ikke minst er det lekket ut at FSB, etterfølgeren til KGB, via fem russiske departementer står bak seks grupper som styrer grunnleggende administrative funksjoner i opprørskontrollerte områder i Øst-Ukraina. Det gjelder helt avgjørende funksjoner som skatteinnkrevning, infrastruktur og elforsyning. De rapporterer til Russlands visestatsminister Dimitrij Kozak. Donbass er i realiteten blitt en russisk satelittstat.

Hvorfor kritisere NATO?
Kritikken mot at Russland ikke inviteres til det felles NATO-Russlands-rådet for å få den kjølige atmosfæren til å bli mer temperert og gjenopprette tilliten, er i beste fall et skinnargument for å så mistillit til NATO. Det er ikke NATO eller NATO-medlemmer som har brutt folkeretten og okkupert deler av en selvstendig nasjon eller forsøkt å destabilisere en nabostat. Dersom Russland har noe som helst ønske om å bedre forholdet til Vesten, kunne de gi slike signaler gjennom de mange og lange samtalene Putin har hatt med USA`s utenriksminister John Kerry i det siste.
Russlands ledelse vet selvsagt innerst inne at NATO ikke utgjør noen trussel mot nasjonen. Det er ikke nødvendig å vise noen «forståelse» for den russiske offisielle holdningen eller gi den ensidige propagandaen noe rett. Dersom NATO hadde hatt noen som helst ønske om å invadere landet, svekke eller påvirke russisk politikk og verdier, hadde alliansen gjort det på 90-tallet da Russland etter sovjetregimets fall lå der svakt og kraftløst med brukken militær rygg.

Naive forsøk
Det er ikke sånn at dersom man bare kritiserer to stridende parter like mye, da er man «nøytral» og inntar en «kunnskaps- og forskningsbasert, balansert holdning» i utenrikspolitiske anliggender. Naive forsøk på å bygge bro gjennom å si at begge parter er like skurkaktige, faller på sin egen usaklige urimelighet. Eller uttrykke håp om at motstanderne «må snakke sammen». Hvem ønsker ikke det?

Men vi får sikkert høre lignende toner i tiden framover. Sannheten er imidlertid at det er Putins Russland som har trampet på Helsingforserklæringen av 1975 gjennom sine aggressive handlinger i 2014. Det er Putin som må ta det første skritt for å oppnå kontakt og tillit. Skjer det, skal selvsagt NATO og EU stille opp og gi sine bidrag. Også når det gjelder sanksjoner. Og jeg kan ikke se at verden trenger noen ledende politiker av Willy Brandts type for at flokene kan løses. Han løste egentlig ikke så mye. Det er nok at Putin tar ett skritt tilbake på den veien har han gitt seg inn på. Da vil ting kunne løsne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar