En fullstendig fastlåst situasjon

Buss-bomben i Jerusalem for noen dager siden, og reportasjer fra den pågående tunnelbyggingen til Hamas under grensen mot Israel er illevarslende tegn som bare peker i én retning: Den palestinske terrororganisasjonen forbereder seg på en ny angrepskrig mot Israel. Det har skjedd med jevne mellomrom de siste tiårene: De jødehatende terroristene sender hundreder og tusener av raketter mot israelske områder, kryper i sine tunneler inn i Israel for å komme overraskende på sivile samfunn. For å drepe. Og nå i tillegg: En bølge av knivdrap mot hvilken som helst jøde angriperne kommer over.

En israelsk anerkjent historiker i NRKs Urix forteller om den dypere bakgrunnen: En systematisk opplæring i jødehat gjennom palestinske skolebøker som brukes både i Gaza og i de palestinske områdene på Vestbredden. I skolebøkene er ikke Israel med på kartene overhodet. Man gjengir en tilstand fra 1947-48, før staten Israel ble opprettet av FN. En oppdragelse til hat og revansjisme i hjemmene, oppfordringer til martyrdød med etterfølgende helteglorie av selvstyremyndigheter, ville jubelscener når knivdrap eller bussbomber blir kjent.

Refser martyrmødrene

Vi har sett palestinske kvinner refse sine medsøstre som sørger over et barn som har deltatt i selvmordsaksjoner. Mødrene burde være stolte over at barna deres har ofret seg for den heltemodige og edle krigen mot jødene!

Særlig i sosiale medier – det er de som nå forteller sannheten om hva som foregår – ser vi festreportasjer med palestinere som deler ut søtsaker og applauderer når en jøde er drept eller en bombe har gått av. Noen av oss husker gledesdemonstrasjonene da terroren rammet New York 11. september 2001. Vestlige medier har vært forsiktige med å formidle gledesutbruddene etter terroren i Paris, Brussel og København. Det er visstnok ansvarlig opptreden å ikke fortelle om slike reaksjoner.

Land for fred?

Kan ikke bare Israel gi Vestbredden tilbake til den arabiske gjenværende befolkningen? Land for fred? Vil ikke freden senke seg over Midt-Østen dersom bare de jødiske bosetningene ble jevnet med jorden og jødene trakk seg tilbake til de israelske kjerneområdene fra statsdannelsen mot slutten av 40-tallet?

Vel, det var hva Israel gjorde i Gaza. Man overlot styringen til befolkningen der, ødela de jødiske bosetningene og tvang egne landsmenn over grensen, til tross for at mange av jødene hadde levd i Gaza i uminnelige tider. Tilbaketrekningen, også militært, ble gjort etter tungt internasjonalt press. Hva fikk israelerne i retur? Fred for land? Nei, de fikk tusener av raketter i hodet. Det har skjedd minst tre ganger etter at Gaza ble overlatt til Hamas.

Oppheve blokaden?

Hva med den israelske blokaden, da? Kan man ikke bare oppheve den, så vil freden senke seg over området? Vi har fått en forsmak på nettopp det når Israel gradvis har lempet på blokaden etter en militær konflikt og latt livsnødvendigheter, medisiner og bygningsmaterialer bli sendt inn i Gaza på nytt. Naive vesteuropeere tror sementen og armeringsjernet utelukkende går til boligbygging og gjenoppbygging av sivil infrastruktur. Men det er ikke bare det som skjer: Hamas skaffer seg full kontroll over forsendelsene, og bruker store deler av dem til å bygge underjordiske tunneler, sikre rom for våpen, raketter, sprengstoff og kommandosentraler. Gjerne under skoler og sykehus slik at israelerne skal få skylden for alle sivile tap under neste krig. Som en forberedelse til neste angrep.

Det virker som en evigvarende ond spiral: Hamas starter en ny konflikt, Israel går tungt inn og bomber eller invaderer. Israel får skylden for alle sivile tap (selv om sivilbefolkningen av Hamas blir nektet å flykte til sikre områder når israelerne varsler angrep på forhånd). Verdensopinionen retter seg mot Israel. FN fordømmer. Palestinakomiteen fordømmer, Leger uten grenser gir Israel all skyld, mediene er fulle av hatreportasjer mot den militære motreaksjonen (som ofte er vel hard og brutal).

Noen vei ut?

Ser man noen vei ut? Ikke så lenge Hamas og Al Fatah ikke vil anerkjenne jødenes rett til den FN-opprettede staten Israel. Den skal utslettes, og fem millioner flyktninger/etterkommere skal vende hjem. Israel skal innledningsvis bort fra Vestbredden, slik at den vesle geografiske hvepsetaljen «på midten» skal innskrenkes til 2,5 mil – da blir det lett å dele landet i to gjennom et koordinert angrep fra omkringliggende araberland.

Ingen snakker om at Jordan hadde full kontroll over hele Vestbredden fra 1948 til 1967. Hadde dette muslimske araberlandet ønsket og ville det, kunne «staten Palestina» vært opprettet for lengst. De såkalte palestinerne (arabere bosatt i det tidligere mandatområdet Palestina) ville fått et hjemland, tostatsløsningen ville vært en realitet. Det skjedde ikke.

Nektet integrering

Gjenom hele etterkrigstiden har vi sett hvordan araberlandene og deres liga har nektet å ta imot og integrere palestinske flyktninger fra 1948 og senere kriger. I nabolandene er palestinerne uglesett, blitt annenrangs borgere, får ikke eie jord eller ha stillinger i staten. Ikke lenge etter 1967-krigen ble PLO kastet ut av Jordan, det samme skjedde i andre land. Dette var på et tidspunkt da flyktningeantallet var lite og håndterlig. Kanskje er sannheten at de omkringliggende araberlandene, alle diktaturer, ønsket å bevare flyktningene som et gissel, en kreftsvulst som skulle øke hatet mot Israel og jødene?

Samtidig, i Europa, ble millioner på millioner tyskere tidligere bosatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Sovjet tatt imot i Tyskland, gitt husvære og jobb og statsborgerskap. Det er blitt en vellykket integrering. I andre områder gikk flyktningstrømmen i andre retninger. En gigantisk repatriering fant sted. De voksne av oss husker Oder-Neisse-linjen og andre rokeringer, Øst-Preussen med Köningsberg, Danzig og Stettin som ble tømt for tyskere og overlatt til nye nasjoner.

Samme etniske og religiøse gruppe

Til tross for samme språk, religion og kultur har ikke noe lignende skjedd i Israels nærområder. Her er man så besatt av revansjisme-tanken at alt som skjer skal bygge opp mot nye kriger mot Israel.

Hva er vitsen med giverlandsbidragene til Vestbredden og Gaza når myndighetene i disse områdene bare er opptatt av én ting, og det er å knuse jødestaten? Når ressursene blir brukt til å bygge opp ny militær kapasitet i kampen mot Israel, det eneste demokratiet i Midt-Østen, som viser respekt for menneskerettigheter, ytringsfrihet og Rule of Law? Med arabiske representanter i Knesset, med rettsinstanser som har refset og gjennomført dommer mot myndigheter og ulovlige bosettere. Med mange politiske partier og medier som skriver og mener som de vil.

Vi må hjelpe

Jeg vil ikke med dette avskrive bevilgninger og hjelp til den undertrykte befolkningen i Gaza og på Vestbredden. Men giverlandene, og ikke minst Norge, må innse det håpløse i den krigerske adferden til terrororganisasjonene og forlange mer stedlig kontroll av hva hjelpen går til. Hvis ikke, vil vi snart oppleve en ny Midt-Østen-krig med Iran lurende i bakgrunnen, en nasjon som prøver å utstyre palestinerne med stadig mer avanserte raketter. En ny krig som vil ødelegge de sivile palestinske samfunnene i Gaza nok en gang.

I et langsiktig perspektiv må hatet opphøre. Det systematiske hatet som blir innpodet i palestinske barn fra skolealder av, må motarbeides. En gjennomgang av innholdet i skolebøkene og annet undervisningsmateriale for å renske ut historiske feilkilder, myter og oppspinn må foretas. Gjerne tilsvarende på isreelsk side. Det må kunne gå an å finne fram til historiefaglige fakta som alle kan være enige om. Et sted å begynne.

Akkurat nå ser det ikke lyst ut.