Løper de vekk fra forliket?

Diskusjonen rundt flyktninger, asylsøkere og migranter er tilsynelatende blitt et taktisk politisk spill som er egnet til å påkalle politikerforakt. Hvorfor? Fordi tre, kanskje fire av de seks partiene som inngikk i flyktningforliket i fjor høst synes å bevege seg bort fra forliket og står ikke lenger rakrygget for hva de undertegnet og hva de sa i november og desember 2015. De sniker seg ut bakveien og lar regjeringspartiene ta støyten og ansvaret.

De løper bort som vettskremte harer når det kommer til nødvendige tiltak.

   Hvordan gjør de det? De hevder å stå bak forliket om en strammere flyktningpolitikk i prinsippet, men nekter regjeringen så godt som alle virkemidler for å få det til.

Vil de holde seg til forliket?

Dette vil lett bli oppfattet som taktisk og feigt, og det er bare en prinsippfast og sterk innvandrings- og integreringsminister, med ryggstøtte i egen regjering, som synes å holde fast ved helheten i forliket og som er villig til å gjennomføre det i praksis – om de andre partnerne holder det de lovte. Men spørsmålet er om Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, muligens også Senterpartiet, gjennom sin motstand mot alle tiltak som virker, tør å støtte forliket mot godhetstyranner, foreningslobbyister, interessegrupper og aktivistmiljøer når det kommer til stykket. Og mot en pressgruppe til: De mest sentrale mediene, både trykte og på internett, som i stor grad støtter en annen linje enn den forliket la opp til. Her er det noen ganske få unntak, som gjør anstendige forsøk på en balansert dekning og objektiv tilnærming. De toneangivende, meningsbærende mediene synes å svikte sitt oppdrag som saklige premissleverandører i samfunnsdebatten.

Kampanjejournalistikk

Det meste av hva jeg ser, er uprofesjonell kampanjejournalistikk. Bare på ett område ser undertegnede en gryende oppvåkning i forhold til problemene vi står overfor: Reportasjene fra svenske parallellsamfunn der kriminelle og jihadister regjerer og skaper små stater i staten. Bydeler der storsamfunnet har gitt opp kampen mot en uformell, men reell minoritetsjustis på gatenivå, for det meste i regi av ekstreme islamister og kriminelle bander av ikke-svensk opphav. Samtidig blir det understreket at «slik har vi det ikke i Oslo». Neivel, men vil vi komme dit dersom Norge tar imot 30.000 flyktninger årlig i en årrekke fremover? Det er et spørsmål om antall og konsentrasjoner, mottak fra hvilke land, om vellykket eller mislykket integrering og om norske verdier kontra reaksjonært tankegods fra mange slektledd bakover i Midt-Østen og Nord-Afrika.

To forlik

Tilbake til forlikene: Det var to av dem i fjor høst, etter at regjeringen la frem sin tiltaksliste 9. november. Den siste inneholdt 15 forslag i alt, og som ventet krevde regjeringens støttepartier at Arbeiderpartiet og Senterpartiet skulle involveres slik at ansvaret skulle fordeles (og kanskje pulveriseres) maksimalt. Da flyktning- eller asylsøkerforliket kom i stand 19. november, sa KrF`s Knut Arild Hareide at «det er en ekstraordinær situasjon, og det preger også Norge. Jeg er glad for at vi står samlet her. 161 av 169 stortingsrepresentanter vil stille seg bak denne avtalen». Sa KrF-lederen. Siden har han og partiet gjort maksimalt for å distansere seg fra gjennomføringen av den.

   Det er interessant å studere den ørlille forskjellen mellom regjeringens forslag til 15 tiltakene den 9. november og det de seks partiene stilte seg bak 10 dager senere (18 tiltak): De var med et par unntak langt på vei identiske, bare nyanser skilte dem. Faktisk ble det sagt at «dette kunne regjeringen i teorien langt på vei ha gjennomført på egen hånd, siden det ligger innenfor gjeldende regler og regjeringens instruksjonsrett» (Aftenposten).

   Ved samme anledning, den 19. november, sa Fremskrittspartiets talspersoner at innstramningene, når de innføres, vil sørge for at Norge får «Europas strengeste asylpolitikk». - Langt ifra, sa Venstres Trine Skei Grande. - Det har de (Frp) ikke grunnlag for å si. Men det hender at noen skrur opp volumet når de har problemer med å forklare innholdet. Hun var med andre ord fornøyd, men kunne ikke gi Frp noen «seier» i saken.

Omfavnet forliket

Hun omfavnet med andre ord forliket og de 18 tiltakene i den. En knapp måned senere avviste hun samtlige 40 forslag fra regjeringen da den la frem en oppfølging og konkretisering av tiltakene vedtatt i november (men da ble forliket kalt «integrering».) Større faneflukt har noen harepusmor neppe gjennomført i Norgeshistorien.

   Hva gikk de 18 innstramningstiltakene i november ut på? Det viktigste var å prioritere rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad. De fire partiene utenfor regjeringen var så ivrige her at de ba Erna Solberg og hennes mannskap om å skaffe seg tilstrekkelige ressurser for å kunne sende ut straffedømte utlendninger og asylsøkere med endelig avslag, snarest. Det ble foreslått konkret at den aktuelle utgiftsposten skulle omgjøres til «overslagsbevilgning» i statsbudsjettet.

   Hva har skjedd senere? En strøm av bekymringsmeldinger om at det ikke var «trygt» å sende de og de asylsøkerkategoriene tilbake til hjemlandet eller nærområdene.

Ba om endringer

Alle seks partiene (formelt kalt «stortinget») ba om en endring i utlendingsloven for å redusere anketiden fra tre uker for søkere som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov. 48-timersregelen skulle utvides til å omfatte flere land. Regjeringen fikk klarsignal for å samarbeide tettere med IOM (International Organization for Migration) for å sikre økonomiske incentiver til raskere retur av grunnløse asylsøkere. Når nettopp dette skjer i disse dager, hører vi syrlige kommentarer fra de fire forlikspartiene utenfor regjering.

Et viktig tiltak i forliket ble omtalt slikt: «Regjeringen bes fortløpende vurdere forslag til lovendringer, forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på å oppnå innstramninger». Les det en gang til: Med sikte på å oppnå nnstramninger. Undertegnet av Arbeiderpartiet, Venstre, KrF og Senterpartiet. Har de holdt ord når de nå kommenterer regjeringens konkrete forslag i denne retning? Nei, da er man svært bekymret for konvensjoner, menneskerettigheter og asylinstituttet. Det gjelder å ikke følge forliket, men legge ut snubletråder av partitaktiske grunner, kan det virke som.

   Ett viktig punkt gjelder «Opprette en hurtigfil for asylsøkere som blir tatt for kriminelle handlinger (som for eksempel besittelse og salg av narkotika), der søknaden behandles raskt og søkeren returneres til opprinnelseslandet ved avslag. Kanskje det eneste punktet der forlikspartiene utenom regjeringen fortsatt har noenlunde samme oppfatning.

Rask retur viktig

Hva med retur ellers av personer med grunnløse asylsøknader? Stortinget (de seks partiene) ba om høyeste prioritet for rask retur, «samt sikre tilfredsstillende faciliteter ved Storskog og i Kirkenes». En av de ivrigste tilhengerne av rask retur over Storskog, var Helga Pedersen (A). Hun foreslo en direkte flyrute mellom Kirkenes og Kabul. Man behøvde jo ikke bry seg så mye om tilfredsstillende faciliteter bare man fikk lempet dem om bord i et fly.

   Senere fikk hun antagelig munnkurv for slike drastiske løsninger, og hun og andre i Ap begynte i stedet å bekymre seg for dem som ble returnert over Storskog. De kunne jo risikere å bli sendt til andre land i den andre enden. Man baserte seg på rykter om at syrere og afghanere ble sendt til sine hjemland, hvilket var oppspinn. Siden den gang har det vært gjort hardnakkede forsøk fra Aps side på å motarbeide og mistenkeliggjøre retur til flere land, blant annet Tyrkia.

Styrke og avlaste UDI

Ved siden av å styrke og avlaste UDI «for å sikre en mest mulig effektiv og hensiktsmessig saksbehandling» (av asylsøknader), ble de seks partiene enig om å suspendere utlendingsforskriften § 8-2 inntil videre (15-månedersregelen). Deretter fulgte et punkt om å ta særlig hensyn til barnas behov på mottak, legge til rette for språkopplæring, egenaktivisering og muligheten for å gjøre arbeidsoppgaver i tilknytning til asylmottaket. Nøyaktig det som er gjort siden.

   Så kommer et svært viktig punkt (5): Midlertidig opphold. «Dersom grunnlaget for midlertidig beskyttelse kan ha falt bort som følge av politiske, sosiale eller humanitære forbedringer i hjemlandet, kan utlendingsmyndigheten uten ugrunnet opphold starte med tilbakekalling av oppholdstillatelsen til dem som fikk opphold på slikt grunnlag». Alle som siden har observert debatten om oppholdfstillatelse i tre, fire eller fem år (også for mindreårige frem mot 18-årsdagen) er nå klar over at fire av de seks partiene i praksis har frafalt dette punktet. Man skriker over seg i protest mot det de underskrev 19. november. Nå er det om å gjøre at flest mulig flyktninger får bli på permanent basis, det vil si gi repatriering (skaffe migranter og flyktninger et nytt fedreland til evig tid). Venstre og KrF er verre enn de andre her.

Mot misbruk av sosiale ordninger

Punkt 6 i forliket: «Sørge for at nivået på ytelsene til asylsøkere skal være av en slik art at Norge ikke fremstår som økonomisk attraktiv i forhold til sammenlignbare europeiske land. Disse vurderingene må skje fortløpende. Det bør iverksettes nødvendige tiltak for å hindre misbruk av ordningen.»

   Er det noen som gjenkjenner denne marsjordren til regjeringen og Sylvi Listhaug når de samme blir hudflettet for nettopp å gjøre det? Da er plutselig innstramningene inhumane, i strid med konvensjoner og menneskerettigheter. En større ansvarsfraskrivelse har jeg knapt sett i norsk politikk. Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide er verst.

Punkt 7 er helt i tråd med Sylvi Listhaugs utsagn om at asylsøkere må være forberedt på å yte, ikke bare nyte: «Regjeringen bes arbeide med ordninger som forsterker koblingen mellom ytelser og krav, og fremme nødvendige lovendringer som bidrar til dette... Det vurderes innført plikt til å delta i norskopplæring samt incentiver for den enkelte asylsøker til å aktivisere seg i mottakssituasjonen...» Dette punktet er altså undertegnet av alle seks partier.

Press via bistand

I punkt 8 får UD (inklusive bistandsdepartementet) og politimyndigheter beskjed om å ta initiativ til et sterkere internasjonalt politisamarbeid for å jobbe mot menneskesmugling og for å sikre gode returordninger for asylsøkere uten krav på beskyttelse: «De land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere». Det betyr kort og godt at regjeringen har fullmakt til å presse enkelte land på dette punktet, mot trusseel om å holde tilbake bistandsmidler. Undertegnet av Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande.

   Forliket godkjenner bruk av direktefly for å sikre rask retur av asylsøkere uten reelt beskyttelsesbehov, omtaler forskjellige hjelpetiltak for enslige asylsøkere i mottak – og hjelp til mottaksapparatene i Sør-Europa. Deler av EØS-midlene kan øremerkes til saksbehandlingskapasitet i middelshavsland – slik at flere asylsøkere kan få sine sknader behandlet der fremfor å måtte ta den farlige ruten nordover i Europa mot Skandinavia.

Overvåkning av farvann

Regjeringen fikk dessuten gjennom forliket (punkt 12) fullmakt til å overvåke utviklingen i fluktrutene over Middelhavet. «Økt norsk tilstedeværelse skal også vurderes» (punkt 12).

Det er særlig punkt 13 i avtalen mellom de seks partiene som senere er blitt brutt gang på gang i den offentliuge debatten, etter hvert som Arbeiderpartiet, Senterpartiet (til dels), Venstre og KrF av taktiske hensyn har fjernet seg fra forliket: «Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om nye midlertidige beskyttelsesformer, der oppholdstid ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Beskyttelsesbehov skal ligge til grunn for innvilgelse av permanent opphold....Saken skal legges frem slik at tiltakene kan iverksettes i løpet av første halvår 2016».

   Hallo! Er det noen som gjenkjenner dette i stormen mot Sylvi Listhaug, etter det nye forliket 15. desember 2015?

Strengere for familiegjenforening

Punkt 14 i forliket av 19. november innfører strengere regler for familiegjenforening: «Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om å stramme inn retten til familieinnvandring for asylsøkere og flyktninger». Nøyaktig som regjeringen ved innvandrings- og integreringsministeren har gjort. Har hun siden fått støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og KrF på dette punktet? Nei, de sniker seg unna sine egne underskrifter.

   Punkt 15, som de seks partiene har underskrevet: «Stortinget ber regjeringen arbeide for opprettelse av omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere i opprinnelsesland for å forebygge at enslige mindreårige sendes ut på farefulle reiser og for å legge til rette for trygg retur. Slike sentre må drives forsvarlig og i tråd med grunnleggende menneskerettigheter.»

   Hva tror dere skjer hvis regjeringen gjør nettopp dette? Et ramaskrik fra snørr-og-tåre-hold som vil ha flest mulig flyktninger til Norge. Alle andre steder i verden er så langt unna norsk standard at de må selvsagt alle få komme til oss. Det sterkt innvandringsliberale Venstre vil helt sikkert stille seg i spissen for protestene, uansett signatur på et forliksdokument.

Botidskrav

Punkt 16: «Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2016 igangsette et arbeid med sikte på innføring av botidskrav for mottak av kontantstøtte og ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet.» Her vil helt sikkert flere av partiene likevel snu og ikke overholde et forliksløfte. Av taktiske grunner med tanke på stortingsvalget neste år?

   I punkt 17 ber Stortinget regjeringen gjennomgå særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden og sørge for at det stilles aktivitets- og opptjeningskrav til disse der det er naturlig, med sikte på at dette fremmes for Stortinget så raskt som mulig». Så raskt som mulig.

   I debatten har det vært reist en beskyttelsesmur rundt dagens eksisterende internasjonale konvensjoner. Men se, i det siste punktet (18) har de seks partiene sluttet opp om følgende: «Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet. For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store migrasjonsbølger, ber Stortinget regjeringen om å ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon».

   Igjen undertegnet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, KrF, Høyre og Fremskrittspartiet. Flere av disse partiene har siden stilt seg i «bekymringsposisjon» i forhold til det de faktisk gikk inn for. Europarådets generalsekretær, Amnesty, Redd Barna, Røde Kors, Kirken, visse advokatkretser og «rettslærde», medier og rikssynsere av alle slag har siden motarbeidet og tatt avstand fra denne delen av avtalen.

Distanserer seg

Fire av avtalepartnerne rundt asylforliket har siden 19. november gjort maksimalt for å ta avstand fra sine egne underskrifter. Av smålige partitaktiske hensyn, ser det ut til, ikke på grunnlag av hva som er best for Norge på kort og lang sikt, distanserer de seg og motarbeider Erna Solbergs regjering når den gjør så godt den kan for å oppfylle forliket.

Det er ikke særlig imponerende. Jeg oppfordrer alle seriøse samfunnsdebattanter med gangsyn til å studere teksten i de 18 avtalepunktene hver gang Ap, Sp, Venstre og KrF ser ut til å løpe fra standpunktene sine, arrestere dem og stille kritiske spørsmål. Hver gang de sier nei til et forslag fra Sylvi Listhaug, bør de utfordres til å stille med alternativer – alternative tiltak som har samme effekt – for innstramning.

   Deretter kan vi gå over til den neste og viktigste fasen: Integrering og inkludering.