Skjer det noe i klimadebatten?

De siste dagene har flere riksaviser tatt inn en NTB-artikkel om havstrømfenomenet El Niñjos herjinger. Det er FN som slår alarm. Bakgrunnen er at 60 millioner mennesker i 13 land er rammet av tørkeskader: I Afrika, Asia, Mellom- og Sør-Amerika og Stillehavsregionen. Utslagene av El Niñjo er kraftig nedbør i noen regioner, tørke i andre. I tørkeområdene fører manglende nedbør til sterk økning i underernæring og spredning av sykdommer.

El Niñjo er som kjent et fenomen som inntreffer med noen års mellomrom. Det innebærer at overflatevannet i det østlige Stillehavet blir varmere enn «normalt» (et underlig uttrykk, for El Niñjo er et høyst normalt fenomen beskrevet allerede på 1920-tallet). Denne gang har oppvarmingen vært svært kraftig, i andre perioder kan utslagene være mindre.

Pendelen slår tilbake

Både oversvømmelser og tørke har i år rammet særlig Afrika – denne gangen også. Mange mennesker sulter. Rundt 32 millioner mennesker i den sørlige delen av kontinentet er nå helt eller delvis avhengig av hjelp utenfra, ifølge sjefen for FNs humanitære arbeid.

FN er også bekymret over at de samme landene som ramme av El Niñjo, senere i år er sterkt utsatt når pendelen svinger tilbake, men da under navnet La Niñja – som innebærer «uvanlig» kjølig overflatevann i det midtre og sørlige Stillehavet.

Tørkekatastrofen er ille i seg selv, og FN ber verdenssamfunnet om mer hjelp, flere og høyere bevilgninger til humanitær bistand.

Naturlige fenomener

Det interessante i nyhetsoppslaget er at man fra FNs side konsekvent omtaler årsaken som nettopp naturlige fenomener, ikke generelt «global oppvarming» under henvisning til FNs klimapanels dystre spådommer – der alt som skjer er forårsaket av menneskeskapt CO2, olje og gass, fossilt brensel og først og fremst vår alt for høye levestandard.

Det kan skyldes at UNDP og andre FN-organisasjoner er mer opptatt av direkte, erfarte og åpenbare årsaker til hungerskatastrofer. Man har registrert havstrømmenes betydning før og forholder seg til virkelighetens verden.

Andre årsaker enn CO2

Naturlige fenomener som El Niñjo, La Niñja, vanndampens dominans i drivhuseffekten, solens fundamentale betydning for klimaet på jorden, jordaksens svingninger... alt dette er som kjent undertrykket, skjøvet til side, avvist av dagens kvasireligiøse aktivister som tror på hvert ord FNs klimapanel hevder ut fra sine svært kompliserte modeller og scenarier. At alle negative tegn på klimautviklingen skyldes oss selv og vår livsstil. Vi er hjernevasket til å tro på mye uvitenskapelig propaganda de siste 30 årene. Jeg registrerer at under marsjen har vitenskapsmenn og -kvinner forlatt FN-panelet i protest mot misbruket av deres forskning, og at policy-dokumentene ofte ikke har hold i de forskningsresultatene man henviser til. Jeg ser anerkjente og uavhengige forskere protestere, men som møter en massiv mur av nedlatenhet, skepsis og hets.

Hva er årsaken?

Mye av årsaken til all desinformasjonen er kanskje at intelligente journalister har gjort karriere som miljøets fremste forkjempere. For dem er det vondt å innrømme at de har tatt feil. De har alle FNs klimapanel som ståsted og kunnskapsbase og er ikke interessert i å studere og fremme alternative forklaringer og syn. Redaktørene er ikke en gang interessert i å tillate alternative syn på trykk. Det skjer, men da etterfulgt av en flom av motinnlegg som skal drepe slike kjetterske ytringer. Man har én gang for alle konkludert med at CO2 er årsaken til alle verdens fundamentale problemer. Punktum og ferdig snakka.

Det er blitt så ille at organisasjonen Klimarealistene i Norge har måttet søke midler fra stiftelsen Fritt Ord for å komme til orde i den offentlige debatten – siden deres innlegg i pressen blir avvist av debattredaktørene som irrelevante.

De «grønne» partiene

I tillegg til klimajournalistene har vi maktglade ensaks-politikere og -partier av den «grønne» typen som baserer hele sin eksistens på innflytelsen fra FNs klimapanels budskap. De vil aldri bli populære definert som massbevegelser av noen betydning, men de satser på å komme «på vippen» i koalisjoner i den demokratiske delen av verden og på den måten presse sine samarbeidspartnere til å skaffe bevilgninger og posisjoner for seg selv og sine litt sære standpunkter. Legg merke til deres opptreden i TV- og radiodiskusjoner: De messer som prester, lytter ikke til meningsmotstanderes argumenter, bare durer i vei etter et på forhånd vedtatt evangelium. Ramser opp hva «FNs klimapanel har sagt». Tyr til argumentet om at så og så mange forskere «mener det samme som jeg», eller at sannsynligheten for at klimapanelet har rett, er mange-og-nitti prosent. Som om vitenskapelige gjennombrudd er avhengig av antall som mener det samme, eller at slike konklusjoner kan prosent- og brøkregnes.

Skal bevise at panelet ar rett

Og de understøttes av «forskningsinstitusjoner» som ble opprettet i Gro Harlem Brundtlands tid – for å bevise at Klimapanelets konklusjoner bør ligge til grunn for all praktisk politikk – og videre forskning. Panelets konklusjoner er vedtatt som på et kirkemøte. Et ugjendrivelig aksiom som det ikke skal stilles spørsmålstegn ved. Alle institusjonene er mer eller mindre statsfinansierte og ikke reelt uavhengige. For hva vil skje med interessante jobber, godt omdømme (i form av hyldest fra kompiser i samme miljø og klima-journalister) og interessante forskningsprosjekter og tjenestereiser dersom politikerne kommer i tvil og begynner å kutte i budsjettene?

Verdens endetid utsatt

Legg videre merke til at de verste dommedagsprofetiene er i ferd med å bli skjøvet ut i tid. På 1980- og 1990-tallet skulle klima- og miljøkatastrofen ramme verden omtrent i våre dager eller maksimalt 10-20 år frem i tid. Nå skyver klima-propagandistene verdens endetid stadig lenger fremover. For det meste handler det nå om «i slutten av dette århundre». Er noen kommet i tvil, mon tro?

Gang på gang blir påstandene om havnivåstigning som konsekvens av pol-issmeltning og som igjen skyldes CO2, avvist fra kompetent vitenskapelig hold. Påstandene om at «Antarktis smelter» blir resirkulert uten hold i målinger på bakken. Man baserer seg på at den globale temperaturen måles nær urbane strøk (som blir varmere på grunn av menneskelig aktivitet som husoppvarming og asfaltering) og ikke i de stabile atmosfærelagene via satelitt. De siste 18-20 årene har stigning i global temperatur i realiteten stanset opp – i en periode da CO2-utslippene har økt sterkt. Havnivået er usedvanlig stabilt. Man undertrykker opplysninger om tidligere historiske perioder da verden – uten menneskeskapt CO2 – var mye varmere enn i dag, da nordmenn hadde husdyr og dyrket korn på Grønland. Perioder da polisen i nord var mindre i utstrekning, som nå, og Nordvest- og Nordøst-passasjen i prinsippet var åpne for skipsfart. Da breene i Norge trakk seg tilbake, for siden å vokse igjen.

Et interessant skifte?

Derfor er det interessant å se El Niñjo og La Niñja bli omtalt som årsaken til truende tørke og hungerskatastrofer, og ikke «den globale oppvarmingen på grunn av CO2». Denne CO2-oppvarmingen som skal gjøre verdensklimaet «villere og våtere». Men som kanhende skyldes naturlige, sykliske fenomener som havstrømmer.