Norges bidrag i kampen mot IS

Fem av åtte partier på Stortinget, med i alt 151 av 169 representanter i ryggen, har gitt sitt samtykke til at Norge sender spesialstyrker på rundt 60 personer til Jordan for der å trene styrker som er villig til å bekjempe IS inne i Syria. Norge har gjort det samme i Afghanistan i en årrekke og utfører samme oppdrag i Irak. Også der med begrunnelsen at det gjelder å sette arabere og kurdere i stand til å stanse og nedkjempe noen av verdenshistoriens verste terrorister uten selv å gå inn i kampen på bakken.

   Norske spesialsoldater er anerkjent i det internasjonale fagmilitære miljet og sterkt ønsket i kampen mot terrorfaren.

Bred ryggdekning

Mens Høyre, Frp, Arbeiderpartiet, Venstre og KrF har gitt sin tilslutning i Stortingets utvidede forsvarskomite, er medie-Norge sterkt splittet. Noen medier, som Aftenposten, støtter engasjementet i Jordan og Syria, mens Dagsavisen og selvsagt Klassekampen og Dagbladet legger både reportasjer og kommentarer tett opptil et mer eller mindre kontant nei. NRKs medarbeidere liker nok heller ikke Norges ja til å gå aktivt inn i koalisjonen av 65 land og organisasjoner for å motarbeide IS. Det vises gjennom hvilke «eksperter» de haler inn til studio.

   Dagsavisen er et interessant eksempel fordi avisen står Arbeiderpartiet svært nær. Man er selvsagt ikke bundet av partiets standpunkter og opptrer ofte uavhengig – svært uavhengig. Bortsett fra når vi er inne i sluttfasen av en valgkamp, da er avisen en ren propagandasentral for venstresiden og LO. Men Dagsavisen distanserer seg altså kraftig fra Arbeiderpartiets støtte til regjeringen når det gjelder den aktuelle saken.

Gir «eget parti» liten støtte

Denne gang har avisen åpenbart valgt å si seg enig med SV, MDG og Senterpartiet. Hvordan kommer det frem? Ved anretningen på nyhetsoppslag og reportasjer. Noen innbiller seg kanskje at «forskere» eller «eksperter» er selvstendige sjeler bare på jakt etter sannheter og fakta. Det er en illusjon. De er like mye styrt av ideologi og personlig «synsing» som alle andre, men er flinkere til å finne belegg for sine standpunkter og «råd». Når en journalist i aviser, radio eller fjernsyn skal dekke en nyhet, vet han eller hun utmerket godt hva slags svar de får om de henvender seg til den eksperten i motsetning til den eksperten.

   Oppslagets karakter 4. mai - «Vet ikke hvem vi støtter» - og vignetten «Omstridt norsk rolle i Syria-krigen» viser at redaksjonen har tatt et standpunkt i retning av å være mot de norske spesialsoldatenes innsats, og innholdet er en gjenfortelling av hvor forskerne Ståle Ulriksen, Kristian Berg Harpviken og Kjetil Selvik selv står. De problematiserer maksimalt den norske innsatsen. For situasjonen er uoversiktlig, de ulike motstandsgruppene i Syria kan skifte side, og ingen grupper opptrer etter den norske definisjonen av å være «moderat». Alle har blod på hendene, de har drevet med overgrep, de er for all del ikke demokrater. Man blander inn et moralsk element.

Må bekjempes nå

Hva så? Hovedpoenget er at IS må bekjempes nå fordi terrororganisasjonen og kalifatet eksporterer sin terror, den setter inn sine terrorister i andre land enn i Midt-Østen - i Europa, og det ganske nær oss. Det er en himmelvid forskjell på innbyrdes stridende religiøse, etniske eller nasjonale hærer og militser i det dysfunksjonelle Midt-Østen, og de ekspansive terrorbandene. Hvordan gruppene opptrer internt i regionen, er én sak, en ganske annen er om de bruker eksplosivene sine tvers over Middelhavet helt opp til våre egne grenser. Ved å sette inn norske soldater for opptrening av anti-IS-kamp reduserer vi terrorfaren hjemme hos oss selv.

   De militsmedlemmene som vil få norsk eksersis før og under kamp, er alle motstandere av IS og er villig til å kjempe mot dem. Det er hovedsaken. Hva som skjer etterpå, er selvsagt ikke uten betydning, men her må man ta grep mot de største problemene, de som eksisterer nå. Det er ikke noe argument at Vesten, særlig USA, i en periode ga våpenhjelp til mujahedin i Afghanistan i en periode da Sovjet hadde okkupert landet. Det var i en periode da Sovjet-Unionen fortsatt var ekspansjonistisk og ville erobre stadig nye land fysisk og ideologisk.

Bildet kan endre seg

Da så Taliban tok over og gjorde Afghanistan til et fritt baseområde for Al Quaida, slik at terroristene kunne angripe USA og andre vestlige land, ble bildet endret. Slikt skjer i krig og alvorlige konflikter. Vestlige allierte måtte gå i kompaniskap med Stalin for å stoppe Hitler under annen verdenskrig, deretter oppsto de skillelinjene som førte til den kalde krigen (som var ganske varm i enkelte land og verdensdeler – krig ved stedfortreder).

   Som sagt, Arbeiderpartiet har gitt regjeringen klarsignal for å bekjempe terror på terrorens hjemmebane i Irak og nå Syria. Partiets medier og informasjonskanaler med tilliggende herligheter synes å være av en annen oppfatning og kjører sitt eget løp. Over tid vil nok det påvirke Ap-velgere og -politikere slik at støtten til regjeringen kan glippe. Det er alvorlig i seg selv, men ikke avgjørende – i første omgang. Likevel: Det er ganske viktig for norsk utenrikspolitikk at de store partiene og de fleste partier står samlet i forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk, ihvertfall langs de brede og lange linjene.

Flere motiver

Situasjonen i Midt-Østen er uoversiktlig og lite forutsigbar fordi flere motiver eksisterer parallelt i hodene på dem som kjemper mot IS. Kurdere kjemper mot IS fordi kalifatet har erobret store deler av det de anser som sine kjerneområder. Der ønsker de å opprette en egen etniske stat og bryte opp det mønsteret og de statsdannelsene som vestlige imperialistiske kolonimakter i sin tid opprettet. Denne kurdiske staten omfatter deler av dagens Tyrkia, Syria og Irak. Alle disse tre vil slåss hardt for å opprettholde nettopp disse kunstige grensene.

   Men på kort sikt er kurderne og andre religiøse og etniske grupper innstilt på å bekjempe IS. Det bør være nok for oss i denne omgang. Noen av dem ønsker å kaste Assad som ledd i den arabiske våren. Det får komme senere. I dag, i 2016, er det om å gjøre å knuse IS som «statsdannelse» og deres kilder og ressurser for terror. Slik at de ikke er istand til, eller får mindre anledning til, å eksportere terroren. Kampen mot IS er Vestens og Europas selvforsvar. Så kan det oppstå nye utfordringer. Men dem får vi møte når de oppstår. Verden er ikke statisk.