Gode dager for olje-Norge

Utdelingen av konsesjoner for leting etter olje og gass i Norskehavet og Barentshavet er en god nyhet for oljeselskaper og deres ansatte, for visse geografiske områder og deres befolkning – og for alle som bor og lever i Norge både nå og i tiårene fremover.

   Med til dels ondsinnet propaganda og irrasjonelle argumenter («vi må redde kloden før dommedag kommer, legge ned oljeproduksjonen så fort som råd er») er olje- og gassindustrien i en rekke år blitt motarbeidet, stigmatisert og gitt skylden for såvel global oppvarming, forurensning og klodens undergang.

   Går man bak slagordene, de følelsesladede utbruddene og den nesten kvasireligiøse ideologien til miljøbevegelsen, ser vi politikere og aksjonister som ønsker makt og innflytelse i samfunnet, som vil endre livsstilen og væremåten vår med tvang. Det er blitt noe uhyggelig ensporet, enøyet og grenseløst usaklig og svermerisk over påstander og «argumenter». Journalister som har gjort karriere i miljø- og klimaspørsmål nekter å diskutere motargumenter og motforestillinger fra annet vitenskapelig hold enn konklusjonene til det gudbenådede klimapanelet. Dyktige og anerkjente klimaforskere som finner andre årsaker til klimaendringer enn de menneskeskapte, blir tiet ihjel. Bare dette er nok et tegn på egen usikkerhet og tvil innerst inne: Man tør ikke åpent debattere de andre teoriene og årsakssammenhengene.

Kvalmende politisk korrekt

Det er blitt noe kvalmende politisk korrekt over reportasjene, intervjuene og kampanjejournalistikken. Vi forvalter sannheten, vi er de eneste som har vitenskapelig grunnlag for det vi hevder, alle andre som reiser motspørsmål er fortsatt tilhengere av at jorden er flat. «Vitenskapen har sagt sitt, diskusjonen er over, nå må vi handle!»

   De store, ansvarlige partiene som tenker helhet og bruker fornuft, ser nok mer de lange linjene i økonomien, sysselsettingen, verdiskapningen og velferdsstatens bærekraft. De står riktignok med ett ben i de politiske realitetenes verden og presses av vippepartier som sitter med nøkkelen til et styringsdyktig parlamentarisk flertall, men samtidig med det andre benet – og hodet - i virkelighetens verden. En virkelighet der Norge er et lite land, et bitte lite land i den store sammenhengen. Følger man tankegangen rundt fossile utslipp som årsak til alle klimaendringer og «en stigende oppvarming av jorda» (en oppvarming som har stått stille de siste 18 årene), utgjør de norske «klimautslippene» én prosent av de globale. Vår påvirkning er minimal.

Fattigdomsbekjempelse

Men Norge har overskudd på fornybar energi for eget bruk og er samtidig stor eksportør av olje og gass, som er langt mer «klimavennlig» (mindre forurensende) enn primitiv fossil avbrenning og kullfyrte energiverk. For verden trenger energi, mye mer energi. Særlig er tilstrekkelig energi nøkkelen til bestrebelsene på å få milliarder av mennesker ut av fattigdom. De kan ikke basere seg på sol og vindkraft alene, spesielt når vi ser på vareproduksjon, transport og kommunikasjonssystemer. Olje og gass vil i lang tid fremover være helt nødvendig i utvikling av velstand og velferd på verdensbasis. Sånn er det bare.

   I 2013, under Stoltenbergregjeringen, vedtok Stortinget å utlyse nye letekonsesjoner med vekt på Barentshavet. Her er det flere interessante strukturer som kan inneholde store mengder olje og gass. Det som skjedde 18. mai var bare en oppfølging av hva Stortinget alt hadde bestemt – selve utdelingen av letetillatelser til oljeselskaper som hadde søkt. I mellomtiden har oljeprisen falt kraftig, men den kommer til å stige igjen – og en pris på 50 dollar gir tilstrekkelig bærekraft for investeringer i enkelte leteområder allerede nå. Den vurderingen kan vi forøvrig trygt overlate til næringen selv, ikke politikere. Fra funn til produksjon kan det gå ti år – derfor haster det med å gi klarsignal for leting etter drivverdige forekomster. Det beste er at virksomheten er jevn – og at ny produksjon på nye felt erstatter felt som er på retur i produksjonsmengde. Det er også bra for oljefondet og avkastningen, som igjen kommer hele det norske samfunnet til gode.

Et nytt kapittel

Det er over 20 år siden nye leteområder er fordelt for utforsking, så egentlig snakker vi om et nytt kapittel i norsk petroleumsvirksomhet. Spesielt er det gledelig at vår nordligste landsdel endelig får en håndsrekning fra sentrale myndigheter. Leting og utforsking utenfor Finnmark legger grunnlaget for lønnsomme arbeidsplasser og vil bidra til vekst og verdiskaping. Det gjelder også Nord-Norge generelt og leverandørindustrien på Vestlandet, som sliter tungt om dagen.

   Den hissige debatten om «iskanten» har selvsagt til en viss grad overdøvet det positive i konsesjonsutdelingene. Polariserende og konfliktsøkende medier boltrer seg i kraftuttrykk og skaper harde fronter – som vanlig. Selv er jeg overbevist om at befolkningen i Nord-Norge og Finnmark vil støtte regjeringen og ser mulighetene for næringsutvikling og verdiskaping.

Møter seg selv i døra

Ja, iskanten: Det snodige er at miljøbevegelsen og noen partier som baserer seg på dens budskap, egentlig har møtt seg selv i døra: De har jo påpekt gang på gang det faretruende i at isen i Arktis har smeltet så mye at iskanten har trukket seg tilbake, lenger mot nord (bekreftet av forskerne). Det er et faktum. Men med en iskant lenger nord har det selvsagt, reelt og logisk, åpnet seg nye isfrie områder der oljeleting og -produksjon kan finne sted lenger sør, der iskanten gikk tidligere.

   Konsesjonsblokkene som nå er delt ut, har tilstrekkelig avstand til den reelle iskanten til at oljevirksomhet kan foregå på forsvarlig vis, innbefattet miljø, helse og sikkerhet. Her vil hverken regjering eller fagorganer vike. Det er forøvrig en myte at forholdene for oljevirksomhet blir tøffere og barskere desto lenger nord man kommer. Alle som har opplevd de verste Nordsjøstormene kan bekrefte det.

Et frigjort Arbeiderparti

Det er en lykke for landet at Arbeiderpartiet har frigjort seg fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og nå følger en mer selvstendig kurs i spørsmål som har med oljeutvinning å gjøre (dvs. de to småpartiene har mer eller mindre sagt farvel på eget initiativ, noe rødgrønt alternativ eksisterer ikke foran stortingsvalget neste år. I stedet forsøker Arbeiderpartiet å bevege seg mot «sentrum» i et forsøk på å trekke KrF inn i sin maktsfære.).

   Det er grunn til å gratulere befolkningen i Nord-Norge med oljekonsesjonene utenfor sin kyst. Fiskerier og offentlig tildelte arbeidsplasser er ikke tilstrekkelig til å opprettholde sysselsetting og velferd. Det er det bare verdiskaping i ny privat virksomhet som kan.