Barnehager i lek og læring

I mangel av en valgstrategi som virker (dårlige meningsmålinger), tyr Arbeiderpartiets og dets støttespillere til kortsiktig taktikkeri, der profesjonskamp er ett av virkemidlene for å fremme egne (først og fremst de LO-organisertes) interesser. Det bekrefter et oppslag i Dagsavisen 9. mai og dagene etter. Barnehagebarns språklige ferdigheter er tema.

Det er ikke måte på krigersk og unyansert ordbruk avisen velger å bruke på vegne av partiet som står den nærmest. Hør bare på disse påstandene:

   Regjeringen og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) «raserer barnas barndom», «kritikken hagler» mot kunnskapsministeren (på bakgrunn av noen få innhentede uttalelser). En forsker hevder at «Tida til barns frodige, kreative, selvinitierte lek skrumper inn». Og som dette ikke er nok, skriver avisen at «Pedagoger og fagfolk slår barnehagealarm» og «Pedagoger og fagfolk raser». Man skulle nesten tro at dette er det verste som kan hende i fedrelandet, nest etter en tredje verdenskrig.

Tidlig innsats for språk

Hva det egentlig dreier seg om? Rett og slett et initiativ fra Solberg-regjeringen om tidlig innsats for å styrke språkferdighetene til barn som – etter barnehagetiden – skal begynne i vanlig norsk offentlig skole. Både forskere, eksperter og pedagoger har ropt varsku om hvor viktig barns evne til å beherske språk er ved skolestart, og har gang på gang etterlyst tidlig innsats og mer oppmerksomhet rettet mot barnehagene og dets rolle for barns lek - og læring. Hensikten er å sørge for at barn senere skal klare seg bedre gjennom skoleløpet og få ned frafallet i den videregående skolen i den andre enden.

   Utgangspunktet er noe så prosaisk som en stortingsmelding for kvalitet i barnehagen. Den heter «Tid for lek og læring». Her varsles det at barnehagene skal få ny rammeplan, noe tilsvarende, men likevel annerledes enn skolens læreplaner. Ikke noe merkelig i det. Også i dag må norske barnehager som mottar statstilskudd innordne seg et lovverk, ha en formålsparagraf i tråd med loven, og følge planer og forskrifter.

Kan benytte en norm

Men så har altså kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i stortingsmeldingen skrevet at det vil bli foreslått tilbud om en norm for hvor mye språk en femåring bør kunne – året før han eller hun begynner i første klasse. Hva er det som er så forferdelig med et slikt initiativ når «alle» krever tidlig innsats i tilfelle problemer på et senere alderstrinn?

   Normen for hva en bør kunne forvente av språklige ferdigheter hos en femåring er ment å være et verktøy som barnehager eller barnehageeiere kan bruke hvis de ønsker det. Mange barn, ikke minst innvandrere, sliter i dag med store språkproblemer som blir fanget opp alt for sent, noe blant annet Dysleksi-Norge har vært opptatt av. Når slike problemer oppdages i en barnehage, hva er da galt med å gjøre noe med det? Om ikke annet, så kan det vel være klokt at den barneskolen hvor eleven skal begynne året etter som seksåring blir gjort oppmerksom på hva de barnehageansatte har merket seg hos enkelte barn?

Ikke noe læringsmål

Kunnskapsministeren presiserer overfor Dagsavisen at den nye planen for norske barnehager ikke innfører læringsmål. Det skal ikke stilles krav om at at barna skal kunne bestemte ting. Barnehagene skal ikke sjekke hva barna har lært når de går ut av barnehagen. Alle barn skal ikke språktestes eller gjennomgå en obligatorisk kartlegging. Barnehageansatte skal ikke pålegges å dokumentere alt hva barn gjør, hvordan de kler på seg, spiser eller leker. Barnehagene skal ikke pålegges å fylle ut nye skjemaer eller benytte bestemte kartleggingsverktøy.

   Det er derfor ganske drøyt å påstå, slik «forskere, eksperter og pedagoger» gjør med sine krigerske kraftuttrykk overfor Dagsavisen, at innholdet i stortingsmeldingen nærmest avskaffer leken i barnehagene.

   Røe Isaksen understreker selv: Leken har en egenverdi. Det meste av barnehagedagen vil fortsatt bestå av lek. Samtidig er han opptatt av at barn også kan lære gjennom lek og mener voksne kan legge til rette for dette. Nøyaktig det samme som foreldre og foresatte er opptatt av.

Kampanjejournalistikk

Hele oppsettet på oppslagene i Dagsavisen (saken blir fulgt opp dagene etter) oser av politisk kampanjejournalistikk der formålet ikke er å opplyse hva saken dreier seg om, men om hvor mange kritiske uttrykk det går an å hoste opp mot kunnskapsministeren og regjeringen. I den prosessen går man til de faste kildene man kjenner ståstedet til i slike saker. Ingen nyanser, ingen motkilder. Anerkjente pedagoger og forskere som mener noe annet, blir ikke spurt.

   Når man så har hisset opp lesere, politikere og de forutsigbare medsammensvorne i Utdanningsforbundet, blir saken hevet opp til stortingsnivå. Meldingen skal behandles i slutten av denne måneden.

   Tenk, etter det Dagsavisen vet å fortelle, vil kunnskapsministeren lide et «sviende nederlag». KrF blir mobilisert uten at partiets talsperson synes å ha finlest stortingsmeldingen. Vedkommende tror at lovendringen «åpner for utstrakt kartlegging av hvert enkelt barn».

Katten ut av sekken

Så kommer det som synes å være den egentlige hensikten med Dagsavisens oppslag: Barna trenger flere barnehagelærere rundt seg. Flere ansatte! Som et ekko av «flere lærere i skolen». En nasjonal bemanningsnorm! M.a.o. en profesjonskamp på vegne av Utdanningsforbundet – som er en faaagforening, først og sist. Stortingsrepresentanter for Arbeiderpartiet, Venstre, Senterpartiet og SV sprer edder og galle. Man snakker som om «den norske barnehagemodellen» står i fare. Igjen kommer påstandene om at man legger opp til omfattende kartlegging, måling, vurderinger og rapporter, som da vil ta fokus bort fra de barna «som virkelig trenger hjelp». Og så blir selvfølgelig Datatilsynet mobilisert. For tenk, merknader knyttet til en femårings språklige nivå, kan hefte ved personen i hele dets levetid. Det er stygt, det!

   Krigsretorikken er rett og slett fordummende. Påstander blir ikke dokumentert. Deler av det pedagogiske fagfeltet blir ikke spurt, bare de som støtter kritikken mot regjeringen. De som har skrevet stortingsmeldingen, får ikke anledning til å utdype og forklare.

Dette er ikke objektiv journalistikk, men ideologisk og partipolitisk valgkamp.