Hva skjer i Russland?

2. mai hadde kommentator Frank Rossavik i Aftenposten en interessant vurdering i sin spalte: «Engstelig stormakt» handlet om russernes frykt for at Sverige skal føle seg så truet av et ekspanderende Putin-regime at landet melder seg inn i NATO. Utenriksminister Sergej Lavrov advarer: Russland vil i så fall gjøre «nødvendige tiltak». Kortversjonen av disse «tiltakene» er mer aggressiv aktivitet i luften og til havs. I Østersjøen oppfører russiske sjøstridskrefter seg allerede som de gjorde midt under den kalde krigens kjøligste periode. Samtidig viser Lavrovs uttalelser at den mektige nasjonen han tjener, er engstelig og i virkeligheten opplever en svak periode.

Selvsagt stiller Lavrov virkeligheten fullstendig på hodet: Annekteringen av Krim og Russlands rolle i Øst-Ukraina var det alvorligste bruddet på internasjonal rett siden annen verdenskrig og et eklatant brudd på Helsingforsavtalen. Som en reaksjon på dette kom sanksjonene.

En usann påstand

Påstanden om at NATO utvider sitt område for å «ta» Russland er, heller ikke sann: Landene i Øst-Europa, spesielt de baltiske, ønsket større tryghet og bønnfalt nærmest NATO om medlemskap. De hadde levd under sovjetdiktaturets skygge i 60 år (Estland, Latvia og Litauen ble slettet av kartet og innlemmet i Sovjet som sovjetrepublikker) og så en historisk sjanse til å sikre seg nasjonal uavhengighet. En analyse av hvilke militære ressurser disse landene har til disposisjon viser klart og tydelig at de ikke utgjør noen trussel. Det dreier seg nærmest om grensevakt. Både de baltiske landene og resten av Øst-Europa (med unntak av Polen) kan erobres i løpet av timer eller dager dersom Putins armeer får angrepsordre. NATO-paktens forpliktelse om «en for alle, alle for en» er det eneste dagens Russland frykter, eller må ta hensyn til. Resten er oppspinn, løgnpropaganda og en paranoid tankegang som man tyr til på hjemmebane for å sikre oppslutningen om lederskapet. Russland trenger ingen geografiski «bufferesone» for å føle seg trygg.

Økende interne problemer

Jo, dagens Russland er engstelig for fremtiden, men ikke på grunn av fare for angrep utenfra. Fallet i oljeprisene har rammet landet hardt. Ifjor måtte Putin redusere budsjettene sine med over ti prosent, og ti nye prosent i år. Det betyr et voldsomt fall i levestandard og kraftig stigning i arbeidsløshet. I 2015 måtte 110.000 ansatte i bare sikkerhets- og politimyndighetene gå fra jobbene sine. I industrien er arbeidstiden redusert og lønnsutbetalingene tilsvarende. Rubelens verdi er halvert, og inflasjonen er høy. Jevnt over har vanlige russere opplevd det største fallet i levestandard siden 90-tallet. Bare matvareprisene har steget med 40 prosent. Investeringene i oljeindustrien er fallende. Renten på 17 prosent virker lammende, og før eller siden vil selve oljeproduksjonen bli redusert. Nylig reduserte Russland sin militære kapasitet i Syria: det ble for dyrt.

Bra for verden

Det er bra for verden at oljeprisen er lav ennå en stund. USA er på overskudd når det gjelder oljebehov og -produksjon takket være skiferoljen, og OPECs andel av verdensproduksjonen synker slik at kartellets innflytelse faller. Iran øker sin oljeutvinning, og ingen andre land er interessert i å redusere sin. Alle vil holde på sine markedsandeler.

Lav oljepris er også bra for u-land og alle som er avhengig av olje og gass som energibærere i levestandardsutvikling. Det er bra for land som prøver å hente store befolkningsgrupper ut av fattigdom. Egentlig er det også bra for norsk eksportrettet næringsliv: Når handelspartnere i utlandet får lavere produksjonsutgifter og bedre transportøkonomi takket være lav oljepris, er det bedre utsikter for norsk eksport. Norge må selge minst halvparten av alt som produseres til andre land. Oljefondet er stort nok som buffer og reserve i mange år fremover, inntil prisen igjen stiger.

Prisen vil stige

For før eller siden vil oljeprisen igjen stige, og det skal ikke så mange og store begivenheter til før den påvirkes: Brannene i Canada har ført til at landets oljeproduksjon har falt. Det har gitt en prisstigning på noen dollar fatet de siste dagene.

I mellomtiden blør Russland. Putin kan holde på en stund til. Han har et solid grep på medier og meningsdannelse og bruker propagandaapparatet til å fortelle russerne at «de andre har skylda» og at folket må stå sammen med ham mot aggressive naboer. Typisk for svake ledere når det røyner på i innenrikspolitikken.

Vil Putin skape en ny utenrikspolitisk krise for å få økt oppslutning hjemme? Det er det klassiske scenariet i diktaturer. Sikkert er det iallfall at Russlands enehersker ikke lenger kan gi landet både smør og flere kanoner. Han må snart velge.