Det har vært redaktørskifte i Aftenposten, Norges største abonnementsavis. Mediehuset Schibsted under Tinius-stiftelsen har fortsatt betydelig innflytelse i norsk politikk og samfunnsliv, selv om troverdigheten nok er svekket i forhold til avisens status i det vi kan kalle etterkrigstiden. Før årtusenskiftet og frem til røde Hilde Haugsgjerds redaktørperiode mellom 2009 og 2013 var det stort sett opplest og vedtatt at det som var trykket i Aftenposten sto til troende. Berømt var slagordet "solid grunnlag for egne meninger". Journalistikken var saklig og viste vilje til objektivitet. Skillet mellom nyheter, reportasjer og andre journalistiske uttrykksformer på den ene siden, og kommentarer på den andre, var tydelig. Utvalget av stoffområder, utenom hendelsesnyheter, var variert og relevant. Portvokterrollen ble ivaretatt. Kommentarene egnet til å nikke anerkjennende til - for det meste.
Synkende kvalitet
Språklig var avisen forbilledlig, og korrekturfeil, direkte gale faktaopplysninger og misforståelser en sjeldenhet. De siste tiårene har vi imidlertid kunnet observere en tendens til synkende kvalitet. I perioder er det ikke gått en eneste avisdag uten korreksjoner og "presiseringer". Det har delvist sammenheng med at korrekturleserne forsvant sammen med røde regnskapstall, og journalistene selv, noen ganske unge og uerfarne og ikke spesielt språkmektige, har fått et personlig ansvar for kvalitetssikring av alle sider ved en artikkel - juridisk, etisk, språklig. Det er dessuten blitt færre utegående journalister og korrespondenter, og desto flere kommentatorer - synsere som aldeles ikke er til stede der tingene faktisk skjer. De er billigere i drift enn reportere som drar ut for å hente inn nyhetene. Vi trenger egentlig ikke så mange til å mene noe for oss.
Grønne tall gir redaksjonell frihet
Forfallet har naturligvis en økonomisk bakgrunn - annonsører har valgt andre kanaler til forbrukerne enn papiravisene. Sosiale nye medier, der forbrukerne faktisk befinner seg, har overtatt inntektene via sine teknologiske plattformer. Ikke rart at Aftenposten har vært "i krig" med kjemper som Facebook, Twitter og Google. Glem for et øyeblikk alle påstander om hvor farlig de teknologiske plattformene er for ytringsfrihet, samfunnsdebatt og etikk - dette dreier seg i like stor grad om kommersielle egeninteresser. Men man gjemmer sine motiver bak prinsipper og vikarierende argumentasjon.
Den avgående sjefredaktør Espen Egil Hansen har gjort en stor og suksessrik innsats siden 2013 for å rette opp økonomien gjennom moderne digitaliseringsverktøy og -metoder. Aftenposten går nå med overskudd så det holder. Som redaktør har han imidlertid vært lite synlig. Det virker som om hver enkelt avdeling har fått styre og utvikle seg selv. Det gjelder også ansettelser.
Har noe i ermet
Den nye sjefredaktøren Trine Eilertsen har etter eget utsagn ingen planer om å gjøre de store, fundamentale endringene. I hvert fall ikke til å begynne med. Hun kom til Oslo og Akersgaten som et friskt pust fra Vestlandet (Bergens Tidende) for fem år siden, og hadde muligheten til å "se ting utenfra". Der var faktisk noen anslag til mild kritikk av Oslo-eliten og dens lukkede nettverk, særlig på det kulturelle feltet, men også stammefellesskapet blant de politiske journalistene. Hun fant miljøet en smule trangt. Alle kjente alle, eliten omgikkes hverandre både faglig og vennskapelig - og da er veien kort til følelsesmessig inhabilitet. Det ble med det. Man får en følelse av at hun har tilpasset seg.
Bort fra det liberalkonservative
Det er på det politiske og ideologiske område Aftenposten imidlertid har endret seg mest under marsjen de siste 25 årene. Lenge levde avisen opp til formålsparagrafen om at journalistikken skulle ha forankring "i et liberalkonservativt samfunnssyn". Den forankringen følger avisens journalister, kommentatorer og redaktører bare i begrenset utstrekning nå, så forsåvidt ville det være redelig om dette punktet ble fjernet helt. Eilertsen sier da også i et tiltredelsesintervju at hun ikke synes formålsparagrafen er "veldig velformulert". Hun vil se på om det er naturlig å endre den.
I hvilken retning, kan man spørre? Svaret er helt sikkert: Bort fra det liberalkonservative, en enda mer markant glidning i retning det ulne sosialdemokratiske og trendy "grønne". I så fall endres kartet etter terrenget - den faktiske journalistikken som utøves til daglig.
MDG`s hofforgan
Men i enda større grad vil nok sjefredaktøren måtte knele for hærskaren av MDG-journalister som har hatt nakketaket på redaktørene i ganske mange år allerede. De har fått boltre seg fritt. Vi som ser tingene utenfra, ser også hvor effektivt debattredaktøren har holdt andres meninger på en armlengdes avstand hva gjelder miljø- og klimaspørsmål, en streng og rettferdig flyktningpolitikk og en fortsatt sterk olje- og gassektor. Avisen har vært en mester i å kringkaste og fyre opp under alt det skambelagte som har ridd denne nasjonen det siste året. Dessuten må man være professor emeritus, generalsekretær i organisasjoner med mange medlemmer, aktive rikspolitikere eller lobbyister for naturvern og klimainstitusjoner for å få adgangskort til spaltene. Med noen få, usynlige unntak - for liksom å flagge ytringsfrihet.
Fra individet til kollektivet?
Siste del av Aftenpostens formålsparagraf dreier seg om å "støtte det sosiale og kulturelle fellesansvaret". Jeg regner med større vektlegging av dette punktet under Trine Eilertsen, med den konsekvens at "fellesskapsløsninger" og ikke de private løsningene skal ha forrang i nyheter, reportasjer og kommentarer. Oppsummert: Trine Eilertsens inntog som toppredaktør vil, slik jeg ser det, føre til enda mer venstredreining i Norges største abonnementsavis og i et mediehus som satser tungt på digitale plattformer - med NRK som suksessrikt forbilde. Jeg aner hva vi har i vente.
For mange av Aftenpostens journalister vil endringer i formålsparagrafen helt sikkert fremstå som en stor frigjøring. De vil kunne boltre seg friere med sitt sosialdemokratiske vassaue. Det kollektive vil trumfe individet og forsvaret for den personlige friheten. Andre medarbeidere, som tross alt har vokst opp med de liberalkonservative refleksene i ryggmargen, vil med sorg måtte erkjenne at deres tid er ute - noen av deres kolleger ble skjøvet ut allerede i Haugsgjerd-tiden. Tilsynelatende av regnskapsmessige årsaker. De eldste, og noen av de aller dyktigste, måtte gå først.
Opposisjonsorgan?
I så fall betyr det at det norske samfunnet har mistet siste rest av en "borgerlig", ikkesosialistisk avis, som på noen områder har hatt synspunkter på lederplass og ellers i journalistisk praksis som forsiktigvis har støttet de store linjene i Solbergregjeringenes program og politikk. Da finnes ikke lenger en eneste større dagsavis i vårt land på den liberalkonservative siden. Hvilke konsekvenser det får både på kort og lang sikt, er det verdt å reflektere over. Høyre har all grunn til å være bekymret over det som skjer. Amedia - Arbeiderpressen - har effektivt skaffet seg eierskap og kontroll over et 80-talls lokal- og regionaviser, og både redaktøransettelser, ansettelser av journalister og formålsparagrafer har dreid mot venstre. Der finnes knapt noen "borgerlige" aviser i Norge lenger.
Så ser de av oss som både har hatt sin arbeidsplass i norske medier gjennom hele yrkeslivet, og lest mange aviser i det daglige, at kvaliteten på innholdet har endret seg i takt med de sosiale medienes inntogsmarsj. Aftenposten, og andre, benytter seg stadig mer av effektive virkemidler hentet fra Facebook, Twitter, Instagram og YouTube: Vekt på følelser, ikke fornuft, korte, kraftige meningsytringer, sterke menneskelige opplevelser som fremstilles som representative for samfunnsutviklingen, ordbruk hentet fra krigsretorikk og propaganda: Fremstillinger som skjerper motsetningene i samfunnet og øker polariseringen. Nyansene som er forsvunnet, språket som er blitt fattigere - vi nærmer oss et vokabular som kan betegnes som Cockney-norsk i pressen. Kombinert med det veldig enkle og tabloide, de store bildene fremfor tekst med med presis mening og relevant innhold.
Forsvarskritisk
Noen av oss har observert at Aftenposten lenge har vært blant landets mest forsvarskritiske aviser. Ikke forsvarsfiendtlig, men -kritisk. Ingen store avgjørelser eller langsiktige vedtak er funnet gode nok for avisens journalister og redaktører. Det er alltid noe som ikke fungerer, som mangler. Vi bør ikke ha tro på forsvaret av Norge. Beredskapen er visstnok elendig, forsvarsevnen er ikke verdt pengene. Med mange små drypp gjennom år bidrar det til å svekke nordmenns forsvars-vilje. Avisen er gått foran i kritikk av kampflyinnkjøp, av basekonsentrasjoner, av NATO-soldater på trening og øvelser. Ikke alltid med rene ord på lederplass, men ved å slippe til en hærskare av kritikere som enten ønsker å svekke landets forsvarskraft eller som har andre motiver for kritikken (les: distriktspolitikk, styrking av egen foresvarsgren på bekostning av de andre). Personlige karrierehensyn.
Treholt inn i varmen
Lørdag 4. januar kommer et stort oppslått debattinnlegg av den spiondømte landsforræderen Arne Treholt og en norsk professor i Moskva. De mener Norge må orientere seg bort fra dagens forsvars- og sikkerhetspolitiske linje og lytte mer til hva Putin-Russland mener om verdenssituasjonen og Norge som nabo og "flankeland". Oppslagets karakter er neppe tilfeldig, og det kommer noen få dager etter redaktørskiftet i avisen. Eilertsen må ha godkjent dette. Jeg tolker det som et forsøk på å rehabilitere Treholt, og en invitasjon til debatt om Norges alliansetilknytning og andre store geopolitiske spørsmål der oppbrudd og nyorientering er satt på dagsorden. Det er lurt og lettvint å gjøre dette mens vi har en upopulær president i Washington.
Bort og vekk med Soleimani
Det vellykkede amerikanske forkjøpsangrepet mot den iranske sjefsterroristen og fredsforstyrreren Quasem Soleimani burde i en normal Aftenposten-sammenheng ha utløst en helt annen reaksjon enn de nærmest heltedyrkende oppslagene i avisen. Generalmajoren i den brutale og undertrykkende revolusjonsgarden og sjefen for Quadsmilitsen står bak fordekt krig og terrorisme både i Irak og andre land, ikke minst rettet mot Libanon og Israel. Aftenposten har visst ikke fått med seg at den iranske generalen befant seg i Irak den for ham skjebnesvangre dagen. Hva har en iransk general i Irak å gjøre - på fremmed territorium? Senere er det lagt vekt på hans militsgruppers demonstrasjoner mot den amerikanske ambassaden, mens man behendig har unngått alle de tusener gledesytringer blant irakere som jublet over den forhatte generalens død.
Oppsummert uke
På en og samme uke har Aftenposten ikke bare sluppet en Treholt inn i avisens varmestue og gitt ryggstøtte til en grunnleggende anti-NATO og anti-USA-debatt på Putins premisser, avisens nye redaktør vektlegger åpenbart også helt andre sider av Midtøsten-politikken enn hva man kunne forvente av et "liberalkonservativt" organ. Den russiske ambassaden i Oslo har hatt en god uke etter nyttår.
Etter 60 års daglig lesning av Aftenposten er jeg i tenkeboksen. Trenger jeg egentlig å lese avisen for å være orientert? Der finnes så absolutt alternativer, og ikke nødvendigvis i main stream media. Nettaviser og nettsteder knyttet til LO, NHO, regjeringen og departementene, de politiske partiene, olje- og gassektoren, Forsvaret, bankene, eiendomsmeglerne, kulturinstitusjonene, samferdselsaktørene og en hærskare andre er så absolutt et fullverdig alternativ.
Så vet jeg at jeg vil savne noe og noen .- blant andre Frank Rossavik. Jeg leste ham med interesse og respekt i hans tid i Morgenbladet. Da han flyttet over til Aftenposten, sa jeg opp Morgenbladet. Aftenpostens faste kommentatorer kan jeg fint klare meg uten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar