For noen tiår siden var definisjonen på en tilhenger av Venstre omtrent som følger: "En Venstre-velger er en person som står med begge beina fast planta i løse lufta". Om det var Lars Roar Langslet eller Jan P. Syse som var far til vittigheten, skal være usagt. Begge kunne ha forfattet sentensen, men ingen av dem ville ha benyttet så mange a-endelser i førsteutkastet, så sitatet er nok språklig radikalisert i folkedypet.
Utgangspunktet for partiets tilblivelse var, som vi vet, behovet for radikale endringer i det norske samfunnet og styringssystemet på 1880-tallet. Venstre var det første egentlig konstituerte stortingspartiet og siktet mot et norsk parlamentarisk styresett: "All makt skal være samlet i denne sal". Konge og regjering måtte støtte seg på nasjonalforsamlingens flertall. Det førte til krise - og seier for Venstre.
En fallende kurve
Men det er lenge siden, veldig lenge siden. Senere, og spesielt da de frisinnede blant velgerne i stedet søkte mot Høyre og etter hvert smeltet sammen med vårt konservative folkeparti, gikk det nedover. I etterkrigstiden (altså annen verdenskrig 1940-45) har det stort sett gått ad undas. Dype splittelser har vært et kjennetegn ved partiet. Vi hadde det sosialradikale Oslo-Venstre mot Vestlands-Venstre, det urbane Helge Seip-Venstre mot Bent Røiseland-Venstre. Splittelsen på Røros i 1972 var katastrofal, EF-striden delte partiet i det litt museale, populistiske anti-Europa-Venstre ("sjølråderetten") og Det liberale folkepartiet. Siden ble det samling, men de siste tiårene er partiet blitt en skygge av seg selv og bare hatt oppslutning og innflytelse når det har vært på vippen i en regjeringskoalisjon eller i annet majoritetssamarbeid.
Utydelig profil, ingen eiersak
Ved valget i 2013 kom man over sperregrensen sånn noenlunde, i 2017 ble partiet reddet ved at en del Høyre-velgere i Akerhus stemte taktisk for å berge Solbergregjeringen. I dag er partiet komplett utydelig. Noen kaller seg liberale, andre sosialliberale. For menigmann er det helt umulig å finne en klar, tydelig og logisk sammenhengende politikk. Partiet har ikke eierskap til en eneste sentral sak som opptar velgerne. Man har beveget seg inn på "det grønne" området der konkurransen er beinhard - og tapt. På det sosiale feltet har man utmerket seg mest som et budsjettdrivende utgiftsparti. Den eneste "seieren" fra senere tid er forbudet mot pelsdyravl. Skepsisen til oljeproduksjon er stigende, og de ungliberale tøyer grensene for de store bioteknisk moralske spørsmålene og narkotikapolitikken.
Bitre indre spenninger
Det som har skjedd i dag, onsdag 11. mars, er et eklatant bevis på de politiske spenningene, uenigheten om retningsvalg og den opprivende personstriden som herjer internt og som margstjeler parti og tillitsvalgte energi og konsentrasjon for politikk og positiv synlighet utad. Den direkte årsak til Trine Skei Grandes avgang er åpenbart stygge og listige lekkasjer fra valgkomiteens arbeid - av tilhengerne av enten Sveinung Rotevatn eller Abid Raja. Alt virket så harmonisk og ryddig etter valgkomiteens enstemmige innstilling. Så viste det seg at Venstre-lederen i realiteten slett ikke hadde komiteens bak seg. Den hadde bare gjort et desperat "liksom-vedtak" for å redde stumpene og dekke over den katastrofale splittelsen internt.
Rottereir av ærgjerrige
Venstre virker nå som et rottereir av ambisiøse broilere blant de yngste, og hardhudede "meg først"-politikere blant de voksne, som ikke skyr noen midler for å fremme egen sak og nå de høyeste posisjonene. Den som kom aller best ut av dagens TV-sendinger og debatter, var næringsminister Iselin Nybø. Hun hevet seg over de bitre personfeidene, tok ansvar for regjeringsarbeidet og står frem som et sympatisk og idealistisk menneske med pliktfølelse. Jeg sammenligner henne med Theresa May.
Men hva med de andre kombattantene i "heksegryta" som man kan kalle dagens Venstre? Er Sveinung Rotevatn den karismatiske hærføreren partiet trenger? Har man bruk for - unnskyld - en selvsentrert gapatrost som Abid Raja? Hvor er de ekte lederemnene som med tilstrekkelig stor porsjon klokskap, idealisme, innsikt, kunnskaper og naturlig autoritet kan gjenreise partiet og lede det over den magiske sperregrensen? Noe høyere mål vil det være fånyttes å sette seg.
For øyeblikket ser jeg ingen redningsmann eller -kvinne, og jeg ser heller ingen mulighet for at dagens toppsjikt frivillig vil vike for en samlende kompromisskandidat som vi pr. dato ikke kjenner navnet på.
Da kan det skje, som ofte er spådd om Venstre, at partiet smuldrer hen til et mikroparti som kan holde landsmøte i en telefonkiosk og spleise på taxien hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar