Ikke helsefaglig begrunnet

Aftenposten og andre medier har avslørt at beslutningen om å "stenge ned Norge" ikke var helsefaglig begrunnet, men en politisk avgjørelse. Folkehelseinstituttet tok ikke initiativ for å stenge skoler og barnehaver. og lukke grensene. Heller ikke det samlede beredskapsutvalget (CBRNE-senteret) foreslo dette overfor regjeringen. Helsedirektoratet gjennomførte bare den politiske beslutningen. Hva som faktisk skjedde, kommer frem av referatene fra møtene og i intervju med direktør Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet.
   Samtidig sier hun: "Det er Helsedirektoratets og regjeringens ansvar å fatte beslutninger ut fra helhetsvurderinger. Det har vi full respekt for". Hennes uttalelse er både korrekt og egentlig på sin plass. I en nasjonal krise lytter vi til myndighetene, respekterer og følger råd og anbefalinger. Selv om vi er personlig uenig.

Hytteeiere og bygdefolket
Det har da også undertegnede gjort under hele utviklingen av krisen, ikke minst i spørsmålet om å nekte hytteeiere å reise til sine "isolater". Men noen der ute har misforstått, og trodd at standpunktet var en "egotrip" i forhold til påske og eget hytteopphold. Kritikken henger ikke på greip, fordi jeg og mange andre pensjonister kan velge helt andre og odde perioder for hytteopphold. Etter nyttår har jeg bodd i hytta tre ganger - før appellen om å bli hjemme ble kringkastet.
   Å tillate hytteopphold er for undertegnede et forebyggende tiltak, et ledd i smittevernberedskap i den store sammenhengen, fullstendig løsrevet fra egen situasjon. Alle skjønner at det i en epidemisituasjon der smitten sprer seg mellom mennesker som er tett på hverandre, vil det være bedre å spre risikoen og for en periode bo i større avstand til andre. Bakgrunnen for at man ikke ønsket hyttefolk opp i dalom var hensynet til kommunene og de kommuneansatte. Deres begrensede test- og helseberedskap ble holdt frem - under den underliggende forutsetning at byfolk var potensielt smittebærere og burde holdes på en armlengdes avstand. Bygdefolket ville holde dem borte, og enkelte bad om sterke virkemidler for å forhindre exodus fra byene, og truet dem som alt var der til å reise hjem.

Kommunene må fungere
Begrunnelsen og standpunktet er forsåvidt legitimt: Uansett hvor vi bor i Norge, er samfunnet avhengig av at kommunene fungerer - når det gjelder vei, vann og avløp, renovasjon og gjenvinningsstasjoner - og helsetjenester. Det siste da for egne innbyggere.
   Men det skal bli interessant, når evaluerings- og analysearbeidet settes i gang utpå høsten, å finne ut om antall coronatilfelle i hyttekommunene steg i den perioden noen titusen hyttefolk oppholdt seg der. Eller om forbudet var et slag i lufta og fullstendig irrelevant.
   Så er det slett ikke sånn at helseberedskapen og kapasiteten for smittebekjempelse er så mye større i våre mest urbaniserte strøk. Vi ser at vanlig sykehusdrift stenges ned, planlagte operasjoner utsettes, de psykiatriske institusjonene tømmes og fangene slippes fri. Det er ikke nok smittevernutstyr eller stor nok testkapasitet. Det er rett og slett full krise i byene - der risikoen for smitte mellom mennesker fra før er desidert størst. Her bor folk tettere på hverandre, de kjører kollektivt - som klart er en risikofaktor. De som er i karantene i trange omgivelser i byene, er en mulig risikogruppe. Dersom noen har tatt smitten med seg hjem til leiligheten og hjemmekontoret kan de ha smitte med seg. På den annen side er selvsagt arbeidsplassene deres mindre sårbare. Her er minus og pluss på mange felter. Alt i alt regner jeg oppfordringen og organiseringen av hjemmekontor som et fornuftig grep.

Begrensninger
Det samme er antagelig begrensningene i antall mennesker på møter, kulturarrangementer og tribunesamvær. Vi ser imidlertid at myndighetene i ulike land har tatt svært forskjellige grep - til og med i land med 50, 60 og 70 millioner innbyggere. Det er nok å gå igjennom tiltakene i de nordiske landene for å se hvor forskjellig det tenkes og handles. Evalueringen i etterkant vil gi noen svar på hva som var mest effektivt.
   En løsning jeg ikke synes noe om, er å la epidemien gå sin gang og bevisst la 60 prosent av innbyggerne bli smittet, bli syke og deretter friske igjen. De aller, aller fleste blir friske igjen. Altså øke immunforsvaret i den samlede befolkningen. Nei, takk - da vil antagelig dødstallene stige til et helt uakseptabelt nivå.

Uenighet blant fagfolk
Et annet fenomen som det er grunn til å reflektere over, er uenigheten fagfolkene imellom. Den er særlig kommet frem i debattprogrammer i NRK, og til dels i leserbrevspalter. Veldig mange helseeksperter kaster inn alternative vurderinger og forslag, noen på tvers av de tiltakene som myndighetene anbefaler eller gjennomfører.
   Så hva skal vi tro? Det er hverken dumt eller kritikkverdig å "tenke sjæl". Men i sum bør vi alle slutte opp om det de politiske myndighetene og helseekspertene bestemmer. Da er vi "på en måte" kollektivt medansvarlige for hva som enn skjer. Men ingen, eller veldig få, skal kritisere dem som fremholder andre syn og løsninger. De kan faktisk ha noe for seg.
   Med rette har vi fått yrkesgrupper som fortjener heltestatus: Helsearbeidere på alle nivåer, omsorgsarbeidere, de som jobber i transportsektoren og sørger for medisinene og dagligvarene i hyllene. De som holder hjulene i gang i samfunnsmaskineriet. De som skaper økonomiske verdier som er grunnlaget for velstand og velferd. Det kommer dager etter disse.
   Og så fortjener regjering og storting og direktorater ros og støtte. Jeg kan ikke se at det er tatt noen fatale feilgrep så langt under krisen. Snarere tvert imot.