Nå er det bare indre uro og motstand i Russland, mange hjemsendte soldatkister og økonomisk kollaps som kan redde Ukraina fra permanent russisk okkupasjon. Et økonomisk sammenbrudd med følbare konsekvenser for den vanlige russer vil ta tid. Putin har planlagt krigen lenge og har samlet tilstrekkelige reserver. Men før eller siden vil de ta slutt.
Spørsmålet er hvilke personer, institusjoner og interne sirkler som har noen som helst innflytelse over den tidligere KGB-offiseren som nå fremtrer som fanatisk enehersker. Hvem våger å si ham imot? De siste årene er den nærmeste kretsen blitt innskrenket til mennesker han selv har valgt ut som nikkedukker og etterplaprere. De forteller tsar Putin det han ønsker å høre. Putin lever i sitt eget ekkokammer, inne i en boble av sykt nasjonalistisk tankegods og historiske myter. Og en oppfatning av verden som ikke stemmer med virkeligheten.
Attentat eller revolusjon
Det ville være en stor lettelse om noen som har tilgang til Putin personlig, tok ansvar og utførte et attentat eller en palassrevolusjon. Foreløpig ser sjansene små ut. Diktatoren er ekstremt opptatt av sin egen sikkerhet, har plassert seg selv i en bunker mesteparten av døgnet, og skifter sikkert oppholdssted jevnlig.
På den annen side har oligarkene som kontrollerer helt sentrale sektorer i økonomi og næringsliv sikkert fått de første anstrøk av tvisyn. De er rike nok til å tåle at børsverdier reduseres uten at det går ut over personlig levestandard sånn til daglig. Men de får ikke tilgang til eiendommene sine i utlandet, lystyachtene, og de luksuriøse ferieoppholdene er satt på vent. De kan ikke lenger sende sine barn til prestisjetunge skoler og universiteter i USA og Vest-Europa. De får problemer med valutatransaksjoner og overføring av midler fra kontinent til kontinent. De føler nok pariastemplet i kontakt med utenlandske forbindelser.
Når folk flest rammes
Det er først når "folk flest" blir rammet at den indre tvilen kan vokse. Og vanlige folk vil få føle konsekvensene av den uprovoserte angrepskrigen mot Ukraina om ikke så svært lenge. Putin bruker nå svære ressurser på krigen, og mye materiell er alt ødelagt, selv om tapene og ruinhaugene er mer alvorlige på ukrainsk side.
Problemet russerne selv har skaffet seg ved å støtte Putin, er selvfølgelig at de ikke har ytringsfrihet, trykkefrihet, rettssikkerhet eller menneskerettigheter etter internasjonale normer og regler. Myndighetene har innført sensur, meningsmangfoldet er borte - og faktagrunnlaget for å mene noe er fjernet. Hva i all verden skal de da tro?
Et fattig land
Russland er et fattig land,. Bortsett fra noen hundre oligarker er russerne svært fattige utenom Moskva og noen andre større byer der velstanden er samlet og konsentrert. Dessuten har russere aldri levd under demokratisk, folkevalgt styre. Det sørget tsarene, kommunistlederne og nå Putin for. Russere er hele tiden opptatt av hvem som har "makta" og hvordan de skal forholde seg til den. De er et slavefolk med slavementalitet.
Som kompensasjon har herskerne alltid gitt dem en psykologisk trøstepremie i form av en slags stolthet over å tilhøre et stort land, en mektig stat, et imperium andre folk respekterer og frykter. Myndighetene har vært påpasselige med å fremelske denne falske stoltheten. Gjennom 30 år har de fått høre om utenlandske makters skumle hensikter, innringing av fiender som vil kaste seg over Moder Russland så fort anledningen byr seg. Putin har gjennom store donasjoner til Kirken fått de russiskortodokse med på laget. Hører vi en eneste prest eller biskop som advarer mot krigen og katastrofen?
Et menneske uten sjel
De som har møtt Putin, karakteriserer ham som "et menneske uten sjel", som ikke viser følelser, som ikke ler hjertelig eller gråter. En iskald psykopat med enorm makt over omgivelsene.
Likevel er en palassrevolusjon mulig. Men da må ukrainerne holde ut litt til. Det må vi hjelpe dem med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar