Det er krig nå, kamerat

Verden behøvde ikke vente lenge på Putins neste trekk etter angrepet på Krymbroen. Ny og forsterket terrorbombing av sivile mål i Kyiv og andre byer har igjen satt skrekk i befolkningen. Det er brudd på strømledningen mellom Sverige og Bornholm. Sabotasje? Russernes angrepskrig har fått et momentum som krever mye raskere og kontante svar fra NATO og europeiske statsledere - også norske myndigheter. Jeg antar at Forsvarssjefen allerede har lansert behovet for en forsterkning av beredskapen og/eller en delvis mobilisering ut over den mer symbolpregede utkallingen av HV-soldater. Soldatene er et synlig tegn på at regjeringen "gjør noe", men virker tiltakene på land og til sjøs avskrekkende på en fiende som har et stort arsenal av militære virkemidler og provokasjoner på tegnebrettet? 

Denne krigen har russerne forberedt lenge. De har kalkulert med sanksjoner, vestlig militærhjelp til Ukraina og stans i gassleveranser. De har "sovende agenter" og Spetsnaz-lignende celler klare for innsats i Vest-Europa. Sabotasjen mot det tyske jernbanenettet tyder på det. Vi må regne med at det allerede er plassert sprenglegemer over olje- og gassrørledninger i norsk økonomisk sone.

Behov for mobiliseringstiltak?

Mobilisering? Jeg var en gang med på en mobiliseringsøvelse i regjeringens beredskapssenter inne i "hullet i fjellet". En sammensatt gruppe fra sivilsamfunnet, og aktive yrkesoffiserer, dannet et regjeringskollegium. Et case av alvorlig karakter ble rullet opp - Norge sto foran et mulig militært angrep østfra. "Regjeringen" ble vekket fra dyp søvn og innkalt til krisemøte midt på natten. Tegnene på en planlagt russisk invasjon i nord var åpenbare. Hva gjør en regjering da? Flere detaljer gir jeg ikke, men én lærdom sto klinkende klar under debrief`en etterpå: De sivile var hele tiden "på hæla" i forhold til nødvendige beslutninger og tiltak, mens de yrkesmilitære forsto situasjonens alvor og foreslo en mobilisering av totalforsvaret langt tidligere.

Som sagt: Jeg tar for gitt at Forsvarssjefen har levert en opptrappingsplan for forsvarets beredskap og meldt behov for beslutninger for den aller nærmeste fremtid. Tiden er inne for å stress-teste viktige forsyningsbehov i en situasjon der landet skal settes på krigsfot.

Avskrekking

Angrepskrigen mot Ukraina angår hele Europa, hele NATO-alliansen. Putin og hans mafiastat er på defensiven og desperasjonen vokser. I en slik situasjon er ikke "beroligelse" et adekvat svar. Svaret er avskrekking. Her har Norge lite å stille opp med, om man ikke tilkaller forsterkninger. De bør helst være på plass om det skulle smelle for alvor.

Det er her norsk basepolitikk kommer inn. Tiden er inne for å ta en runde om den. Et varsel om endring av basepolitikken vil gjøre inntrykk på russerne, særlig fordi opprettelse av en alliert militærbase på norsk jord vil bli lokalisert ubehagelig nær Kola.

Baseerklæringen

Erklæringen ble som kjent avgitt 1. februar 1949, noen dager før Norge meldte seg inn i forsvarsalliansen NATO. "Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep."

Uthevingen er viktig. Dersom Russland gjør alvor av å sabotere infrastrukturen på havbunnen knyttet til norsk olje- og gassproduksjon, er tiden inne til å endre basepolitikken. Det er imidlertid om å gjøre at Norge gir dette kraftige signalet nå, ikke etter at sabotasje har funnet sted.

Å endre norsk basepolitikk vil være på linje med Finlands og Sveriges fundamentale skifte i sin nøytrale status. Det er ikke noe Norge ønsker å gjøre i utgangspunktet - på bakgrunn av Barentssamarbeidet og økonomiske interesser i Finnmark og Nord-Troms - men vil være et adekvat svar på provokasjoner og trusler.

Det er krig nå, kamerat.