KrFs dødsmarsj mot Støre

Vårt Land har i dag et oppslag som forkynner at «Hareide kan si: morn`a Siv». En telefonrunde til partiets lokale tillitsvalgte har avslørt at svært mange av dem ikke kan se for seg nye fire år med støtte til en regjering der Fremskrittspartiet er medlem. Samtidig er store deler av partiets grasrot heller ikke så lysten på en overgang til Støres parti. Igjen henter man frem det lett svermeriske og drømmefylte «sentrum». Selv om det er lenge siden dette begrepet har vært noe reelt og levedyktig alternativ. Man må helt tilbake til Korvalds dager for å finne et eksempel. I mellomtiden har mye skjedd i norsk politikk, ikke minst er sentrumsaktørene blitt redusert til «sperregrensepartier» - selv om de aldri så mye slår seg sammen i front mot regjeringen.

Klare valg for velgerne

Svært mange stemmer særlig i Fremskrittspartiet, og et økende antall i Høyre, som jeg kjenner godt, vil ønske Kristelig Folkeparti lykke til på reisen ut av sentrum og over til Arbeiderpartiet. Det vil gi renere linjer, og borgerlige velgere får klarere valgmuligheter. For det er ikke andre alternativer: Blokkdannelsen på høyre- og venstresiden er kommet for å bli i overskuelig fremtid. Tall, stortingsmandater og kjøttvekt sørger for det.

Selv om vi akkurat nå ser at blokkdannelsen blant de rødgrønne slår sprekker – SV har bestemt seg for å bryte ut.

Det er her de mer sindige krf`erne ser faren i at et alt for stort Arbeiderparti vil bestemme 90 prosent av en felles politikk dersom KrF i likhet med Senterpartiet går over midtstreken og søker mot venstre. Det oppskrytte «verdifelleskapet» mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vil fort vise seg å føre en luftig tilværelse på det retoriske planet. Det er Solberg-regjeringen med Høyre i spissen, og ikke Ap, som hittil i denne stortingsperioden har gitt støtte og gjennomføringskraft til KrF`s hjertesaker.

En opplagt løsning

Jeg synes det er underlig at Kristelig Folkepartis ledere, i den grad de er det, ikke har valgt den opplagte løsningen: Å gå inn i Solberg-regjeringen sammen med Venstre og på den måten begrense Fremskrittspartiets makt og innflytelse innenfra. Den utafor-tilværelsen man har valgt, med protester, bjeffing, markeringer, press og trusler har ikke hatt den tilsiktede effekt. Det er nok å se på meningsmålingene. Her snakker vi ikke bare om tallet på statsråder, men om å besette departementer som står partiets hjerte nær. Både KrF og Venstre vil heller ikke på sikt ha den appell og tiltrekningskraft på unge politiske talenter dersom man bevisst velger å holde seg unna maktens sentrum i regjeringskontorene. Det å ha statsråds- og styringserfaring er en kvalitet som er betydelig undervurdert i de to «sentrumspartiene». De tar alt for lett på denne siden av saken.

På offensiven i verdispørsmål

I dagens flyktningsituasjon kunne Kristelig Folkeparti skaffe seg en betydelig fordel og posisjon som et nasjonalt verdiparti. Presset på norske tradisjoner, norsk religiøs tro, den norske samfunnsmodellen, tillitssamfunnet, likestillingen og ytringsfriheten vil komme under økende press i årene som kommer. Man må se i øynene at det også i år og neste år vil dukke opp titusener av flyktninger og asylsøkere med en helt annen innstilling og holdning til de vestlige verdier vårt samfunn er tuftet på. I samme utgave av Vårt Land fortelles historien om at islamsk sharialov kan ha blitt benyttet i skilsmissesaker i en bestemt moské i Oslo, stikk i strid med norsk lov. Fylkesmannen har satt i verk tilsyn. Når vil «parellellsamfunn» oppstå i norske storbyer med ghettolignende kvartaler fulle av shariatroende og shariaundertrykte mennesker?

Glansperioder

I etterkrigstiden har Kristelig Folkeparti hatt enkelte glansperioder. Den siste var da Kjell Magne Bondevik opprettet verdikommisjonen. Da hadde partiet en oppslutning på det dobbelte av dagens. All erfaring viser at partiet får en opptur når norske og kristne verdier er under press og medienes oppmerksomhet er rettet mot de temaene og problemstillingene et kristendemokratisk parti er opptatt av. Denne sjansen lar KrF gå fra seg. I stedet har man valgt å rette alt skyts, alle bannbuller, all kritikk, all godhetstyranni og en ganske ufin demoniserende retorikk mot et parti som uansett har alt å vinne på det som skjedde ifjor høst, det som kommer til å skje i 2016 og det som vil skje i valgåret 2017.

Negative oppslag

For er det noe som er sikkert, så er det at presse, fjernsyn og radio kommer til å ha et betydelig innslag av historier, episoder, hendelsesnyheter og oppslag som har å gjøre med de negative utslagene av flyktningsituasjonen. Vi vil helt sikkert få høre om Köln- og Stockholmlignende hendelser (om enn i mindre format). Vi kommer til å bli minnet om etnisk overrepresentasjon i kriminalstatistikken og den etniske sammensetningen av dem som søker til krisesenterne (minoritetskvinner utsatt for vold, unge kvinner som rømmer fra tvangsekteskap). Samt spørsmålet om velferdsstatens bærekraft hvis vi får et stort innslag i befolkningen som har lavere sysselsettingsgrad enn det systemet er avhengig av.

Om ikke de ordinære mediene (og SSB) vil fortelle om hva som faktisk skjer, vil de sosiale mediene overta formidler- og opinionspåvirkerrollen.

Kristelig Folkeparti har ikke sjangs til å overleve, enn si vokse, ut fra dagens strategi og ønsketenkning. Igjen vil man markere seg som et parti «ute av tia».