Kirkeasylet kan bestå

Nei, det er ikke regjeringen som har «etablert» kirkeasylordningen, slik det hevdes, eller sitter med nøkkelen til å avskaffe den. Det må være ganske åpenbart at det i sin tid var kirken selv som lot flyktninger komme innenfor dørene, som skaffet dem sengeplass, ga dem mat, klær og tillot et minimum av hygiene.

   At en Ap-regjering midt oppe i forrige flyktningestrøm (Kosovo-albanere tidlig på 90-tallet) sendte ut en «instruks» etablerte ikke kirkeasylet. Det eksisterte allerede der og da. Justisminister Grete Faremo i Brundtland-regjeringen sendte ut et rundskriv: «Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet».

Regulerte bare forholdet

Rundskrivet regulerte forholdet mellom kirken og staten på dette helt spesielle feltet, men oppfatningen av at kirkerommet er et fredet område, er en urgammel tanke, ihvertfall siden middelalderen. Gjennom historien har vi sett mange eksempler på at folk på flukt har søkt tilflukt i kirker. Myndighetene har i varierende grad respektert kirkebyggene som frisone, men folks syn og holdning i saken er ganske klar, både tidligere og nå: Kirken er et, om ikke hellig, så iallfall spesielt sted som myndigheter søker å verne og respektere. Det skal ikke utøves vold der, det er derfor man har et våpenhus.

   Landets menigheter som har tatt imot kirkeasylanter, har lært av sine erfaringer: Kirkeasyl er ingen varig løsning for noen part. Å «pleie» flyktninger i kirker er ressurskrevende og en stor belastning på prester, kirkens øvrige ansatte, menighetsråd og frivillige. Før eller siden ble flyktningene klar over det nytteløse i situasjonen, og i samråd med sine hjelpere forlot de asylet for enten å søke opphold i Norge på nytt, eller de vendte hjem til eget land.

Ønsker hjelp ut av knipa

Uttalelser fra Kirkerådet, de lokale prestene i Finnmark og en politiserende nyutnevnt biskop de siste dagene er i bunn og grunn en inntrengende bønn om at regjeringen skal hjelpe dem ut av knipa ved å endre Grete Faremos rundskriv. Men innholdet i rundskrivet var bare en konstatering av datidens uformelle rettstilstand basert på hva kirken selv og folk flest mente om saken. Kirkeasylet ble «kodifisert».

   Undertegnede er klar over at Solberg-regjeringen har et punkt i sin regjeringserklæring som sier at «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl». Lov- og rett-partiet Frp hadde sett seg lei på at norsk lov og lovlig fattede vedtak om for eksempel hjemsendelse ikke skal gjelde overalt i landet.

   Saken har både en prinsipiell og praktisk side. Jeg mener selv at kirkeasylet - etablert av kirken selv ved at den har åpnet dørene og stilt seg til forsvar for asylsøkerne – bør bestå. Dette er desto viktigere all den tid vi ikke lenger har noen statskirke. Den norske Kirke er fristilt.

God dialog løser det meste

Den prinsipielle konflikten vil helt sikkert bli løst av de praktiske konsekvensene, om vi bare viser litt tålmodighet: Prester, ansatte og menigheten vil fort gå lei av situasjonen og selv oppfordre asylantene til å gå ut. Utenfor venter politiet, som bare gjør jobben sin. De åtte i Rypefjord kapell og de tre i Kirkenes kirke vil helt sikkert bli bedt om å «overgi seg» - av kirkens egne ansatte. En god dialog med lovens lange arm på utsiden vil temmelig sikkert føre til en løsning.