Jeg har vanskelig for å se at motangrepet fra algirske (legg merke til den korrekte stavemåten) væpnede styrker mot de islamske vanhellige krigerne i In Aménas kunne vært utført på en mindre brutal og risikofylt måte enn den som faktisk fant sted. Utenriksminister Espen Barth Eide antydet allerede mens motaksjonen var i gang (slik jeg oppfattet ham) at norske tilsvarende spesialstyrker neppe ville kunne handlet stort annerledes. Man var fratatt handlingsrom og alternativer da terroristene forsøkte å frakte bort et stort antall gisler. Hensikten var åpenbart å skjule så mange utlendinger som mulig et godt stykke fra gassanlegget. Da ville terroristene kunne utøve et enda større press både på algirske og utenlandske myndigheter, og stå helt fritt til å henrette gisler én for én når kravene ikke ble innfridd.
For selvsagt regnet islamisten Mokhtar Belmokhtar med at han og krigerne hans ikke ville være i stand til å beholde kontrollen over anlegget mer enn noen timer, høyst et par dager. Og han visste at alle de medsammensvorne som på hans ordre inntok En Aménas, ville bli drept eller tatt til fange. Jihadister ofrer gjerne sine egne. Menneskeliv, venner eller fiender, spiller ingen rolle.
Det er svært forståelig at de som i fortvilelse hadde håpet på en annen utgang, pårørende, Statoil og norske myndigheter (og alle oss andre), leker med tanken om at «hvis vi eller den algirske hærledelsen bare hadde...», så ville norske og andre liv kunne reddes. Man kunne ha tilbudt store løsepenger, forhandlet, bedt og tryglet. Dette kan ikke bli annet enn spekulasjoner, håp og i verste fall rene illusjoner. Vi står ikke overfor menneskelige vesener med normale reaksjoner eller et normalt sjelsliv i dette tilfellet. Folk som ønsker å drepe, de dreper uansett.
En spektakulær aksjon
Mokhtar Belmokhtar ønsket å utføre en så grusom og spektakulær aksjon som mulig. Han spilte på internasjonale medier, på handlinger han visste ville skape sjokkbølger i vestlige land og ønsket også å forbedre sin egen status i det mer omfattende al-Qaida-nettverket. Han visste selvsagt at ansvarlige myndigheter i Algerie aldri ville gå med på å slippe sine arts- og åndsfrender ut av fengslene. Vi så den kalde virkeligheten da terroristene inne i En Aménas forsto de var omringet og startet henrettelser av gisler. Mange ble reddet av at algirske soldater rykket inn.
Påstanden fra terroristene om at aksjonen var en gjengjeldelse for den franske intervensjonen i Mali, er selvsagt løgn. De franske styrkene hadde bare så vidt begynt sin militæraksjon i nabolandet, og planleggingen av En Aménas-angrepet må nødvendigvis ha tatt lang tid, sannsynligvis måneder. Å improvisere, på dagers varsel, en okkupasjon av et svært gassanlegg med tilhørende boligby, er ikke mulig.
Det må bli algirske myndigheter som må ta ansvaret for både sikkerheten og oppfølgingen i etterkant. De må finne svarene på alle våre spørsmål, og offentliggjøre dem. Dette var ingen 22. juli-aksjon. Den skjedde på algirsk jord. Forbundsleder Leif Sande i Industri Energi-forbundet som krever en «uavhengig kommisjon», bør vite dette like godt som noen. Men forbundet mener kan hende at noen andre enn terroristene skal stilles til ansvar, og at Statoil selv ikke er i stand til å undersøke omstendighetene på en god måte? Skal noen andre enn terroristene "tas"?
Høyere sikkerhet
Hva så med sikkerheten fra nå av i En Aménas og andre tilsvarende anlegg, fabrikker og prosjekter i risikofylte land? Det minst rasjonelle og mest fåfengte vil være å bare bygge høyere murer og sikkerhetsgjerder, øke tallet på vaktmannskaper og iverksette flere kontroller. Det er ganske enkelt umulig å sikre seg hundre prosent mot en målrettet, kynisk og velstående terrorbevegelse. Terroristene har initiativet og kan planlegge nye aksjoner i ro og mak. Alle som har lyttet til norske milorgjegere fra annen verdenskrig og hørt Gunnar Sønsteby forklare suksessen han hadde med sine mange overraskende aksjoner mot tysk- og NS-kontrollerte objekter, vil måtte erkjenne hva initiativets makt kan utrette mot statiske vaktposter.
Den motreaksjonen Mokhtar Belmokthar og hans avskyelige bødler frykter mest av alt, er om Algerie, Mali, andre utsatte land i Afrika og vestlige stater, gjerne på FN-mandat, samler seg om å gå etter «geriljakrigerne» hans, jakter på dem, forfølger dem – over ørkenområder, inn i ugjestmilde fjellstrøk, rundt om på landsbygda, inn i byene – overalt hvor de søker et fristed. Og uskadeliggjøre dem der og da. Øke satelitt- og droneovervåkningen, patruljere og dukke opp når de minst venter det.
Høres det hardt og grusomt ut? Da må det minnes om at det er terroristene som startet denne djevelske virksomheten, som har fingeren på avtrekkeren, som utstyrer seg selv og andre med bombebelter, som ønsker å drepe sine definerte vestlige fiender. For dem spiller det ingen rolle om sivile, uskyldige liv går tapt, om viktig infrastruktur blir sprengt i filler, om det oppstår kaos i samfunnet og stater går i oppløsning. Det er nøyaktig hva de ønsker. Da er det bare én ting å gjøre: Tale det eneste språket de forstår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar