Ulvehylene
gjaller over store deler av landet for tiden, både fra de som elsker
ulven og de som hater den. Ulvene selv hyler mer og mer, de også,
nå sist i Østmarka kloss opp til bebodde områder i hovedstaden.
La
meg først spørre: Hvor mange var det egentlig som virkelig savnet
disse rovdyrene i norsk fauna i de mange tiårene da ulven var så
godt som utryddet? Hvorfor måtte vi for enhver pris ha den tilbake?
Selvsagt er det noen ihuga naturelskere som synes det er flott å
kunne skilte med et «opprinnelig» artsmangfold, og som har
romantiske forestillinger om at alt var så mye bedre før den
moderne tid meldte sin ankomst, før menneskene slapp husdyr ut på
beite for å livnære seg i et karrig land.
Men
prisen er alt for høy: Sauebønder gråter og raser over alle
sauedrapene, og dem er det lettere å forstå enn radikale
bymennesker som synes tanken om en norsk livskraftig ulvebestand er
flott, spennende og helt i tråd med egne forestillinger om en
idealtilstand av dyremangfold. Det er blitt for mange
dyretragedier, for store erstatninger. Det er ikke verdt
prisen.
Det
synes som om ulvetilhengere er villig til å gå over lik, eller
rettere sagt, mange kadavre, for å få oppfylt sin dypt egoistiske
drøm om at vi skal komme på nivå med Sverige, Finland og Russland
når det gjelder å skilte med en levende, urnorsk ulvestamme. Hva
den viser seg ikke å være, urnorsk altså.
Vel
er det hyggelig å se ulv i fjernsynets ut-i-naturen-programmer. Det
er lett å la seg smitte av ulveforskernes entusiasme, alle som har
som jobb og hobby å studere de grådige og uforutsigbare beistene,
som vi endelig klarte å få kontroll over i løpet av 1800-tallet.
Men nå bør noen hver innse at vi lever i det urbane 21. århundre,
med flere utsatte mennesker og dyr. Sauebøndene, som holder
distrikts-Norge oppe, har ikke råd til å gjete sine husdyr konstant
over sommersesongen. Og hvorfor skal de ta kostnadene ved å
måtte anlegge store innhegninger tett på gården? Sauene skal kunne
beite fritt i utmark slik de har gjort i århundrer. Der gjør de en
formidabel innsats med å holde kulturlandskap, myr og sletteland fri
for gjengroing.
Det
er samtidig interessant å bivåne den interne krangelen om denne
saken mellom de rødgrønne partiene. Slåsskampen mellom Ulve-SV og
Saue-Sp pågår så busta fyker. Det måtte en tung Kolberg fra Ap
til for å få i stand et «ulveforlik», en avtale så skjørtynn og
belastet at papiret vil forsvinne ved første vindpust. For eksempel
ved et regjeringsskifte. Håper jeg.
I
ulvesaken er jeg enig med Senterpartiet, men understreker at det også
er den eneste saken der jeg er enig med det partiet. Jeg vil gå enda
lenger, og desimere ulv på norsk jord til de grader at vi bare får
streifdyr fra Sverige over grensen i ny og ne. Den har ingen ting her
å gjøre. Norsk natur klarer seg utmerket godt uten. Jeg ønsker
heller å høre fredelige og harmoniske brek i den norske fjellheimen
enn bestialske hyl fra en svunnen tid.
Så fundamentalt enig med deg i dette, Bjørn ! Ulven gjør seg best på bilder. Mange historier tyder også på at ulven har blitt adskillig mer nærgående av natur, og i enkelte boområder har de absolutt berettiget frykt for å slippe småbarn ut i lek.
SvarSlettI mange andre faunaspørsmål er artsmangfoldet og -balansen et tema. Vi kan vel glatt utelukke dette som et argument når det kommer til ulven. Det blir kun en følelsessak dette her, og jeg mener som deg at menneskers ve og vel må veie tyngst i denne saken.
20:06 7. februar 2013
Legg til profilbilde