I disse ulvetider

Ulvehylene gjaller over store deler av landet for tiden, både fra de som elsker ulven og de som hater den. Ulvene selv hyler mer og mer, de også, nå sist i Østmarka kloss opp til bebodde områder i hovedstaden.

   La meg først spørre: Hvor mange var det egentlig som virkelig savnet disse rovdyrene i norsk fauna i de mange tiårene da ulven var så godt som utryddet? Hvorfor måtte vi for enhver pris ha den tilbake? Selvsagt er det noen ihuga naturelskere som synes det er flott å kunne skilte med et «opprinnelig» artsmangfold, og som har romantiske forestillinger om at alt var så mye bedre før den moderne tid meldte sin ankomst, før menneskene slapp husdyr ut på beite for å livnære seg i et karrig land.

   Men prisen er alt for høy: Sauebønder gråter og raser over alle sauedrapene, og dem er det lettere å forstå enn radikale bymennesker som synes tanken om en norsk livskraftig ulvebestand er flott, spennende og helt i tråd med egne forestillinger om en idealtilstand av dyremangfold. Det er blitt for mange dyretragedier, for store erstatninger. Det er ikke verdt prisen.

   Det synes som om ulvetilhengere er villig til å gå over lik, eller rettere sagt, mange kadavre, for å få oppfylt sin dypt egoistiske drøm om at vi skal komme på nivå med Sverige, Finland og Russland når det gjelder å skilte med en levende, urnorsk ulvestamme. Hva den viser seg ikke å være, urnorsk altså.

   Vel er det hyggelig å se ulv i fjernsynets ut-i-naturen-programmer. Det er lett å la seg smitte av ulveforskernes entusiasme, alle som har som jobb og hobby å studere de grådige og uforutsigbare beistene, som vi endelig klarte å få kontroll over i løpet av 1800-tallet. Men nå bør noen hver innse at vi lever i det urbane 21. århundre, med flere utsatte mennesker og dyr. Sauebøndene, som holder distrikts-Norge oppe, har ikke råd til å gjete sine husdyr konstant over sommersesongen. Og hvorfor skal de ta kostnadene ved å måtte anlegge store innhegninger tett på gården? Sauene skal kunne beite fritt i utmark slik de har gjort i århundrer. Der gjør de en formidabel innsats med å holde kulturlandskap, myr og sletteland fri for gjengroing.

   Det er samtidig interessant å bivåne den interne krangelen om denne saken mellom de rødgrønne partiene. Slåsskampen mellom Ulve-SV og Saue-Sp pågår så busta fyker. Det måtte en tung Kolberg fra Ap til for å få i stand et «ulveforlik», en avtale så skjørtynn og belastet at papiret vil forsvinne ved første vindpust. For eksempel ved et regjeringsskifte. Håper jeg.

   I ulvesaken er jeg enig med Senterpartiet, men understreker at det også er den eneste saken der jeg er enig med det partiet. Jeg vil gå enda lenger, og desimere ulv på norsk jord til de grader at vi bare får streifdyr fra Sverige over grensen i ny og ne. Den har ingen ting her å gjøre. Norsk natur klarer seg utmerket godt uten. Jeg ønsker heller å høre fredelige og harmoniske brek i den norske fjellheimen enn bestialske hyl fra en svunnen tid.