Undertegnede har aldri vært særlig imponert over den såkalte Lund-kommisjonen og den etterfølgende politiske «opprydningen». Til det var argumentasjonen, konklusjonene og tiltakene alt for mye preget av venstreradikales revansjelyst fordi de følte seg forulempet som mappe-objekter, altså folk som av ulike årsaker var registrert av Overvåkningspolitiet en eller annen gang, som var blitt overvåket i kortere eller lengre tid, eller som i ulike sammenhenger ble gjenstand for en viss oppmerksomhet.
Meningene deres om norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk var uinteressante, det som opptok de hemmelige tjenestene var kontaktene deres, det «uortodokse» handlingsmønsteret og de skjulte pengeoverføringene østfra. Alt dette er bekreftet av senere forskning og funn i arkiver. Men mange følte seg likevel stigmatisert og misforstått. De ville renvaske seg. Og da var en vendetta mot de hemmelige tjenestene, spesielt Overvåkningspolitiet, en kjærkommen anledning. Den anledningen utstyrte Lund-kommisjonen dem med.
Som kjent var det ikke bare kommunister og AKP m-l`ere som ble viet oppmerksomhet og avslørt. Også medlemmer eller sympatisører i andre venstreradikale grupperinger ble undersøkt. Det ga resultater. Jeg trenger bare å nevne Treholt-saken i forbifarten, en tragedie og en sjokkartet opplevelse for Arbeiderpartiet. Likevel var partiet med på å redusere, vingestekke og demoralisere det som ble PST. Overvåkerne skulle overvåkes partipolitisk fra Stortinget. Vi fikk et krympet PST, ledelse og erfarent personell ble skiftet ut. Arbeiderpartiet hadde hatt sine svin på skogen i deler av etterkrigstiden og den kalde krigen, da man benyttet uakseptable og illegale metoder for å overvåke politiske motstandere. Nå så man en anledning til å «renvaske» seg ved å gå til den annen ytterlighet.
Slutten av 1990-tallet var derfor ingen god periode for dem som har som lovlig og lovbestemt oppgave å beskytte det norske demokratiet, de folkevalgte organene våre og de sentrale samfunnsinstitusjonene.
Det måtte et 9/11, flere grusomme terrorhandlinger internasjonalt og økende radikal islamisme til for å få øynene opp hos dem som satt med det politiske ansvaret gjennom 2000-tallet fram til nå. Et demokratisk samfunn må ha mulighet for å følge med, sanke informasjon om, og i en del tilfelle overvåke, mulige landsforrædere og terrorister. 22. juli ble et avgjørende skille, selv om det i dette tilfellet dreide seg om en etnisk norsk soloterrorist. Vi kan være sikre på at både høyreekstreme miljøer og påstått religiøse hellige krigere står sentralt i PST`s arbeid.
Men så er det spørsmålet om ressurser og hjelpemidler. Ressurser i form av medarbeidere, utstyr, kompetanse, datakraft for grundige analyser og adgang til kryssende informasjonsbaser som i dag gjennomsyrer samfunnet. Ingen som ikke har noe å skjule, trenger være redd for misbruk i dagens system. Til det er overvåkerne så til de grader overvåket at det nesten går over støvleskaftene. Avlytting, registrering av telekom- og digitale spor er absolutt nødvendig. Det gjelder også mafiakriminell virksomhet og alvorlig voldskriminalitet for dens saks skyld.
Jeg kan tenke meg at norske hemmelige tjenester, som PST, i dagens situasjon har visse vanskeligheter med å samarbeide intimt nok med utenlandsk etterretning og overvåkning. Rett og slett fordi vi har en ordning med et partipolitisk kontrollsystem for de hemmelige tjenestene her i landet, personer som får kikke tjenestene i kortene på en måte som opplagt får allierte og samarbeidende tjenester utenlands til å bli skeptiske og mistenksomme når det gjelder å utveksle informasjon.
Som Kåre Willoch ganske riktig bemerker i sin bok «Erfaringer for fremtiden» så er det ikke noe å si på habiliteten og troverdigheten hos dagens partipolitiske kontrollører. Systemet synes å virke godt. Men – som Willoch påpeker: Partipolitikere vil ofte ha spesielle vanskeligheter med å holde hemmelig noe som kunne skape storm mot politiske motstandere. Vi bør derfor komme tilbake til det som er vanlig i andre land, nemlig et regjeringsoppnevnt kontrollorgan bestående av politisk uavhengige personligheter som har vist seg å være stor tillit verdig.
En slik reform bør bli en oppgave for en ny borgerlig regjering. Den bør også sørge for at PST, og vår militære etterretning for den saks skyld, får de ressursene – det verktøyet - som gjør det mulig for dem å utføre oppgavene på en god måte. Slik at det norske samfunnet kan være føre var, bli tryggere å leve i og mer robust mot de anslagene som noen helt sikkert planlegger i denne stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar