Den felles blå himmelen

De har tatt et godt initiativ, de fire unge politikerne på Stortinget som nå etterlyser en felles ideologisk plattform for Høyre, Frp, KrF og Venstre – før valget. Initiativet er viktig også fordi det nettopp var partienes ungdomsorganisasjoner som førte an da Fremskrittspartiet i 2011 og 2012 ble dratt inn i varmen. Med ulik grad av entusiasme aksepterte deretter «sentrumspartiene» at Frp er en viktig og nødvendig brikke i spillet for å kaste de rødgrønne ut i opposisjon (og gjerne en langvarig ørkenvandring), samtidig som et felles regjeringsgrunnlag blir forhandlet fram.
Ideologi og prinsipprogram er viktig fordi det skaper en atmosfære av enighet rundt grunnverdier, hva som skal vektlegges i politikken. Med et idegrunnlag i bunnen er det lettere å måle holdninger og handlinger opp mot den praktiske hverdagen i storting og styringsverk. Overdreven pragmatisme kan stoppes i tide. Begir man seg for langt ut i kollektivismens hengemyr, kan prinsippgrunnlaget bidra til å trekke politikken tilbake på tørt land.
Budskapet de fire foreløpig har samlet seg om, tar utgangspunkt i privat fellesskap, maktspredning, en bedre investeringspolitikk, valgfrihet og større innsats for de svakeste. Dette blir kjerneområder i norsk politikk i årene fremover.
De rødgrønne la i 2005 fram en erklæring med 155 punkter, basert på felles bemerkninger på Stortinget 2004/2005. Det er et minimum av hva de fire opposisjonspartiene bør kunne samle seg om før valget i høst. For de rødgrønnes initiativ den gang bidro opplagt til at velgerne trodde på regjeringsprosjektet.
Der er skjær i sjøen og små og store tuer på veien mot borgerlig maktovertagelse. De finnes ikke i avgjørende grad mellom Høyre og Fremskrittspartiet, men i «sentrum». Kristelig Folkeparti er opplagt det svakeste leddet i kjeden. Vi så det da tidligere partiformenn og parlamentariske ledere rykket ut i fjor høst og advarte partiet mot å gå i regjering med et for stort Høyre.
Det var et merkelig utspill. Jeg har ikke i noen selvbiografier fra KrF- og Venstre-ledere som er gått ut av politikken, lest alvorlige anklager mot Høyre i form av beskyldninger om at partiet «overkjørte» de små partnerne i perioder med Høyre i regjering eller utenfor som støtteparti. Mange husker ennå den rene Høyre-regjeringen i 1981 til 1983. Den gjennomførte i realiteten partienes felles politikk også mens Høyre besatte alle statsrådsplassene. Det var lett og smertefritt for dem å tiltre Willoch 2-regjeringen etter kommunevalget i 1983.
Nå sier denne opposisjonen inne i KrF at hvis de ikke får nok velgere (og Høyre får for mange), ja, da vil de ikke i regjering likevel. Noen der er livredde for «kjøttvekta». Egentlig er det uttrykk for en underlig demokratisk holdning: Dersom for mange velgere viser tillit til Høyre, da vil vi ikke leke med dere likevel. Denne oppfatningen i KrF svekker opplagt partiet i forhold til borgerlige velgere som nå mer og mer høylytt krever et skifte. Det kan nærmest bli en gavepakke til Frp og Høyre: Dersom KrF skaper usikkerhet om sin egen rolle i regjeringsspørsmålet, vil potensielle KrF-tilhengere heller velge de to store opposisjonspartiene for å være sikker på at stemmen bidrar til en ny regjering.
Men det er også en annen side ved «sperregrensepartiene» Venstre og KrF som volder bekymring: Velgere som har sans for rettferdighet i politikken og som respekterer folkets dom, liker ikke at småpartier på vippen tilraner seg mer makt og innflytelse enn de strengt tatt har krav på i forhold til antall stemmer. Da veier de små interessepartienes velgere mer enn velgerne i de store partiene. For meg fortoner dette seg som et betydelig demokratisk underskudd. Småpartienes programposter får mer gjennomslag i regjeringsforhandlinger enn velgerne i stort egentlig hadde tenkt seg.
Det tryggeste for borgerlige velgere som ønsker et regjeringsskifte er å stemme Høyre eller Fremskrittspartiet ved stortingsvalget. Selv om de to skulle få flertall til sammen, noe som er innen rekkevidde, vil fortsatt Venstre og KrF bli invitert med. Med den grad av gjennomslag for egen politikk som folket i demokratisk valg har bestemt.