Verdiene som forener - og integrerer

En interessant dialog, ikke «debatt» – for den foregår på et siviliserte plan – i Dagsavisen av alle steder, påkaller oppmerksomhet.

   Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har i avisen forkynt at «multikulturismen er død» i det norske samfunnet, og da mener han som ledesnor for integreringspolitikken. Ekte integrering foregår ikke dersom adskilte kulturer bare lever side om side med staten som overordnet struktur. Ekte integrering foregår når ulike etniske og religiøse grupper «føler seg» som norske basert på noen felles verdier, «verdensanskuelser» og et sett leveregler som gjør at man kan eksistere i små og store fellesskap. I skolen, i idrettslaget, i svømmehallen, i naboskapet.

   SV-toppen Bård Vegar Solhjell er helt enig med kunnskapsministeren fra Høyre, og mener at de var «først ute» med slike synspunkter. Jeg lar akkurat det ligge.

Avviser den kristne arven

Temaet gjelder andre ting enn brunost, kvikklunch, skiferdigheter og skrelling av appelsin med polvotter på. Blant annet avviser Solhjell – helt som forventet – at kristendommen skal være med som felles kulturfaktor. Røe Isaksen på sin side mener at vår religion har vært, og er, den sterkeste kulturkraften som har formet det norske samfunnet, og at det er historieløst å skjære over dette båndet.

   «Den kristne kulturarven kan ikke være det som binder oss sammen, for de fleste i dag tror ikke på Gud», anfører SV`eren. Han vil erstatte den med tolerant sekularisme som felles verdigrunnlag.

   Tja. Dette er for meg en nokså overfladisk – og nettopp historieløs – begrunnelse. Religionens betydning viser seg ikke bare ved de synlige kirkespirene, men gjennom ritualene og seremoniene som foregår i og rundt kirken. Der står tradisjonen fortsatt sterkt. Selv om mange ikke «tror», søker de kirkerommet ved de store begivenhetene i livet, både i glede og i sorg. Dåpen, konfirmasjonen, den kirkelige velsignelse av ekteskap omfatter langt, langt flere mennesker her i landet enn antall «troende».

Vi søker kirkerommet

De som ikke tror, stiller opp ved familiers og venners dåp, konfirmasjoner og vielser. Ved begravelser kommer ikke bare de som har et personlig forhold til Gud. Da kommer mennesker med alle mulige ståsteder – også de som tror på andre religioner. 

   Det må være lov å søke kirken på en julaften, om ikke noe annet for å ta inn over seg julestemningen, følelsen av historiens mektige og malmtunge klang og – nettopp fellesskapet i skipet.

   Kirkens posisjon blir ikke minst synlig når de store tragedier og kriser oppstår, enten det gjelder Utøya eller naturkatastrofer. Da søker folk flest kirken. "Kriseteamene" holder ikke alene.

Spire til humanitet

Det er først og fremst kirken som bar i seg spiren til dagens omsorgs- og velferdssamfunn, som startet de første skolene, sykehusene, fattighusene. Arbeiderbevegelsen var helt klart inspirert av kirkens menneskesyn, selv om mange i den avviste en høyere guddom. Til tross for at den politiske og faglige arbeiderbevegelsen lenge sverget til egne hjelpekasser – bare for fagorganiserte – lå et kristent-humanistisk menneskesyn til grunn for solidariteten. Først langt opp i vår tid, da arbeiderbevegelsen fikk politisk makt over storsamfunnet, gjorde man trygder og velferdsordninger universelle. Kirken hadde ikke slike begrensninger. 

   Innenfor arbeiderbevegelsen hadde man egne organisasjoner for kristne sosialister. Jesus er i mange sammenhenger blitt pekt på som «den første sosialist». Den norske Kirke har antagelig et flertall av prester og biskoper som stemmer rødgrønt.

   Skal vi søke felles verdier som ledd i integrering kommer vi ikke utenom den kristen-humanistiske arven. Det er her den lutherske nåden er overordnet alle kalde og rasjonelle hensyn og kravet om «rettferdighet». Nå viser jeg selvfølgelig til dagens modne kristne kirke, ikke den vi forbinder med fortidens synder, overdrivelser og overgrep.

Den kristne arven

Denne arven er langt overlegen sharia-lover, æresdrap, påbud om kleskode, interngifte og sosial familiekontroll. Vi må bare konstatere at noen av verdens ørkenreligioner, som ikke har forandret seg på minst 1.200 år, er en segregerende, konserverende og konfliktskapende kraft. Det vil si det motsatte av integrering. I Norge heier vi på individets selvstendige rettigheter, ikke kollektiv meningstvang, prestestyre og mannsautoritet. Skal nordmenn og nye landsmenn leve sammen, er det for meg liten tvil om at de nyankomne må ta opp i seg det de fleste nordmenn følger av leveregler i det daglige – basert på den åndelige arven vår.

   Jeg ser bare én positiv side ved sekularismen, og det er der hvor den endrer livssyn og holdninger i undertrykkende «verdensreligioner». Der religionen blir skjøvet ut av dagliglivet og bort fra tvang og påbud om bønnetimer og overfladiske ritualer.

   Venstresidens Båd Vegar Solhjell har helt rett når han peker på behovet for færre grupperettigheter til ulike kulturelle grupper, eksempelvis kjønnsdelt svømming og tildekking av ansiktet.

Mye å være enig om

Isaksen og Solhjell er stort sett enige om viktigheten av «norsk kultur», men er nyanserte når det gjelder faren for fragmentering, siden kulturen er i stadig utvikling og endring (Solhjell). Her står jeg nærmere Isaksen. For hvis vi med kultur mener taktile kulturobjekter eller kulturytringenes åndelig innhold, er det utvilsomt grunnleggende for integrering at innvandrere har et minimum av kunnskap om vikingtid, den litterære gullalderen, folkemusikken og våre ikoniske kunstverk. Det er ikke dumt, heller, å lære seg til å heie på friidretts- eller skiheltene og ta del i tribunebruset.

   Barnelitteraturen etter annen verdenskrig – og folkeeventyrene med sine mange språklige uttrykk og begreper – tilhører også en arv man ikke bør se bort fra. De gir felles referanserammer.

Konsekvenser av multikulturismens død

Utgangspunktet for den dagsaktuelle debatten ligger i Brochmannutvalgets siste NOU. Her peker man på hvor viktig det norske samholdet og tillitssamfunnet er. Utvalget går derfor inn for at kultur må bringes inn som et virkemiddel i integreringsarbeidet. Hittil har stat, fylkeskommuner og kommuner øst ut støtte til minoritetsgruppers kulturelle aktiviteter som skal bidra til disse gruppenes «rett til egen kultur». Men bidrar ikke det samtidig til multikulturelle «side-om-side»-samfunn? Og dermed det motsatte av integrering? Alle kan jo starte egne foreninger for stort og smått basert på kontingentbetaling, gaver og sponsor-bidrag.

   For fortsatt er det slik at bare fem prosent av innvandrerne i annen generasjon gifter seg med etniske nordmenn. Fortsetter denne trenden med å hente ektefeller i «hjemlandet» i generasjon etter generasjon, vil integreringen ta lang tid. Svært lang tid.