Er og blir et fredsprosjekt

Den europeiske union har all mulig grunn til å feire sine første 60 år. Dette store og suksessrike freds- og samarbeidsprosjektet i vår krigsherjede verdensdel har bidratt til at innbyggerne i små og store land har kunnet leve i fred, sikkerhet og med demokratiske institusjoner som overbygg i alle disse tiårene. Velstandsutviklingen har vært enorm sammenlignet med mellomkrigstiden og etterkrigstidens ruinhauger og sosiale og økonomiske kaos. Menneskerettigheter og ytringsfrihet har aldri vært på noe høyere nivå i historien – selv om vi tar i betraktning noen aktuelle tilløp til tilbakeslag.

   Det var i Vest-Europa ideen om et forent Europa ble født – under et visst påtrykk fra USA og Marshallplanen som etablerte OECD som rammeverk. Senere, etter Murens fall, kom sentral- og østeuropeiske land med som entusiastiske medlemmer. Forløperen til EEC/EF/EU fra 1951, Kull- og stålunionen, må også nevnes som en viktig faktor i fredsprosessen – den unionen forhindret at ressurser ethvert land må skaffe seg for å ruste opp sitt militære potensial, ble overnasjonalt styrt og kontrollert.

Vidtfavnende integrasjon

I starten var økonomi og velferdsutvikling kjernesaken, senere er samarbeidet blitt utviklet på mange andre områder (forskning, undervisning, matsikkerhet, politisamarbeid, miljø- og klimaspørsmål for bare å nevne noen) og berører i dag hverdagslivet til over 500 millioner mennesker.

   Til tross for dette, har historieløse og kunnskapsfattige journalister, kommentatorer og politikere de siste dagene omtalt EU nærmest som et byggverk i ferd med å bryte sammen, en union i full oppløsning. Et totalt mislykket prosjekt. De har med flid sett bort fra lærdommen fra tidligere kriser – EU er kommet styrket ut av samtlige.

   Man peker på de mange problemene unionen for tiden står oppe i: Brexit, nasjonalismens spøkelse som igjen reiser hodet, konjunkturfall med økonomiske utfordringer, press mot fellesvalutaen Euro, arbeidsløshet – og immigrasjonskrise (!). Det siste må være en gedigen misforståelse: At millioner av innvandrere ønsker å slå seg ned i EU-land er jo et bevis på det motsatte, nemlig unionens suksess. Det er her i EU økonomiske immigranter, asylsøkere og krigsflyktninger ser et håp for seg selv og familiens fremtid. Det er et Europa med relativ velstand og mange velferdsgoder man ser på som en lysende mulighet. Om det ikke var tilfellet, ville de ikke reist inn i EU. Da ville de sett en annen vei.

Hva hvis EU ikke fantes?

Ja, men se på nasjonalismen og populismen som griper om seg, sier noen. Ja, vel – men hvor mye lengre ville disse kreftene ha drevet det dersom EU ikke fantes? Det er i unionens felles institusjoner og rammeverk, overvåkningsorganer, rettsinstanser og folkevalgte fora myndigheter i land som Polen og Ungarn møter en betydelig motvekt.   Hvor langt ville ikke en negativ utvikling i de to nevnte landene ha kommet om de ikke var medlemmer, om EU ikke fantes? De økonomiske interessene til land i Sentral- og Øst-Europa - markedsadgangen og betydelige subsidie- og sosiale utjevningsordninger - representerer så store fordeler ved medlemskapet deres at det nærmest er utenkelig at de vil melde seg ut. Da er det mer sannsynlig at de vil innstille eller dempe kraftig forsøkene på å innskrenke ytringsfriheten eller si opp Schengen-samarbeidet.

   For vi må alltid stille spørsmålet: Hva er alternativet? Vil de statene der noen grupper for tiden ikke ser de store fordelene ved unionen få det noe bedre som «selvstendige», proteksjonistiske og ego-orienterte nasjonalstater? Jeg tror deres eget svar vil være nei ved nærmere refleksjon. Til tross for Brexit og enkelte bevegelser mot EU-medlemskap i noen land, ser vi at den folkelige oppslutningen om unionen holder seg på et høyt nivå – og oppslutningen har økt snarere enn gått tilbake etter Storbritannias beslutning om å melde seg ut. Syv av ti EU-borgere vil fortsatt være medlemmer.

Har overvunnet krisene

Selvsagt er Brexit og enkelte andre negative trekk ved utviklingen alvorlige tilbakeslag – noe EU har opplevde før. Noen av oss husker fortsatt de Gaulles «non» til britisk medlemskap. Det betød en utsettelse og ikke noen endelig bom for samarbeidet over Kanalen. Det vil det heller ikke gjøre denne gangen. Om to år vil vi se konturene av fortsatt tette relasjoner mellom «briter og europeere». Det er i alles interesse at iallfall tre av de fire bevegelsesfrihetene fortsetter.

   Her hjemme utnytter enkelte politiske partier det som skjer og jubler over dagens problemfylte øyeblikksbilde. De bør ikke satse for mye på at Norge skal få som gave en blåkopi av Storbritannias samarbeidsavtale. Til det er vår egen kjøttvekt for lav i forhold til britenes 65 millioner forbrukere og deres betydelige finanssentrum.

Fortsatt er norsk velstand og velferd avhengig av EØS-avtalen.